En fantastisk overraskelse
Dana Folz var åtte år da han fikk rede på at han var adoptert. Mange år senere begynte han å grunne på slike spørsmål som: «Hvem er moren min? Hvordan var hun? Hvorfor adopterte hun meg bort? Har jeg noen søsken?» Les Danas beretning om hvordan han til slutt fant sin biologiske mor, og om den overraskelsen han da fikk.
JEG ble født 1. august 1966 i Ketchikan i Alaska. Søsteren min, Pam, var to år eldre enn jeg. Far var sosialarbeider og jobbet for kontoret for indianske saker, så han ble ofte forflyttet. Vi bodde mange forskjellige steder i Alaska. Senere bodde vi i Iowa, Oklahoma, Arizona og Oregon.
Sommeren 1975 besøkte vi noen slektninger i Wisconsin. En dag kom noen av dem med nedsettende bemerkninger om en annen slektning. «Han er adoptert,» sa de, «så han er egentlig ikke en Folz.» Da vi kom hjem, spurte jeg mor om dette, og jeg ble overrasket over det forskrekkede ansiktsuttrykket hennes. Hun forklarte hva det vil si å være adoptert. Den kvelden fortalte hun meg med tårevått ansikt at både jeg og min søster var adoptert.
Det betydde ikke noe spesielt for meg da. En tid tenkte jeg ikke noe særlig på det. Jeg hadde en mor og en far, og jeg syntes livet var som det skulle være. Foreldrene mine bestemte seg for å slutte med flyttingen og slå seg ned et sted for godt. Vi bosatte oss i Vancouver i Washington da jeg var ni. Far og jeg stod hverandre nær, mens forholdet til mor ikke var fullt så godt. Av og til var jeg opprørsk og ville bestemme selv, og det var kanskje mors skuffelse over dette som gjorde at vi gled fra hverandre.
Romantikk og college
Mens jeg gikk på high school, traff jeg Trina, og vi ble straks gode venner. Etter avgangseksamen tok jeg imot et stipend for å studere ved statsuniversitetet i Corvallis i Oregon. Fritiden gikk med til å reise fram og tilbake mellom Corvallis og Vancouver for å være sammen med Trina, som hadde et år igjen på high school. Jeg leste ikke noe særlig, men regnet med at jeg ville klare meg gjennom college uansett. Første gang jeg fikk karakterer, fikk jeg sjokk — det var de dårligste karakterene jeg noen gang hadde fått! Jeg syntes det var flaut. Men jeg sluttet ikke å besøke Trina; jeg tok bare bøkene med meg, så jeg kunne lese lekser hos henne.
Så en dag, da jeg satt på motorsykkelen på vei tilbake til skolen fra Vancouver, ble jeg utsatt for en alvorlig ulykke. Kort tid etter dette ble jeg påkjørt av en bil da jeg krysset gaten ved en fotgjengerovergang, og pådrog meg enda alvorligere skader. Jeg begynte å jobbe og mistet lysten til å dra tilbake til colleget.
Interesse for religion
Med tiden flyttet Trina og jeg sammen. Vi trodde på Gud og ønsket å lære ham å kjenne. Men vi syntes at kirkesamfunnene var hyklerske. Så vi forsøkte å lese Bibelen på egen hånd, men vi skjønte ikke noe av det vi leste.
En dag på jobben (i Portland i Oregon) begynte de andre å gjøre narr av en mann som jeg syntes var et av de kjekkeste mennesker jeg hadde truffet. Randy, som han het, fant seg rolig i det. Senere på dagen spurte jeg ham: «Er det sant dette jeg hører, at du går rundt og snakker med folk om Bibelen?»
«Det stemmer,» sa han.
«Hvilket trossamfunn tilhører du?» spurte jeg.
«Jeg er et av Jehovas vitner.»
«Hvem er Jehovas vitner?»
«Vet du virkelig ikke det?» spurte han forundret.
