Mangler evolusjonsteoriens fundament?

HVA er grunntanken i Darwins evolusjonsteori? «I vid, biologisk forstand sikter . . . evolusjon til en prosess som går ut på at liv har oppstått av livløst stoff og deretter utviklet seg på en helt og holdent naturlig måte.» Darwinistisk evolusjon forutsetter at «praktisk talt alt liv, eller i hvert fall alle de mest interessante trekkene ved liv, er et resultat av at det har foregått et naturlig utvalg blant tilfeldige variasjoner». — Darwin’s Black Box—The Biochemical Challenge to Evolutiona av Michael Behe, professor i biokjemi ved Lehigh universitet i Pennsylvania i USA.

Ikke-reduserbar kompleksitet — et moment som svekker evolusjonsteoriens troverdighet?

Da Darwin utviklet sin teori, hadde naturforskerne liten eller ingen kjennskap til hvor utrolig komplisert en levende celle er. Men den moderne biokjemi, studiet av liv på det molekylære plan, har kastet lys over noe av dette. Som følge av det er det blitt reist alvorlige innvendinger mot Darwins teori.

Cellenes bestanddeler er sammensatt av molekyler, og cellene er byggesteinene i alle levende skapninger. Professor Behe, som er katolikk, tror at de forskjellige dyreartene har oppstått ved evolusjon. Men han tviler sterkt på om evolusjonsteorien kan forklare hvordan cellene er blitt til. Han snakker om molekylære maskiner som «transporterer last fra ett sted i cellen til et annet langs ’hovedveier’ som består av andre molekyler . . . Cellene beveger seg ved hjelp av maskiner, lager kopier av seg selv ved hjelp av maskiner og fordøyer føde ved hjelp av maskiner. Kort sagt blir hver eneste prosess i cellene kontrollert av svært avanserte molekylære maskiner. Livet er følgelig basert på fininnstilte detaljer, og livets maskineri er enormt komplisert».

På hvor stor plass foregår så all denne virksomheten? En vanlig celle er bare 0,03 millimeter i diameter. Innenfor et så mikroskopisk lite område finner det altså sted kompliserte prosesser som har avgjørende betydning for livet. (Se illustrasjonen på sidene 8 og 9.) Det er ikke så rart at det er blitt sagt: «Det springende punkt er at cellen — selve grunnlaget for liv — er uhyre komplisert.»

Behe hevder at cellen bare kan fungere som fiks ferdig enhet. Den kan med andre ord ikke utføre noen virksomhet mens den er i ferd med å bli dannet av langsomme, gradvise forandringer framkalt av evolusjon. Han bruker en musefelle som illustrasjon. Denne enkle innretningen kan bare fungere så lenge alle delene er på plass. Hver del for seg er ikke en musefelle og kan ikke fungere som det. Alle delene må være til stede samtidig og være satt sammen for at det skal være snakk om en felle. På samme måte kan en celle bare fylle sin funksjon så lenge alle bestanddelene er på plass. Behe bruker denne illustrasjonen for å forklare hva han mener med «ikke-reduserbar kompleksitet».b

Det er vanskelig å få dette til å harmonere med evolusjonsteorien, for den forutsetter at livsformene gradvis erverver seg nyttige egenskaper. Darwin visste at hans teori om gradvis utvikling på grunnlag av naturlig utvalg stod overfor en stor utfordring. Han sa: «Hvis man kunne påvise at det eksisterte noe sammensatt organ som ikke på noen mulig måte kunne være dannet ved tallrike, trinnvise, små avendringer, ville min lære ubønnhørlig styrte overende.» — Artenes opprinnelse.

Cellenes ikke-reduserbare kompleksitet er et moment som i høy grad svekker troverdigheten av Darwins teori. For det første kan ikke utviklingslæren forklare spranget fra livløst stoff til levende materie. For det andre møter den problemet med den første, komplekse cellen, som må ha oppstått med ett slag som en integrert enhet. Cellen (eller musefellen) må med andre ord ha dukket opp av det store intet, ferdig sammensatt og i funksjon.

