«Waltzing Matilda»

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DEN australske sangen «Waltzing Matilda» er kjent over hele verden. Og 6. april i fjor, på hundreårsdagen for den første offentlige framføringen av sangen, ble den plutselig gjenstand for fornyet interesse.

Hvordan kan det ha seg at en enkel ballade med en nokså kryptisk tekst er blitt så populær, ikke bare i hele Australia, men også i mange andre land? Det verserer motstridende beretninger om nøyaktig hvordan sangen ble til. Men det er alminnelig enighet om at tekstforfatteren er A. B. (Banjo) Paterson, som skrev dikt som ble bestsellere i Australia omkring århundreskiftet.

Det finnes flere versjoner av teksten til «Waltzing Matilda», men den handler i hvert fall om en landstryker (swagman). En swag er den bylten med personlige eiendeler som landstrykeren bærer med seg. I denne sangen har landstrykeren slått seg ned ute i villmarken ved en liten sideelv med stillestående vann, en billabong. Mens han holder på med å lage mat i kokekaret sitt, billy, over bålet, kommer en velfødd sau, en jumbuck, ned til vannet for å drikke. Landstrykeren fanger sauen, dreper den og legger skrotten i sin tucker-bag, en sekk som ble brukt til å bære mat i. Ikke før har han gjort det, så dukker landeieren, the squatter, opp på hesten sin. (En squatter var en person som bosatte seg på offentlig jord i samsvar med en ordning som var regulert av myndighetene. Senere kunne han få eiendomsretten til det store beitelandet han dermed hadde sikret seg, offentlig registrert.) Denne landeieren har med seg tre troopers, ridende politikonstabler. Da den uheldige landstrykeren blir anklaget for å ha stjålet sauen og uten tvil risikerer fengsling eller det som verre er, springer han opp, hopper ut i vannet og drukner.

Hva er det ved denne usannsynlige historien som appellerer så sterkt til folk? I forordet til boken Favourite Poems of Banjo Paterson av Rex Newell kommer Bruce Elder med én forklaring. Han legger fram den tanken at sangen uttrykker den måten australierne ønsker å se seg selv på: «Det er mye mer enn bare en fortelling om en landstryker som stjeler en sau. Den uttrykker vår misnøye med myndighetspersoner som herser med oss. Landstrykeren er enhver australier som har hatt lyst til å le en overlegen tjenestemann rett opp i ansiktet . . . Det er bedre å hoppe i vannet enn å la disse folkene bestemme over oss.» Men uansett hva som er forklaringen på populariteten, har «Waltzing Matilda» i over hundre år vært den sangen som mer enn noen annen blir satt i forbindelse med Australia.

Hva betyr «Waltzing Matilda»?

Sangen har fire vers og refreng. De to første linjene i refrenget lyder:

Waltzing Matilda, Waltzing Matilda,

You’ll come a-waltzing Matilda with me.

Deretter følger to linjer som gjentar det som har vært fortalt i verset foran. Sangen har fått navn etter dette refrenget.

Det har vært en del usikkerhet og også uenighet om hva en «matilda» egentlig er, og hvem det er som står for «valsingen». Noen av dem som har undersøkt dette, har kommet med en enkel forklaring som ser ut til å være den mest tilfredsstillende. En skribent sier: «Paterson var . . . fascinert av landstrykeren som trasket fra den ene landeiendommen til den andre med alle sine eiendeler samlet i en bylt som han bar over skulderen. Han likte det uhøytidelige språket til disse landstrykerne. Det var mange uttrykk som ble brukt for å beskrive at noen bar denne bylten, og ’waltzing Matilda’ var ett av dem.»

I boken The Story of «Waltzing Matilda» kommer Sydney May med denne forklaringen: «Klærne og personlige eiendeler ble pakket tett sammen og så rullet inn i et teppe. Teppet ble deretter snørt i hver ende av den kompakte rullen og ble båret rundt halsen med de løse endene hengende ned på hver side foran, og en arm ble vanligvis lagt over den ene enden.»