«Nei, skulle jeg vite det?» sa jeg. «Hvem er de?»
«Ja,» sa han med et smil, «det burde du vite. Hvilke planer har du for lunsjpausen?»
Den dagen hadde vi den første av en rekke bibelske samtaler i lunsjpausen. En kveld fortalte jeg Trina om dem. «Du må ikke snakke med Jehovas vitner!» utbrøt hun. «De er rare! De er ikke engang kristne. De feirer ikke jul.» Og så fortalte hun meg mye annet som hun hadde hørt om Jehovas vitner.
«Det er noen som har fortalt deg en hel del som rett og slett ikke er sant,» sa jeg. Etter en lengre samtale klarte jeg å overbevise henne om at hun ikke hadde hørt hele sannheten. Etter dette begynte hun å få meg til å spørre Randy om forskjellige ting, og jeg kom tilbake med det ene klare svaret ut fra Bibelen etter det andre. Til slutt sa Trina: «Jeg hadde ingen anelse om at alt dette stod i Bibelen, men jeg synes de er rare likevel. Hvis du vil fortsette å snakke med ham om Bibelen, må du gjerne gjøre det for min del. Men ikke kom hjem og prøv å påvirke meg.»
En ulykkelig tid
Jeg trodde på det jeg lærte ut fra Bibelen, men jeg følte at jeg ikke kunne leve etter det. Trina og jeg kranglet stadig oftere. En venn av meg og jeg bestemte oss for å reise fra kjærestene våre og begynne et nytt liv i Oklahoma. Jeg fikk permisjon fra jobben. Vennen min og jeg fikk oss en leilighet i en liten by nær grensen til Texas. Det gikk ikke lang tid før jeg innså at jeg savnet Trina veldig, men jeg bestemte meg for å ha det moro uansett.
Jeg fant ut at aldersgrensen for å nyte alkohol i Texas var 19 år, så en kveld da kameraten min var bortreist, krysset jeg grensen og gikk inn på en kjent rock-and-roll-bar. Jeg drakk meg skikkelig full, kjørte bilen til vrak og havnet i fengsel. Jeg fikk kontakt med far, og han fikk meg løslatt mot kausjon. Trina tok meg tilbake, og det var jeg virkelig takknemlig for. Jeg begynte i den gamle jobben igjen og gjenopptok de bibelske samtalene med Randy.
Jeg får orden på livet mitt
Det hadde nå gått nesten to år siden jeg hørte om Jehovas vitner for første gang, og jeg bestemte meg for å engasjere meg mer i bibelstudiet. Jeg var nå blitt 20 år, og spørsmålene i forbindelse med at jeg var adoptert, som jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen, begynte å plage meg. Jeg bestemte meg for å forsøke å finne min biologiske mor.
Jeg ringte til det sykehuset i Alaska hvor jeg ble født, og spurte om hvordan jeg skulle gå fram. Da jeg hadde fått vite det, fikk jeg en kopi av fødselsattesten min. Der stod det at mors navn var Sandra Lee Hirsch, men det stod ikke noe om hvem som var min far. Sandra hadde bare vært 19 år da jeg ble født, så jeg gikk ut fra at hun måtte ha vært en vettskremt ung jente som var blitt gravid uten å være gift, og som hadde truffet en svært vanskelig avgjørelse. Opplysningene på fødselsattesten var ikke tilstrekkelige til at jeg kunne finne min mor.
Som følge av bibelstudiene med Randy var jeg i mellomtiden blitt overbevist om at jeg hadde funnet den sanne religion. Men gang på gang gav jeg opp forsøket på å slutte med tobakk. (2. Korinter 7: 1) Jeg følte at Jehova hadde gitt meg opp. Men så sa en av forkynnerne i Rikets sal noe som virkelig var til hjelp for meg. Han nevnte at det er Satan som vil at vi skal feile, og at det er sørgelig å se noen gå glipp av det evige liv fordi de gir opp. «Vi må kaste våre byrder på Jehova,» sa han, «og stole helt og fullt på at han skal hjelpe oss gjennom vanskelighetene.» — Salme 55: 22.
