Stadig flere flyktninger

NESTEN hele menneskehetens historie har vært full av skampletter i form av kriger, hungerkatastrofer og forfølgelser. Det har derfor alltid vært folk som har hatt behov for et fristed. Opp gjennom tidene har folk og nasjoner gitt asyl til nødstilte.

Asylbestemmelser ble respektert av de gamle aztekere, assyrere, grekere, hebreere, muslimer og andre. Den greske filosofen Platon skrev følgende for over 2300 år siden: «Den fremmede, som er atskilt fra sine landsmenn og sin familie, burde være gjenstand for større kjærlighet fra menneskenes og gudenes side. Alle forholdsregler må derfor treffes for at ingen urett skal begås mot fremmede.»

I løpet av det 20. århundre har antall flyktninger økt dramatisk. Stillingen FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ble opprettet i 1951. Hensikten var at de 1,5 millioner mennesker som fremdeles var flyktninger etter den annen verdenskrig, på den måten skulle bli tatt hånd om. Etter planen skulle kommissariatet opprettholdes i tre år, fordi man gikk ut fra at datidens flyktninger snart ville bli integrert i samfunnet der hvor de hadde funnet asyl. Deretter var det meningen at organisasjonen skulle oppløses.

Men antall flyktninger har bare økt. I 1975 var det 2,4 millioner av dem. I 1985 var tallet oppe i 10,5 millioner. I 1995 var det hele 27,4 millioner mennesker som fikk beskyttelse og hjelp fra UNHCR.

Mange håpet at det verdensomfattende flyktningproblemet stod foran sin løsning da den kalde krigen var over. Men løsningen uteble. I stedet er flere nasjoner blitt splittet etter historiske eller etniske skillelinjer, og det har ført til konflikter. Kriger har rast, og folk har flyktet, ettersom de visste at deres egne myndigheter ikke kunne eller ikke ville beskytte dem. I 1991 var det for eksempel nesten to millioner irakere som flyktet til nabolandene. Siden da har anslagsvis 735 000 flyktninger forlatt det tidligere Jugoslavia. Under borgerkrigen i Rwanda i 1994 ble over halvparten av landets 7,3 millioner innbyggere tvunget til å flykte fra sine hjem. Omkring 2,1 millioner rwandere søkte tilflukt i afrikanske naboland.

Hvorfor vokser problemet?

Det er forskjellige faktorer som bidrar til at det blir flere og flere flyktninger. I noen land, for eksempel i Afghanistan og Somalia, har de nasjonale administrasjonene brutt sammen. Veien til makt har da stått åpen for væpnede militser som plyndrer landet hemningsløst og skaper panikk og tvinger folk på flukt.

Andre steder er konflikten basert på innviklede etniske eller religiøse motsetninger. Der er de stridende parter først og fremst oppsatt på å jage bort sivile befolkningsgrupper. En representant for FN kom sommeren 1995 med følgende beklagelse angående krigen i det tidligere Jugoslavia: «Mange synes det er svært vanskelig å forstå årsakene til denne krigen — hvem som kjemper, og hvorfor de kjemper. Det finner sted en masseutvandring fra den ene siden, og tre uker senere kommer en masseutvandring fra den andre siden. Det er svært vanskelig å følge med i det som skjer, også for folk som har til oppgave å følge med.»

Meget destruktive moderne våpen — raketter med ett eller flere stridshoder, artilleri og lignende — forverrer blodbadet og utvider konfliktområdet. Resultatet blir enda flere flyktninger. Omkring 80 prosent av vår tids flyktninger har flyktet fra utviklingsland til naboland som også er utviklingsland og dårlig rustet til å ta seg av asylsøkerne.