Den ikke-reduserbare kompleksitet i forbindelse med blodets koagulering

Et annet eksempel på ikke-reduserbar kompleksitet er en prosess som de fleste av oss tar for gitt når vi skjærer oss i fingeren — blodets koagulering. Normalt sett lekker en væske ut av en beholder som har et hull, og denne prosessen stopper ikke før beholderen er tom. Men når vi får et kutt, blir åpningen raskt tettet igjen ved at det dannes en blodplateplugg. Legene vet imidlertid at «blodets koagulering er et svært komplisert, tett sammenvevd system av en hel rekke proteindeler som er avhengige av hverandre». Proteinene aktiverer den trinnvise koaguleringen, en ømfintlig helbredelsesprosess som «er fullstendig avhengig av at de forskjellige reaksjonene finner sted til riktig tid og med riktig hastighet». Hvis ikke det skjedde, kunne vi enten risikere at alt blodet koagulerte og størknet, eller at vi blødde i hjel. Det er koordinasjon og hastighet som er nøkkelfaktorene.

Biokjemisk forskning har vist at blodets koagulering omfatter mange elementer, og at alle disse må være til stede for at resultatet skal bli vellykket. Behe spør: «Når koaguleringen først har kommet i gang, hva er det da som hindrer den i å fortsette til alt blodet . . . har størknet?» Han forklarer at «prosessen med å danne, avgrense, forsterke og fjerne en klump størknet blod» utgjør et integrert biologisk system. Hvis et av elementene svikter, bryter hele systemet sammen.

Russell Doolittle, som er evolusjonist og professor i biokjemi ved California universitet, spør: «Hvordan i all verden gikk det til at denne kompliserte og fint avstemte prosessen utviklet seg? . . . Hvis hvert protein paradoksalt nok var avhengig av å bli aktivert av et annet, hvordan kunne da systemet overhodet ha oppstått? Til hvilken nytte ville en enkelt del være hvis ikke hele komplekset var til stede?» Doolittle prøver å forklare opprinnelsen til prosessen ved å bruke evolusjonistiske argumenter. Men professor Behe påpeker at det ville «kreve en enorm mengde lykketreff å få de riktige genene til å plassere seg på de riktige stedene». Han viser at Doolittle fortier enorme vanskeligheter når han kommer med sin forenklede forklaring.

En av de viktigste innvendingene mot den evolusjonistiske modell har altså å gjøre med det uoverstigelige hinderet som den ikke-reduserbare kompleksitet utgjør. Behe sier: «Jeg mener bestemt at det naturlige utvalg, drivkraften i den darwinistiske evolusjon, bare kan bringe resultater så lenge det finnes noe å velge ut — noe som er nyttig her og nå, ikke en gang i framtiden.»

«En selsom og fullstendig taushet»

Professor Behe sier at noen naturforskere har studert «matematiske modeller for evolusjon, nye matematiske metoder for sammenligning og tolkning av sekvensielle data». Han trekker imidlertid denne konklusjonen: «Matematikken går ut fra at virkelighetens evolusjon er en gradvis, vilkårlig prosess; den beviser det ikke (og kan heller ikke gjøre det).» (Den siste setningen er uthevet av oss.) Før dette hadde han sagt: «Hvis man søker igjennom den vitenskapelige litteratur om evolusjon, og hvis man fokuserer søkingen på spørsmålet om hvordan molekylære maskiner — grunnlaget for liv — utviklet seg, finner man en selsom og fullstendig taushet. Den innviklede beskaffenheten til livets grunnvoll har lammet naturforskernes forsøk på å redegjøre for den; de molekylære maskinene skaper en foreløpig ugjennomtrengelig barriere for darwinismens muligheter til å bli universelt godtatt.»