Det var akkurat det jeg trengte å høre. Jeg begynte å følge rådet hans og bad ofte til Jehova om hjelp. Snart hadde jeg sluttet med tobakken, giftet meg med Trina og sørget for at bibelstudiene ble holdt regelmessig. Etter en tid begynte også Trina å studere. Jeg symboliserte min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann 9. juni 1991. Mindre enn to uker senere ble vår eldste datter, Breanna Jean, født.
Forholdet til far
Far og jeg stod hverandre nær. Han var et godt menneske som alltid var der, klar til å oppmuntre meg, når jeg var frustrert. Men han var bestemt også når jeg trengte tukt. I begynnelsen av 1991 fikk jeg vite at han led av uhelbredelig lungekreft, og en vond tid fulgte. Mor og far hadde da flyttet til Hamilton i Montana. Vi reiste ofte dit for å besøke ham og for å prøve å gi mor støtte.
En gang fikk vi gitt far boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Han lovte å lese den og sa at han var bekymret for hvordan det skulle gå med familien. Den siste gangen jeg besøkte ham, snakket han om hvor stolt han var over at jeg var sønnen hans, og hvor glad han var i meg. Deretter, mens tårene rant, snudde han seg mot vinduet. Vi omfavnet hverandre flere ganger før jeg gikk. Far fikk lest omkring en tredjedel av boken før han døde, 21. november 1991.
Etter at far var død og vi hadde flyttet til Moses Lake i Washington, fikk jeg et enda sterkere ønske om å finne ut hvor jeg kom fra. Jeg brukte mye tid på det, men vi forsømte likevel aldri de åndelige interesser. Trina ble døpt 5. juni 1993, og seks måneder senere fødte hun vår andre datter, Sierra Lynn.
Hvordan jeg fant min biologiske mor
Jeg fortsatte å be om opplysninger gjennom Alaskas rettsapparat og skrev det ene brevet etter det andre til forskjellige kontorer, foruten at jeg foretok søk ved hjelp av datamaskinen. Ingenting førte fram. Så, i slutten av 1995, gikk jeg til en legekontroll og fikk vite at ikke alt var som det skulle, med hjertet. Jeg var bare 29 år, og legen ville ha opplysninger om min medisinske bakgrunn.
Legen skrev en grundig, presis forespørsel hvor han la vekt på at opplysninger i adopsjonspapirene kunne ha betydning for min fysiske tilstand. Etter en tid fikk vi svar. En dommer erklærte at han ikke kunne se at mine medisinske behov var alvorlige nok til at han ville gi oss innsyn i dokumentene. Jeg ble helt ute av meg. Men noen uker senere fikk vi brev fra en annen dommer. Det var blitt truffet en rettsavgjørelse som gav meg adgang til dokumentene!
Adopsjonspapirene kom i begynnelsen av januar 1996. De fortalte hvilken by min biologiske mor var født i, og inneholdt forskjellige opplysninger om familien. Jeg satte meg straks ned ved datamaskinen for å søke på navnet Sandra sammen med navnet på hjembyen hennes, og fikk opp seks telefonnumre. Trina og jeg ble enige om at det var best at Trina ringte. På det tredje nummeret svarte en kvinne som sa at Sandra var hennes niese, og hun gav Trina telefonnummeret hennes.
Telefonsamtalen og overraskelsen
Da Trina ringte det nummeret hun hadde fått oppgitt, ville den kvinnen som svarte, ikke si hvem hun var. Til slutt sa Trina rett ut: «Mannen min ble født i Ketchikan i Alaska 1. august 1966, og jeg trenger å få vite om du er den jeg leter etter.» Det ble stille en lang stund, og så bad kvinnen med skjelvende stemme om å få Trinas navn og telefonnummer og sa at hun skulle ringe tilbake. Jeg regnet ikke med at hun kom til å ringe igjen med en gang, så jeg drog ut for å handle.