I mange av de pågående konfliktene vokser problemene ytterligere på grunn av matmangel. Når folk sulter, kanskje fordi veien blir blokkert for konvoier med hjelpeforsyninger, blir de nødt til å flykte. Avisen The New York Times opplyser: «På visse steder, for eksempel på Afrikas horn, har kombinasjonen av tørke og krig utpint landet til de grader at det ikke lenger kan gi folk noe å leve av. Om de hundretusener som reiser ut, flykter på grunn av sult eller på grunn av krig, er et akademisk spørsmål.»

De uønskede millioner

Selv om asylretten blir anerkjent i prinsippet, er det store antallet av flyktninger til fortvilelse for mange nasjoner. Dagens situasjon minner om noe som skjedde i fortidens Egypt. Da Jakob og hans familie søkte tilflukt i Egypt for å unnslippe virkningene av en sju år lang hungersnød, ble de godt mottatt. Farao lot dem «bo i den beste delen av landet». — 1. Mosebok 47: 1—6.

Etter hvert som tiden gikk, ble imidlertid israelittene tallrike, og «det ble fullt av dem i hele landet». Egypterne begynte da å behandle dem med hardhet, men «jo mer egypterne plaget dem, dess flere ble de [israelittene], og dess mer bredte de seg, så egypterne ble redde for dem». — 2. Mosebok 1: 7, 12.

Mange i vår tid blir også redde når flyktningstrømmen fortsetter å øke. En av de viktigste årsakene til deres bekymringer har med økonomiske forhold å gjøre. Det koster mange penger å skaffe mat, klær, hus og beskyttelse til millioner av flyktninger. Mellom 1984 og 1993 økte UNHCRs årlige utgifter fra 444 millioner dollar til 1,3 milliarder. De fleste av pengene er gaver fra rikere nasjoner. Noen av dem har sine egne økonomiske problemer å stri med. Givernasjonene kommer av og til med følgende beklagelse: «Vi har et stort press på oss for å hjelpe de hjemløse på våre egne gater. Hvordan kan vi ha ansvaret for de hjemløse på hele kloden, spesielt når det er mer sannsynlig at problemet vil øke, enn at det vil avta?»

Hva er det som gjør situasjonen ekstra komplisert?

De flyktningene som når fram til et rikt land, finner ofte at deres situasjon er ekstra komplisert på grunn av de mange tusen menneskene som har innvandret til det samme landet av økonomiske grunner. Disse økonomiske innvandrerne er ikke flyktninger som har rømt fra krig eller forfølgelse eller sult. De har kommet for å oppnå bedre levekår — et liv uten fattigdom. Fordi de ofte utgir seg for å være flyktninger og utgjør en belastning på flyktningorganisasjonene ved å gi uriktige opplysninger, gjør de det vanskeligere for virkelige flyktninger å få en rimelig behandling.a

Tilstrømningen av flyktninger og innvandrere er blitt sammenlignet med to elver som har rent side om side inn i rike land i årevis. Men stadig strengere innvandringslover har stanset strømmen av økonomiske innvandrere. Dermed er de blitt en del av flyktningstrømmen, og denne strømmen er blitt til en flom.

De økonomiske innvandrerne vet at det kan ta flere år å granske deres asylsøknader, og de regner med at de befinner seg i en situasjon hvor de har alt å vinne og intet å tape. Hvis deres asylsøknad blir innvilget, vinner de ved at de kan fortsette å leve under bedre økonomiske forhold. Hvis søknaden blir avslått, vinner de også, siden de vil ha tjent noen penger og lært seg noen ferdigheter som de kan ta med seg hjem.

Etter hvert som stadig flere flyktninger og folk som utgir seg for å være flyktninger, strømmer inn i andre land, reagerer mange av disse landene med å trekke inn velkomstmatten og slenge døren igjen. Noen har stengt grensene for flyktninger. Andre har vedtatt lover og prosedyrer som like effektivt nekter flyktningene adgang. Atter andre land har med makt sendt flyktninger tilbake dit de kom fra. I et blad som er utgitt av UNHCR, heter det: «Den ubønnhørlige økningen i antallet — både av ekte flyktninger og av økonomiske innvandrere — har vært en alvorlig belastning for den 3500 år gamle asyltradisjonen og har resultert i at den er nær ved å bryte sammen.»

