Adopsjon — hvorfor og hvordan?

HVORFOR har det vært en sterk nedgang i antall adopsjoner i Storbritannia de siste 20 årene? To mulige forklaringer er trukket fram, nemlig at det er mulig å få utført legale aborter, og at det blir stadig vanligere å akseptere at en enslig mor påtar seg omsorgen for barnet sitt. Det å være alene om å oppdra barn blir nå betraktet som en utfordring det er mulig å klare i det moderne samfunn.

Da var det helt annerledes for hundre år siden. Den engelske kriminalforfatteren Edgar Wallace ble satt til verden av en ugift mor. Da Polly, som hun het, skulle ha barn med sønnen til sin arbeidsgiver, reiste hun bort og fødte i dølgsmål. Da Edgar var ni dager gammel, fikk jordmoren plassert ham hos en kvinne som var gift med George Freeman, en bærer på fiskemarkedet Billingsgate i London. Familien Freeman hadde allerede ti egne barn, og Edgar vokste opp under navnet Dick Freeman. Polly betalte regelmessige bidrag til sønnens underhold, og barnefaren fikk aldri vite at denne sønnen eksisterte.

I våre dager tar ofte samfunnet ansvaret for uønskede barn. Mange barn blir tatt hånd om av det offentlige fordi de trenger beskyttelse mot overgrep, eller fordi de er fysisk eller psykisk utviklingshemmet. Grufulle krigshandlinger gjør mange barn foreldreløse, og mange blir født som en følge av voldtekt. Det er derfor en stadig tilvekst av barn som har et desperat behov for moderlig og faderlig omsorg og beskyttelse — eller kort sagt: adopsjon.

Å adoptere eller ikke adoptere?

Det er aldri lett å adoptere et barn, og det er aldri forstandig å treffe en rask beslutning i en slik sak. De som har mistet et barn, bør kanskje helst vente til de har fått sjokket eller sorgen litt på avstand før de treffer en endelig avgjørelse om adopsjon. Det samme gjelder et ektepar som får beskjed om at de er infertile.

Hvert enkelt barn har en helt unik genetisk arv. Foreldre blir ofte overrasket over sine egne barns tilbøyeligheter, og hvis et spedbarns foreldre er ukjente, er det vanskelig å finne ut noe om dets mentale og følelsesmessige potensial.

Betyr det mye for deg at et barn er skoleflink? Hvordan vil du i så fall reagere hvis ditt adoptivbarn ikke innfrir forventningene dine på dette området? Ville du betrakte det å få et psykisk eller fysisk utviklingshemmet barn som en utfordring du ville mestre?

Erfarne saksbehandlere ved adopsjonskontorer gjennomgår gjerne slike spørsmål med klientene før det blir truffet en endelig beslutning. De må først og fremst tenke på om barnet vil få det trygt og godt.

Hvis du bestemmer deg for å adoptere

De forskjellige land har sine egne lover og bestemmelser angående adopsjon som det er viktig å sette seg inn i. I Storbritannia er det hundrevis av adopsjonsbyråer, som vanligvis samarbeider med de kommunale myndigheter. Alle byråene har sine egne regler.

Noe som har slått særlig godt an i Storbritannia, er adopsjonsselskaper hvor en rekke vordende foreldre kan komme sammen med flere barn som skal bortadopteres, uten å bli utsatt for det følelsesmessige press som kan oppstå i et møte mellom ett ektepar og ett enkelt barn. Den avslappede atmosfæren gjør det lettere for vordende foreldre å si nei, og den bidrar til å redusere muligheten for at barna vil bli skuffet, siden ikke noe enkelt barn alene er i sentrum for oppmerksomheten.

I mange land er det fastsatt øvre aldersgrenser for adoptanter. De må gjerne være omkring 35 eller 40 år — men disse aldersgrensene gjelder ofte bare i forbindelse med adopsjon av spedbarn, ikke nødvendigvis når det dreier seg om eldre barn. Adopsjonsbyråene sier at de øvre aldersgrensene er fastsatt med tanke på de vordende foreldrenes forventede levealder. Men man er også klar over at verdifull erfaring kommer med alderen.

For noen år siden fikk bare ektepar adopsjonsbevilling i Storbritannia. Nå kan også ugifte i visse tilfeller få adoptere barn. Arbeidsledige og uføre blir heller ikke lenger utelukket som adoptivforeldre. Det viktigste spørsmålet er hva ordningen kan bety for barnet.

Selv når en adopsjon er brakt i orden, hender det at foreldrene må finne seg i at de ansvarlige myndigheter følger med for å se at alt går greit.

Barn av andre raser?

For 30 år siden var det vanskelig å få bortadoptert svarte barn til svarte familier i Storbritannia, og derfor havnet mange hos hvite adoptivforeldre. Siden 1989 har man der i landet gått inn for å plassere barn hos adoptivforeldre med samme etniske bakgrunn. Det antas at barn på den måten lettere vil identifisere seg med sin egen rase og kultur. Men dette har ført til visse paradoksale situasjoner.