Da jeg kom hjem, stod Trina og snakket i telefonen med tårer i øynene. Hun rakte røret til meg. Mens mor og jeg hilste på hverandre og småpratet om løst og fast, hvisket Trina inntrengende til meg: «Hun ville virkelig beholde deg.» Jeg syntes så synd på mor da hun begynte å fortelle om seg selv. «Jeg vil gjerne takke deg for at du har gitt meg livet,» sa jeg. «Jeg har hatt et godt liv og har hatt alt det jeg har trengt. Jeg har hatt snille foreldre og har fått mye kjærlighet, og nå har jeg en flott kone og to skjønne døtre. Jeg er et lykkelig menneske.»
Hun begynte å gråte. Hun fortalte at hun var blitt gravid etter en voldtekt, og at hun var blitt presset til å gi meg fra seg; senere hadde hun giftet seg, og en tid etter det, mens hun lå på sykehuset etter en operasjon, hadde hennes lille datter og hennes mor omkommet i en brann. Hun fortalte at den gangen hadde hun tenkt at Gud hadde tatt dem fra henne for å straffe henne for at hun hadde gitt fra seg sønnen sin. «Nei,» sa jeg raskt, «Gud går ikke fram på den måten!» Hun sa at hun visste det nå, for etter den tragedien hadde hun begynt å «søke etter Bibelens sannhet», og nå ’studerte hun Bibelen regelmessig’.
Jeg begynte å tenke: «Dette kan ikke være sant.» Jeg spurte: «Hvem studerte du med?» Det ble en lang pause. Så sa hun: «Jehovas vitner.» Jeg ble så oppskaket at jeg ikke fikk fram et ord. Til slutt klarte jeg å få fram med gråtkvalt stemme: «Jeg er også et Jehovas vitne.» Da jeg gjentok det litt tydeligere, ble hun helt fra seg av glede. Det var simpelthen for fantastisk!
Mor var blitt et Jehovas vitne i 1975, en tid etter at hun mistet den lille datteren sin. Da mannen hennes begynte å gjøre framskritt åndelig sett, fortalte hun ham om meg. Han trøstet henne og sa at de skulle prøve å finne meg. Men ikke lenge etter ble han drept i en bilulykke, og hun ble igjen alene med tre små barn. Flere kvelder snakket vi sammen i timevis. Til slutt ble vi enige om å treffes i Phoenix i Arizona den andre uken i februar 1996. Mor hadde allerede planlagt å dra dit sammen med en annen kristen søster.
En minneverdig gjenforening
Trina og jeg lot barna bli igjen hjemme da vi reiste til Phoenix. Da jeg gikk ut av flyet, fikk jeg se mor. Endelig kunne jeg omfavne henne. Da vi stod der med armene rundt hverandre, sa hun at hun hadde ventet i 29 år på å få omfavne meg, og hun holdt rundt meg en lang stund. Det ble et uforglemmelig besøk. Vi viste hverandre bilder og snakket sammen i flere timer. Men høydepunktet var å sitte sammen med mor i Rikets sal i Phoenix. Vi hørte på programmet sammen og stod ved siden av hverandre og sang Rikets sanger. Det var en fantastisk følelse som jeg aldri kommer til å glemme.
I april 1996 kom min søster Laura fra Iowa for å besøke oss. Det var en stor glede å erfare det kristne fellesskapet. Jeg har også snakket i telefonen med mine to nyfunne brødre. Det er helt enestående å være forent med min familie, men å være forent med dem i den kjærlighet som rår i Jehovas organisasjon, er en gave som bare vår store Gud, Jehova, kunne gi. — Fortalt av Dana Folz.
[Bilde på side 23]
Sammen med min biologiske mor