Hat og frykt

Noe som legger stein til byrden for flyktningene, er fremmedfrykt og fremmedhat. I mange land mener folk at de fremmede truer deres nasjonale identitet og kultur og tar fra dem jobbene. Denne frykten utløser av og til vold. Bladet Refugees hevder: «På det europeiske kontinent finner det sted ett rasistangrep hvert tredje minutt — og slike angrep er altfor ofte rettet mot asylmottakene.»

En plakat i et sentraleuropeisk land gir uttrykk for sterk uvilje, en uvilje som brer seg i mange av verdens land. Plakatens giftige budskap er rettet mot de fremmede: «De er som en motbydelig og smertefull byll på vår nasjons legeme. En etnisk gruppe uten kultur, moral eller religiøse idealer, en omstreifende flokk som bare røver og stjeler. Skitne og lusete som de er, legger de beslag på gater og jernbanestasjoner. La dem pakke sammen de skitne fillene sine og dra for godt!»

Det å «dra for godt» er naturligvis nettopp hva de fleste flyktninger aller helst ville gjøre. De lengter etter å reise hjem. De lengter inderlig etter å kunne leve et fredelig og normalt liv med familie og venner. Men de har ikke noe hjem å reise til.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 6]

Flyktningenes vanskelige situasjon

«Visste du at hundretusener av flyktningbarn går sultne til sengs hver kveld? Eller at bare ett av åtte flyktningbarn noen gang har gått på skole? De fleste av disse barna har aldri vært på kino eller i en park, og langt mindre på et museum. Mange vokser opp bak piggtråd eller i isolerte leirer. De har aldri sett en ku eller en hund. Mange flyktningbarn tror dessuten at grønt gress er noe å spise, ikke noe de kan tumle seg på. Flyktningbarn er den sørgeligste siden ved arbeidet mitt.» — Sadako Ogata, FNs høykommissær for flyktninger.

[Rettigheter]

Foto: U.S. Navy

[Ramme/bilde på side 8]

Jesus var flyktning

Josef og Maria bodde i Betlehem med sin sønn, Jesus. Noen astrologer fra Østen kom med gaver — gull, virak og myrra. Da de hadde gått, kom en engel og viste seg for Josef og sa: «Stå opp, ta det lille barnet og moren og flykt til Egypt og bli der inntil jeg gir deg beskjed; for Herodes skal til å lete etter det lille barnet for å ta livet av det.» — Matteus 2: 13.

De tre drog da i all hast av sted og søkte asyl i et fremmed land — de ble flyktninger. Herodes ble rasende fordi astrologene ikke meldte fra til ham hvor han kunne finne den forutsagte jødenes konge. I et fåfengt forsøk på å drepe Jesus gav han sine menn ordre om å drepe alle smågutter i og omkring Betlehem.

Josef og hans familie ble i Egypt til Guds engel på nytt viste seg for Josef i en drøm. Engelen sa: «Stå opp, ta det lille barnet og moren og dra av sted til Israels land, for de som søkte det lille barnets sjel, er døde.» — Matteus 2: 20.

Josef hadde tydeligvis tenkt å slå seg ned i Judea, hvor de bodde før de flyktet til Egypt. Men han ble varslet i en drøm om at det ville være farlig. Enda en gang ble livet deres berørt av en trussel om vold. Josef, Maria og Jesus reiste nordover, til Galilea, og slo seg ned i byen Nasaret.

[Bilder på side 7]

I de senere år har millioner flyktet til andre land for å redde livet

[Rettigheter]

Øverst til venstre: Albert Facelly/Sipa Press

Øverst til høyre: Charlie Brown/Sipa Press

Nederst: Farnood/Sipa Press

[Bilderettigheter på side 4]

Gutten til venstre: UN PHOTO 159243/J. Isaac