Dette reiser en rekke spørsmål som oppriktige naturforskere bør ta stilling til: «Hvordan utviklet fotosyntesen seg? Hva gav støtet til intramolekylær transport? Hvordan begynte biosyntesen av kolesterol? Hvordan ble retinal involvert i synsprosessen? Hvordan oppstod signaloverføring ved hjelp av fosfoproteiner?»c Behe tilføyer: «Selve det faktum at ingen av disse problemene er tatt opp, langt mindre løst, er en meget sterk indikasjon på at darwinismen ikke strekker til som forklaring på hvordan komplekse biokjemiske systemer har oppstått.»

Hvis Darwins teori ikke kan forklare cellenes komplekse molekylære fundament, hvordan kan den da gi en tilfredsstillende forklaring på hvordan jordens millioner av dyrearter er blitt til? Når alt kommer til alt, kan ikke evolusjon på noen måte frambringe en ny familie av arter, et nytt slag, ved å bygge bro fra en familie til en annen. — 1. Mosebok 1: 11, 21, 24.

Problemene omkring livets begynnelse

Uansett hvor troverdig Darwins evolusjonsteori måtte være i noen naturforskeres øyne, må de til sjuende og sist ta stilling til spørsmålet: Hvordan fikk livet sin begynnelse? Det spørsmålet kommer vi ikke utenom selv om vi antar at de forskjellige livsformene utviklet seg ved naturlig utvalg. Problemet består med andre ord ikke i å forstå hvordan de best skikkede har overlevd, men hvordan de best skikkede og de første er blitt til! Men som Darwins kommentar til utviklingen av øyet viser, var han ikke særlig opptatt av problemet omkring livets begynnelse. Han skrev: «Hvordan en nerve kommer til å fornemme lys vedkommer oss neppe stort mer enn hvordan livet selv oppstod.»

Den franske naturvitenskapelige skribenten Philippe Chambon skrev: «Darwin selv lurte på hvordan naturen valgte ut nye livsformer før de hadde rukket å utvikle egenskaper som fungerte fullt ut. Listen over evolusjonistiske mysterier er endeløs. Og dagens biologer må ydmykt innrømme at professor Jean Génermont ved universitetet i Orsay har rett når han sier at ’den konstruerte evolusjonsteorien ikke så lett kan forklare hvordan komplekse organer har oppstått’.»

I lys av livsformenes endeløse variasjon og kompleksitet må vi spørre: Synes du det er vanskelig å tro at alt dette utviklet seg i riktig retning på ren slump? Lurer du på hvordan noen som helst skapninger kunne ha overlevd i kampen for tilværelsen mens de fremdeles var i ferd med å utvikle øyne, eller mens de angivelig var i ferd med å frambringe primitive fingrer? Lurer du på hvordan cellene overlevde mens de befant seg på et ufullstendig og mangelfullt stadium?

Robert Naeye, som er evolusjonist og skribent for bladet Astronomy, skrev at livet på jorden er et resultat av «en lang rekke med usannsynlige hendelser [som] fant sted på akkurat den måten som var nødvendig for at vi skulle bli til, som om vi hadde vunnet i et milliondollar-lotteri en million ganger på rad». Det resonnementet kan trolig anvendes på hver eneste skapning som eksisterer i dag. Oddsene mot en slik utvikling er overveldende. Likevel blir vi bedt om å tro at evolusjonen ved et tilfelle frambrakte en hann og en hunn samtidig for at nye arter skulle sikres en varig framtid. Og som om ikke det skulle være nok, må vi også tro at hannen og hunnen ikke bare utviklet seg på samme tid, men også på samme sted! Uten kontakt, ingen formering!

Hvis vi skulle tro at millioner av fullendte livsformer er et resultat av millioner av slumpetreff, måtte vi uten tvil være særdeles godtroende.

Hvorfor tror de fleste på evolusjonsteorien?