Avisen The Sunday Times kunne for en tid siden fortelle at noen hvite foreldre er blitt «reklassifisert som ’svarte’» for at de skulle kunne adoptere et svart barn. Det er ikke uvanlig at hvite foreldre har et svart fosterbarn, et barn som de midlertidig har omsorgen for. Hvis de senere blir nektet å adoptere dette barnet for godt, fører det gjerne til følelsesmessige problemer for både barn og foreldre.

Et skotsk ektepar som hadde hatt to indiske fosterbarn i seks år, ble nylig stilt overfor et typisk problem i forbindelse med adopsjon på tvers av rasegrensene. Ifølge The Times tillot retten adopsjon under den forutsetning at foreldrene «ville gjøre sitt beste for at barna skulle bli klar over sin [etniske] identitet og lære å kjenne sin etniske opprinnelse og sitt folks tradisjoner». I dette tilfellet hadde adoptivforeldrene allerede gjort dette. Barna fikk lære det panjabiske språket, og de ble av og til kledd i indiske klær.

Mange vil være enige med den britiske sosialarbeideren som mente at det burde være lettere å få tillatelse til å adoptere barn av andre raser. Hun sa: «Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og det bør gjenspeile seg i reglene for fosterhjem og adopsjoner.»

Barn fra utlandet?

Adopsjon av utenlandske barn blir en stadig mer ’blomstrende geskjeft,’ ifølge avisen The Independent. Øst-Europa dekker en stor del av etterspørselen i Storbritannia, selv om visse rapporter tyder på at handelen kanskje ikke alltid er lovlig.

Noen barn som er født som en følge av voldtekt i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia, er blitt forlatt av sine mødre. Det påstås at andre ville ha blitt abortert hvis ikke «spedbarnsmeglere» hadde grepet inn og gitt løfter om adopsjon hvis barnet ble båret fram. Myndighetene i vesteuropeiske land er bekymret på grunn av de beløpene som blir betalt for å få i stand noen av disse adopsjonene.

Noe som volder enda større bekymring, er de falske attestene som det hevdes at enkelte leger skriver ut ved fødselen. Avisen The European har offentliggjort beskyldninger om at noen mødre i Ukraina har fått beskjed om at deres barn var dødfødte, men at disse barna deretter er blitt solgt. Andre mødre kan ha fått beskjed om at deres barn var mentalt tilbakestående. Når fortvilte mødre blir satt under et slikt press, er det lett å overtale dem til å gå med på at barna blir adoptert bort. Andre barn har aldri nådd fram til de barnehjemmene de angivelig ble sendt til, men er havnet i utlandet.

Folk i utviklingslandene gir etter hvert uttrykk for uvilje mot adopsjonspraksisen. De mener at det rike Vesten bør gjøre mer for å hjelpe de innfødte til å ta seg av barna i deres hjemlige miljø framfor å føre dem bort til adopsjon i en fremmed kultur.

Vesten bør også forstå den eldgamle tradisjonen med storfamilier, ryggraden i mange kulturers samfunnsform. Et barn som tilhører en slik storfamilie, vil vanligvis ikke savne omsorg, selv om foreldrene dør. Både barnets nærmeste familie — besteforeldrene — og også tanter og onkler vil betrakte barnet som sitt, og et tilbud fra utenforstående om adopsjon kan bli misforstått og betraktet som en uakseptabel innblanding i deres affærer.a

Det er ikke lett å få gjennomført en adopsjon, og selv når alle formalitetene er i orden, krever det store anstrengelser for at ordningen skal bli vellykket. Men som vi skal se, kan den også føre til store gleder.

[Fotnote]

[Ramme på side 5]

Kommer sønnen min til å oppspore meg?

FORELDRENE mine ble skilt da jeg var elleve år gammel. Jeg hadde et desperat behov for kjærlighet. Da jeg gikk på college, havnet jeg i et forhold til en medstudent. Det var min måte å oppnå hengivenhet på. Så oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg var gravid. Det var helt vanvittig. Min medstudent og jeg var så umodne. Jeg hadde aldri brukt narkotika, alkohol eller tobakk, men kjæresten min var sterkt skadet etter å ha brukt LSD.

Jeg ble anbefalt å ta abort, men min far overtalte meg til å la det være. Jeg ønsket ikke å være gravid, men jeg ønsket heller ikke å ødelegge et liv. Da sønnen min ble født i 1978, bestemte jeg meg for å utelate farens navn fra fødselsattesten for at han ikke skulle få kontakt med gutten. Jeg bestemte meg faktisk for å bortadoptere barnet like etter fødselen, og han ble derfor straks tatt fra meg og midlertidig tatt hånd om av barnevernet. Jeg fikk ikke engang se ham. Men så ombestemte jeg meg. Jeg tok barnet hjem til meg og forsøkte desperat å ta meg av ham selv. Men jeg klarte det ikke og var på nervesammenbruddets rand.

