Didjeriduen og dens fascinerende rytmer

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

KOM og bli med på en korrobori hos aboriginene i Northern Territory i Australia! Den skal foregå bare noen timers kjøretur fra Darwin, territoriets hovedstad. Før i tiden kunne en slik dansefest danne opptakten til en stammekrig, men i dag blir mange korroborier framført spesielt for turister. Det er en slik vi skal overvære.

Danserne, som har malt seg med sterke farger, står rolig og venter på at musikken skal begynne. Det er skumringstid her ute i villmarken, og plutselig blir stillheten brutt av en kraftig, pulserende rytme. Ytterligere akkompagnement blir frambrakt med to korte trepinner som slås mot hverandre i takt med den musikken som strømmer fra didjeriduen.

Det er kanskje ikke så mange utenfor Australia som noen gang har hørt låten i didjeriduen, et musikkinstrument som er særegent for aboriginene. Det lages vanligvis av en uthult gren fra et eukalyptustre og skal helst være mellom én og én og en halv meter langt. Musikeren sitter på bakken på den ene siden av danseplassen og blåser på didjeriduen — et tilsynelatende primitivt, men like fullt fengslende instrument.

En helt spesiell lyd

Didjeriduen har en låt som ligger på en forholdsvis konstant tonehøyde, og derfor omtales den treffende som en «brummetrompet». Men den kan likevel frambringe innviklede rytmer og triller. I det ene øyeblikket høres den ut som et soloinstrument; i det neste kan den ha en sterk og fyldig klang, som et helt orkester.

Før europeerne kom til Australia for omkring 200 år siden, var didjeriduen bare kjent av de aboriginene som holdt til i den nordlige delen av kontinentet. På korroboriene ble den brukt til å frambringe musikkakkompagnement til danser som gjenfortalte aboriginenes skapelsesmyter. På den tiden så man opp til dem som var flinke til å traktere en didjeridu, og en dyktig utøver er også i dag et høyt ansett medlem av stammen.

Allsidige didjeriduspillere lager ofte imitasjoner av dyr og fugler med stemmen og føyer dette til de grunnleggende tonene på instrumentet. Skrikene fra latterfuglen, hylene fra den australske villhunden, eller dingoen, den dempede kurringen fra duen og en lang rekke andre lyder hører med til deres gode imitasjonskunst.

Et musikkleksikon sier dette om didjeriduspilleren: «Han må blant annet utføre nøyaktige og smidige tungestøt, ha god kontroll over pusten, få leppene til å slutte tett om enden av røret og ha en fremragende musikalsk hukommelse. . . . Selv om han mangler teknologi og materialer og er ukjent med slike hjelpemidler som munnstykke, rørblad, uttrekk og fingerhull, har [aboriginen] likevel forvandlet et primitivt redskap til et virtuost musikkinstrument ved å gjøre bruk av musikalske forestillingsevner og fysiske ferdigheter på et meget høyt nivå.» — The New Grove Dictionary of Music and Musicians.

Det mest bemerkelsesverdige trekket ved didjeridumusikken er utvilsomt den sammenhengende tonen, eller brummingen. Utøveren gir inntrykk av å ha uendelig stor lungekapasitet, for han kan spille toner som varer i opptil ti minutter.

Hvordan man lager en didjeridu

Med et trent øye går en innfødt instrumentmaker ut på leting etter et passende løvtre, helst en eukalyptus. Selv om det lar seg gjøre å bruke bløtere tresorter, er det hardved som gir den beste låten. Treet må stå forholdsvis nær en termittue, for det er termittene som er ingeniørene bak didjeriduen. De huler ut de grenene som dette musikkinstrumentet lages av.

Etter at instrumentmakeren har valgt ut en gren, skjærer han den til i den ønskede lengden. Det er lengden som avgjør hvilken tonehøyde det ferdige instrumentet får. Så skreller han av barken, skaver av den ytre splintveden for at det ikke skal oppstå sprekker, og klargjør det innvendige hulrommet. Hvis termittene har spist nok av kjerneveden, skal det være mulig å få en bra stor mynt til å rulle gjennom hulrommet. Neste trinn er dekoreringen, som kan gi instrumentet et riktig tiltalende utseende. Men didjeriduen er ennå ikke klar til bruk.

Huden rundt utøverens munn ville lett bli irritert av den stadige gnidningen mot treet. Derfor legges det et lag bivoks rundt åpningen på didjeriduen, slik at den får en glatt overflate som ikke irriterer huden. I dag blir mange didjeriduer laget på fabrikk, og materialet er gjerne bløtved. Men vanligvis kan ikke låten i de fabrikkproduserte didjeriduene på noen måte måle seg med den enestående, fyldige klangen i håndlagde instrumenter av hardved.

Så når korroborien ender og det går mot slutten på vår tropiske kveld under stjernehimmelen, betrakter vi ikke lenger didjeriduen som bare en kuriositet. De uforglemmelige harmoniene fra didjeriduen gjør virkelig ære på de musikkelskende urinnvånerne i Australia.

[Bilde på side 24]

Didjeriduen kan være malt i sterke farger

[Bilde på side 25]

En korrobori hos aboriginene

[Bilderettigheter på side 25]

Aboriginer på sidene 24 og 25: Gjengitt med tillatelse av Australian Northern Territory Tourist Commission