«Matildas» berømmelse sprer seg

Sydney May mener at det var australske tropper under de to verdenskrigene som gjorde sangen «Waltzing Matilda» kjent og populær i andre land. Han nevner noen eksempler: «I 1941 spilte kaféorkestre i Tel Aviv den i det øyeblikk en australier kom inn gjennom døren; den niende divisjon sang den da de gikk inn i Bardia etter gjenerobringen; da et australsk krigsskip sluttet seg til en britisk flåteavdeling, så tidlig som i 1917, ble det hilst velkommen ved at flaggskipets orkester spilte ’Waltzing Matilda’, og når en australier skal snakke i radioen i et annet land, blir han introdusert med denne kjenningsmelodien.» En av de mest celebre anledningene da sangen er blitt spilt, var da australske soldater deltok i parader foran Buckingham Palace i uken før kroningen av dronning Elizabeth II.

En interessant nyhetsmelding gir oss også en viss idé om hvor populær «Waltzing Matilda» er blant mennesker fra mange samfunnslag. Den lyder: «En kveld etter at [den australske statsministeren] Menzies hadde spist middag sammen med [den britiske statsministeren] Churchill og general de Gaulle, lederen for de frie franske styrkene, på [den britiske statsministerens offisielle landsted] The Chequers, beveget de seg inn i et av de andre rommene. Sir Winston gav tegn, og en grammofonplate med ’Waltzing Matilda’ ble spilt. Idet han sang lystig og nærmest danset omkring i rommet, stanset han for å si til generalen: ’Dette er en av de fineste sangene i verden.’»

Noe som også understreker hvor populær «Matilda» er, er det Richard Magoffin skriver i sin bok Waltzing Matilda—The Story Behind the Legend: «Under den annen verdenskrig ble sangen om the billabongs brakt enda lenger ut i verden, overalt hvor de australske soldatene drog. Det var en sang som lett vakte minner om hjemmet, og som lett ble gjenkjent som en sang fra Australia.» Han siterer også filmprodusenten Stanley Kramer, som brukte «Waltzing Matilda» som gjennomgangsmelodi i filmen «Den siste bredd». Kramer sa: «Dette er en sang som kan brukes i bemerkelsesverdig mange sammenhenger. Den kan spilles som en vise, en marsj, en ballade eller i en hvilken som helst annen musikalsk form, og vi har brukt den på en rekke forskjellige måter i musikken til ’Den siste bredd’. Jeg bestemte meg nesten på stående fot for at ’Waltzing Matilda’ skulle være gjennomgangsmelodien i filmen.»

Har den et budskap?

Noen mener at Banjo Paterson hadde et budskap til dem som leste og sang sangen. William Power skrev for eksempel en artikkel i Yale Review i De forente stater hvor han redegjorde for denne muligheten. Selv om det er klart at ikke alle deler hans oppfatninger, kan det han skrev, være en passende avslutning i denne kortfattede analysen av «Waltzing Matilda». Han skrev:

«Australierne har ikke bare måttet kjempe mot naturkreftene, men også mot den menneskelige naturs utilstrekkelighet. . . . Denne spenningen blir uttrykt i ’Waltzing Matilda’, hvor motstanderne representerer to ytterpunkter, landeieren og landstrykeren. I en slik konflikt ville de fleste si at landeieren fortjener å vinne. Australias økonomi er sterkt avhengig av hans oppdrett av sauer og kveg. Han arbeider hardt og er ansvarsbevisst og modig; hvis han manglet noen av de egenskapene som vi setter i forbindelse med en pioner, ville han ikke være landeier lenge. . . . Også landstrykeren er et menneske. . . . Også han tilhører samfunnet. Noen få landstrykere kom seg fram og ble landeiere; flere oppnådde en lavere, men likevel tilfredsstillende status som farmere, gårdsarbeidere, mekanikere, arbeidere i byene; andre forble landløse og hjemløse og endte sine dager på vandring, uten å komme i jorden. Samfunnet krever kanskje at landeieren skal seire over landstrykeren, men vi må aldri glemme de rettigheter landstrykeren har som menneske.»

Det er nå over hundre år siden denne enkle lille balladen ble skrevet. Banjo Paterson hadde nok ingen anelse om at diktet hans med musikk til skulle bli en så populær australsk sang.