Hvorfor tror så mange at evolusjonsteorien er den eneste mulige forklaringen på hvordan livet på jorden er blitt til? En grunn til det er at den blir betraktet som den rette lære på skoler og universiteter — og stakkars deg om du våger å gi uttrykk for tvil! Behe sier: «Mange elever og studenter lærer ut fra bøkene sine hvordan de skal betrakte verden gjennom evolusjonistiske briller. Men de lærer ikke hvordan den darwinistiske evolusjon kan ha frambrakt noen av de bemerkelsesverdig innviklede biokjemiske systemene som bøkene beskriver.» Han tilføyer: «Det har lykkes darwinismen å oppnå status som den rette lære selv om den ikke har kunnet komme med vitenskapelige forklaringer på det molekylære plan. For å forstå dette må vi se nærmere på de lærebøkene som blir brukt i undervisningen av dem som ønsker å bli naturforskere.»

«Hvis det ble foretatt en spørreundersøkelse blant alle verdens naturforskere, ville det store flertall av dem si at de tror på darwinismen. Men i likhet med folk i sin alminnelighet baserer naturforskerne de fleste av sine meninger på det de har hørt fra andre. . . . Altfor ofte og beklageligvis har det vitenskapelige miljø dessuten avvist kritiske innvendinger av frykt for at de ellers ville gi kreasjonistene god ammunisjon. Ironisk nok er oppriktig vitenskapelig kritikk av læren om det naturlige utvalg blitt feid til side med det motiv å beskytte vitenskapen.»d

Hvilket reelt og pålitelig alternativ finnes det til Darwins evolusjonsteori? Det spørsmålet blir besvart i den siste artikkelen i denne serien.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 6]

«Hvis man kunne påvise at det eksisterte noe sammensatt organ som ikke på noen mulig måte kunne være dannet ved tallrike, trinnvise, små avendringer, ville min lære ubønnhørlig styrte overende.»

[Uthevet tekst på side 10]

Inni cellen finnes det «en verden av svært avansert teknologi og forbløffende kompleksitet». — Evolution: A Theory in Crisis

Hvis alle instruksjonene i cellens DNA «ble skrevet ned, ville de fylle 1000 bøker på 600 sider».  — National Geographic

[Uthevet tekst på side 11]

«Matematikken går ut fra at virkelighetens evolusjon er en gradvis, vilkårlig prosess; den beviser det ikke (og kan heller ikke gjøre det).»

[Uthevet tekst på side 12]

«Ironisk nok er oppriktig vitenskapelig kritikk av læren om det naturlige utvalg blitt feid til side med det motiv å beskytte vitenskapen.»

[Ramme på side 8]

Molekylet og cellen

Biokjemi — «studiet av selve grunnlaget for liv: de molekylene som danner celler og vev, som katalyserer de kjemiske reaksjonene i forbindelse med fordøyelse, fotosyntese, immunitet og mer». — Darwin’s Black Box.

Molekyl — «den minste smådel som et stoff kan deles opp i uten at stoffets kjemiske og fysiske egenskaper blir endret; en gruppe av like eller forskjellige atomer som holdes sammen av kjemiske krefter». — The American Heritage Dictionary of the English Language.

Celle — grunnenheten i alle levende organismer. «Hver celle er en velorganisert konstruksjon som bestemmer en organismes form og virkemåte.» Hvor mange celler har et voksent menneske? Hundre billioner (100 000 000 000 000)! Vi har omkring 155 000 celler på hver kvadratcentimeter hud, og det finnes mellom 10 milliarder og 100 milliarder nevroner i hjernen. «Cellen er nøkkelfaktoren i livsprosessen, for det er på dette nivået at en samling av vann, salter, makromolekyler og membraner virkelig blir levende.» — Biology.

