Hva Bibelen sier
Den kjærlighet som holder oss oppe
DET luksuriøse passasjerskipet «Queen Elizabeth 2» kom ut for en voldsom storm i Atlanterhavet i 1978. Bølger så høye som tietasjes hus slo mot skipet og fikk det til å duppe som en kork på vannet. Møbler og passasjerer ble kastet omkring da fartøyet stampet og rullet i sjøen. Merkelig nok ble de 1200 passasjerene bare påført små skader. Takket være godt ingeniørarbeid, gode materialer og god konstruksjon klarte skipet påkjenningene uten å brytes i stykker.
Mange hundre år tidligere ble et annet skip kastet omkring i en voldsom storm. Apostelen Paulus og 275 andre mennesker befant seg om bord. Da sjømennene fryktet at skipet skulle bli brutt ned av den kraftige stormen, brukte de «hjelpemidler» og slo tau om båten — tau som gikk under skipet fra den ene siden til den andre, for å holde sammen de bordene som skroget var bygd av. Alle passasjerene om bord ble reddet, men ikke skipet. — Apostlenes gjerninger, kapittel 27.
Under enkelte prøvelser i livet kan vi føle oss som passasjerer på et skip i opprørt hav. Bølger av redsel, skuffelse og nedtrykthet kan skylle over oss og sette vår kjærlighet på den hardeste prøve. For å kunne ri av slike stormer og unngå å bryte sammen trenger vi også en viss hjelp.
Når uvær bryter løs
Apostelen Paulus’ tro og utholdenhet er grundig beskrevet i Bibelen. Han arbeidet hardt for de kristne menighetene i det første århundre. (2. Korinter 11: 24—28) Det han utrettet i Herrens gjerning, er et tydelig vitnesbyrd om hans intense kjærlighet til sine medmennesker og hans inderlige forhold til Gud. Men Paulus’ liv var ikke alltid en seilas i maksvær. Både i bokstavelig og overført betydning kjempet han seg gjennom mange stormer.
Når en skute kom ut i voldsom storm på Paulus’ tid, var passasjerenes og fartøyets redning avhengig av både godt sjømannskap og av at skipet holdt i sammenføyningene. Slik var det også i overført betydning når apostelen kom ut for uvær i billedlig forstand. Paulus hadde klart seg gjennom fysiske påkjenninger, fengsling og tortur, men den største trussel mot hans åndelige og følelsesmessige likevekt og hans evne til å fortsette å vise kjærlighet, var de stormene som oppstod innenfor den kristne menighet.
Paulus arbeidet for eksempel utrettelig i halvannet år for å opprette menigheten i byen Korint. Det han opplevde sammen med korinterne, fikk ham til å utvikle varme følelser for hjorden. Paulus omtalte seg til og med som en far for korinterne. (1. Korinter 4: 15) Men til tross for hans kjærlighet til menigheten og hans strev for den var det noen i Korint som snakket nedsettende om ham. (2. Korinter 10: 10) Det må ha vært sårende i betraktning av all hans selvoppofrende virksomhet for dem.
Hvordan kunne de som hadde vært gjenstand for Paulus’ uforbeholdne kjærlighet, være så grusomme og dømmesyke? Paulus må ha følt seg sønderknust, som et skip i stormens favntak. Det kunne ha vært lett for ham å gi opp og føle at hans tidligere anstrengelser var forgjeves. Han kunne også lett ha blitt bitter. Hva var det som holdt Paulus oppe? Hva var det som hindret at han ble knust av skuffelse?
Den kjærlighet som holder oss sammen
Paulus gjorde det helt klart for sine lesere hva kilden til både hans styrke og hans motiver var. Han skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss.» (2. Korinter 5: 14) Paulus henviste til den fremragende kilden til styrke og motivasjon. Drivkraften var «Kristi kjærlighet». En bibelforsker har kommet med følgende bemerkning til dette skriftstedet: «Paulus sier ikke at vår kjærlighet til Kristus binder oss til vår tjeneste . . . Det ville ha vært å stoppe på halvveien. Vår kjærlighet til Kristus blir vakt og stadig holdt ved like av hans kjærlighet til oss.» — Uthevet av oss.
Det som motiverte eller tvang Paulus til å fortsette å tjene Kristi og brorskapets interesser, var den kjærlighet Jesus viste da han overgav seg til en smertefull død på en torturpæl og derved ofret sitt fullkomne menneskeliv som en løsepenge for å frelse alle mennesker som tror. Kristi kjærlighet ledet Paulus og holdt ham tilbake fra å handle egoistisk. Den førte til at hans mål i livet utelukkende dreide seg om tjenesten for Gud og hans medmennesker.
Ja, det som motiverer en kristen til å leve et liv i trofasthet, er Kristi kjærlighet. Når vi står overfor prøver som kan ha en svekkende virkning på oss i fysisk, følelsesmessig og åndelig forstand, kan den drivkraften som Kristi kjærlighet er, hjelpe oss til å holde stand ut over det punkt hvor noen som ikke var så sterkt motivert, ville gi opp. Den gir oss styrke til å holde ut.
Vi kan ikke stole på at våre egne ufullkomne følelser vil holde oss oppe og motivere oss, spesielt ikke når våre prøvelser skyldes skuffelse eller engstelse. Kristi kjærlighet er derimot i stand til å binde oss til vår tjeneste, til å holde oss oppe og motivere oss uansett hvilke personlige prøvelser vi kommer ut for. Kristi kjærlighet setter de kristne i stand til å utholde mer enn andre ville tro det var mulig å tåle, ja, kanskje også mer enn de selv ville tro det var mulig å tåle.
Siden Kristi kjærlighet er varig, vil virkningen av den aldri opphøre. Den er en drivkraft som ikke svikter eller avtar. «Kjærligheten faller aldri bort.» (1. Korinter 13: 8) Den setter oss i stand til å fortsette å følge ham trofast uansett hva som skjer.
Følelsesmessige prøvelser utvikler en kraft som kan bryte oss ned. Det er derfor viktig at vi mediterer over den kjærlighet Kristus har vist oss. Kristi kjærlighet vil holde oss oppe. Hans kjærlighet gjør det mulig for oss å unngå å lide skipbrudd på vår tro. (1. Timoteus 1: 14—19) Kristi kjærlighet tvinger oss dessuten til å gjøre alt vi kan, for å herliggjøre Ham som gjorde det mulig at Kristi kjærlighet kunne komme til uttrykk, nemlig Jehova Gud. — Romerne 5: 6—8.