Sønnen min var omkring seks måneder gammel da adopsjonsbevillingen gikk i orden, og jeg måtte gi ham fra meg. Jeg kan huske at jeg følte det som om noen hadde stukket en kniv gjennom meg. Jeg døde følelsesmessig sett. Først etter at jeg nå har fått profesjonell hjelp de to siste årene, har jeg klart å knytte meningsfylte kontakter med andre mennesker. Jeg kunne ikke sørge — min sønn var ikke død. Men jeg kunne ikke tenke på ham heller — jeg nektet meg selv å gjøre det. Det var forferdelig.

Det som sårer meg mest, er folk som sier: «Hvis du gir fra deg barnet ditt til adopsjon, kan du ikke være glad i barnet.» Men det stemte ikke i mitt tilfelle. Det var fordi jeg elsket min sønn at jeg gav ham fra meg. Helt til siste stund fortsatte jeg å spørre meg selv: «Hva i all verden skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?» Det fantes ingen annen utvei. Jeg visste at jeg rett og slett ikke kunne mestre situasjonen, og at gutten min ville lide hvis jeg forsøkte å beholde ham.

I England aksepterer samfunnet nå aleneforelderfamilier, men slik var det ikke da jeg fødte. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha tatt meg av sønnen min på en god måte. Den veiledningen jeg har fått i den senere tid, ville antagelig ha hjulpet meg, men nå er det for sent. Lever sønnen min fremdeles? Hva slags gutt har han utviklet seg til å bli? Når et adoptivbarn fyller 18 år, har det rett til å oppspore sine biologiske foreldre. Jeg tenker ofte på om min sønn vil oppspore meg. — Innsendt.

[Ramme/bilde på side 8]

Det gikk bra i vårt tilfelle

VI HADDE selv to tenåringsgutter og var en tilfreds og sammensveist engelsk familie. Tanken på at vi skulle få oss en datter — og til og med en av en annen rase — hadde aldri streifet oss. Så kom Cathy inn i vårt liv. Cathy var født i London. Hun ble oppdratt som katolikk, men da hun var liten, kom hun sammen med sin mor til noen møter i Jehovas vitners Rikets sal. Da hun var ti år gammel, ble hun plassert på barnehjem.

Selv om det ikke var så lett for henne, klarte hun på egen hånd å komme til møtene i Rikets sal, og det var der vi traff henne. Cathy var en tenksom jente. Da min kone og jeg besøkte henne på barnehjemmet, la vi merke til at veggen ved sengen hennes var dekorert med dyrebilder og landskapsbilder, mens de andre jentene hadde hengt opp plakater med bilder av popstjerner.

En tid senere måtte Cathy møte et utvalg som skulle vurdere hennes situasjon. De spurte om hun kunne tenke seg å reise fra hjemmet og heller bo hos en familie. «Bare hos en familie som er Jehovas vitner,» svarte hun. Da Cathy fortalte oss om dette og hva hun hadde sagt, fikk vi noe å tenke på. Vi hadde et ledig rom. Kunne vi påta oss et slikt ansvar? Vi holdt familieråd og snakket om det og bad Gud om hjelp. Først på et langt senere tidspunkt fikk vi vite at det å spørre om barnets mening var en ny framgangsmåte innenfor sosialomsorgen, et eksperiment.

Sosialkontoret gransket våre omstendigheter hos politiet og legen vår og skaffet seg personlige referanser. Det ble snart fattet et vedtak. Vi fikk beskjed om at vi kunne ha Cathy på prøve, og at vi kunne sende henne tilbake hvis vi ikke likte henne. Dette forferdet oss, og vi sa bestemt at vi aldri kunne tenke oss å gjøre noe slikt. Cathy var 13 år gammel da hun offisielt ble et medlem av vår familie.

Det sterke kjærlighetens bånd mellom oss alle fortsetter å vokse seg stadig sterkere. Cathy tjener nå som pioner (heltidsforkynner) i en fransktalende menighet av Jehovas vitner i den nordlige delen av London. Det året hun reiste hjemmefra for å begynne som pioner, skrev hun et rørende brev til oss: «Det heter at ’du kan ikke velge din familie’. Men jeg vil gjerne takke dere av hjertet fordi dere valgte meg.»

Vi er så takknemlige for at Cathy kom inn i vårt liv. Det var en berikelse for oss å få henne som familiemedlem. Det gikk bra i vårt tilfelle. — Innsendt.

[Bilde]

Cathy sammen med sine adoptivforeldre og brødre

[Bilde på side 7]

Mange barn lengter etter faderlig og moderlig omsorg og beskyttelse