[Ramme på side 9]

Cellens ’uforlignelige kompleksitet’

«For å forstå livets sanne natur slik den er blitt åpenbart gjennom molekylarbiologien, må vi forstørre en celle tusen millioner ganger inntil den er 20 kilometer i diameter og ligner et gigantisk luftskip som er stort nok til å dekke en storby som London eller New York. Da ser vi en gjenstand som er preget av uforlignelig kompleksitet og tilpasningsevne. På cellens overflate ser vi millioner av åpninger, lik lysventilene på et stort skip, som åpner og lukker seg for å la en stadig strøm av materialer passere inn og ut. Hvis vi beveger oss gjennom en av disse åpningene, kommer vi inn i en verden av svært avansert teknologi og forbløffende kompleksitet. Der ser vi endeløse, velordnede korridorer og rør som forgrener seg i alle mulige retninger innover i cellen, noen til den sentrale hukommelsesbanken i kjernen og andre til forskjellige monteringsanlegg og bearbeidingsenheter. Selve kjernen er et stort kuleformet kammer med en diameter på over en kilometer. Den ligner en geodetisk kuppel, og der inne ser vi kilometerlange, spiralformede kjeder av DNA-molekyler i ordnede mønstre. En lang rekke produkter og råmaterialer farer fram og tilbake i velorganiserte formasjoner langs alle de forgrenede rørene for å komme til og fra de forskjellige monteringsanleggene i de ytre områdene av cellen.

Vi undrer oss over graden av kontroll som er innbefattet i bevegelsene til så mange gjenstander på vei gjennom så mange, tilsynelatende endeløse rør, alle i perfekt samstemmighet. Overalt rundt oss, i enhver retning, ser vi alle slags robotlignende maskiner. Vi legger merke til at de enkleste av cellens funksjonelle bestanddeler, proteinmolekylene, er forbausende komplekse eksemplarer av molekylært maskineri. Hver enkelt består av omkring 3000 atomer som er arrangert i et velordnet, tredimensjonalt mønster. Vi undrer oss enda mer når vi betrakter den usedvanlig målrettede virksomheten til disse merkelige molekylære maskinene, særlig når vi innser at det å konstruere én slik molekylær maskin — det vil si ett enkelt funksjonelt proteinmolekyl — ligger langt utenfor vår nåværende rekkevidde, trass i alle de kunnskapene vi har skaffet oss innen fysikk og kjemi. Dette kan trolig ikke bli gjennomført før tidligst i begynnelsen av neste århundre. Likevel er en celles liv avhengig av den samlede virksomheten til tusenvis, ja helt sikkert titusenvis og trolig hundretusenvis av forskjellige proteinmolekyler.» — Evolution: A Theory in Crisis.

[Ramme på side 10]

Fakta og myter

«For en som ikke føler seg forpliktet til å begrense sin søken til uintelligente årsaker, må den åpenbare konklusjonen bli at mange biokjemiske systemer er blitt konstruert. De er ikke blitt konstruert av naturlovene, ved en tilfeldighet eller som følge av et behov; nei, de er blitt planlagt. . . . Livet på jorden på sitt mest grunnleggende nivå, det nivået som rommer de mest betydningsfulle bestanddelene, er et resultat av intelligent virksomhet.» — Darwin’s Black Box.

«Etter hundre år med intens innsats hersker det liten tvil om at biologene har mislykkes i enhver vesentlig forstand med å underbygge [den darwinistiske evolusjonsteori]. Faktum er at naturen ikke er blitt redusert til det sammenhengende hele som den darwinistiske modell forutsetter, og at tilfeldighetenes rolle som livets skapende kraft ikke er blitt gjort mer troverdig.» — Evolution: A Theory in Crisis.

«Evolusjonsteorien har påvirket felter som ligger langt utenfor biologien, og det er et av de mest slående eksemplene i historien på at en høyst spekulativ idé som ikke er blitt underbygd med konkrete vitenskapelige beviser, kan komme til å forme et helt samfunns tankegang og dominere grunnsynet i en bestemt tidsalder.» — Evolution: A Theory in Crisis.

«Ethvert program for forskning på fortiden . . . som utelukker muligheten for konstruksjon eller skapelse, opphører å være en søken etter sannheten og blir i stedet en tjener (eller slave) for en tvilsom filosofisk teori, nemlig naturalismen.» — Origins Research.

«Det er en myte . . . at Charles Darwin løste det problemet som gjelder opprinnelsen til den biologiske kompleksitet. Det er en myte at vi har en god eller i hvert fall brukbar forståelse av hvordan livet er blitt til, eller at fornuftige forklaringer bare henviser til såkalt naturlige årsaker. Disse mytene og flere til har sin rot i den filosofiske naturalisme, og det er ingen tvil om at de har en viss status. En snakker ikke for nedsettende om dem i dannet selskap. Men en bør heller ikke godta dem helt ukritisk.» — Origins Research.

«Privat innrømmer mange naturforskere at naturvitenskapen ikke kan gi noen forklaring på hvordan livet begynte. . . . Darwin hadde aldri noe begrep om den ytterst omfattende kompleksitet som preger selv de mest grunnleggende nivåer av liv.» — Darwin’s Black Box.

«Tanken om molekylær evolusjon er ikke basert på vitenskapelige fakta. . . Det blir framsatt påstander om at det har funnet sted en slik evolusjon, men de blir på ingen måte underbygd av relevante eksperimenter eller beregninger. Siden ingen kjenner til molekylær evolusjon ut fra direkte observasjon, og siden det ikke finnes noen fakta som det er mulig å basere angivelig kunnskap på, kan det i sannhet sies at . . . påstanden om at det har funnet sted molekylær evolusjon i darwinistisk forstand, bare er tomt skryt.» — Darwin’s Black Box.

[Ramme på side 12]

Evolusjon — «et lykkespill»

Evolusjonsteorien er i sannhet en hasardspillers drøm. Hvordan kan vi si det? Fordi den ifølge evolusjonistene vinner selv om den har astronomiske odds mot seg.

Robert Naeye skriver: «Fordi evolusjon først og fremst er et lykkespill, kunne enhver tilsynelatende uviktig hendelse i fortiden ha fått et litt annet utfall, slik at den evolusjonistiske kjeden ble brutt før menneskene utviklet seg.» Men nei, det ventes at vi skal tro at hver eneste spilleomgang endte med gevinst, millioner av ganger. Naeye innrømmer: «Den lange rekken med flaskehalser gjør det klart at det er langt vanskeligere å frambringe intelligent liv enn det naturforskerne en gang trodde. Det finnes trolig enda flere hindringer som naturforskerne ennå ikke har kommet over.»

[Illustrasjon på sidene 8 og 9]

FORENKLET TEGNING AV EN CELLE

Ribosomer

Små fabrikker som produserer proteiner

Cytoplasma

Område mellom kjernen og cellemembranen

Endoplasmatisk retikulum

Membranflak som lagrer eller transporterer proteiner som blir produsert av de ribosomene som er knyttet til dem

Kjerne

Det kontrollsentret som styrer cellens funksjoner

Kjernelegeme (nukleole)

Det stedet der ribosomene blir laget

Kromosomer

De inneholder DNA, som er cellens genetiske arbeidstegning

Vakuole

Lagrer vann, salter, proteiner og karbohydrater

Lysosom

Lagrer fordøyelsesenzymer

Golgilegeme

En gruppe hulrom dannet av membraner. Golgilegemet pakker og distribuerer proteiner som cellen lager

Cellemembran

Den hinnen som kontrollerer det som går inn i og ut av cellen

Sentriol

Har betydning for reproduseringen av celler

Mitokondrium

Produksjonssenter for ATP, de molekylene som forsyner cellen med energi

[Bilde på side 7]

De enkelte delene utgjør ikke en musefelle — de må være satt sammen for å kunne fungere som det