Hvorfor mister kirkene sin innflytelse?

«Enhver stoiker var stoiker, men hvor er den kristne i kristenheten?»

RALPH WALDO EMERSON, AMERIKANSK ESSAYIST OG DIKTER I DET 19. ÅRHUNDRE.

«JEG er katolikk, men utøver ikke aktivt min religion,» forteller en ung mor. «Jeg stiller meg helt likegyldig til religion,» sier en ung gutt. Deres uttalelser er typiske for den unge generasjon av europeere. Selv om deres foreldre — eller kanskje snarere deres besteforeldre — fremdeles er kirkegjengere, er troen ikke blitt overført til den yngre generasjon.

Hvorfor har mange tatt avstand fra religiøse skikker som generasjon etter generasjon har holdt i akt og ære?

Frykten er ikke lenger en faktor

I århundrer har frykten for et brennende helvete og skjærsilden øvd sterk innflytelse på mange europeere. Skremselsprekener og kirkemalerier med skildringer av et brennende helvete med en uslokkelig ild overbeviste lekfolket om at bare flittig kirkegang kunne redde dem fra fordømmelse. Den Katolske Kirkes Katekisme sier dessuten at «kirken gjør det til en plikt for de troende ’å ta del i den guddommelige liturgi på søn- og festdager’».a I landdistrikter har folk også vært utsatt for et betydelig sosialt press — det ble ventet av alle at de gikk i kirken om søndagene.

Men tidene har forandret seg. Folk føler seg nå fri til å gjøre det de vil. Frykten er ikke lenger en faktor å regne med. Helveteslæren er stille og rolig blitt feid under teppet, ettersom de fleste europeiske katolikker likevel ikke tror på den.

Den «synd» å utebli fra søndagens messe, blir i praksis ikke tatt særlig alvorlig. Den katolske presten Tirso Vaquero i Madrid sier: «Hvis en kristen [katolikk] ikke kommer til søndagens messe, er vi oppriktig lei oss fordi han har gått glipp av denne anledningen til kommunikasjon med Gud og sine brødre, og ikke fordi han har begått en synd. Det kommer i annen rekke.»

Frykten er derfor ikke lenger en drivkraft til religiøsitet. Har så kirken og dens ledere stor nok moralsk autoritet til å kunne få sine hjorder til å vise lojalitet?

En autoritetskrise

Samtidig med at den religiøse frykten har avtatt, har det skjedd en markert tilbakegang på det moralske område innenfor kirken. «I århundrer har vi hatt . . . så mange lærere i moral og så få moralske lærere,» sier den italienske historikeren Giordano Bruno Guerri. Denne mangelen på moralsk lederskap kom tydelig til uttrykk i de to verdenskrigene som har hatt så ødeleggende virkninger i kristenheten. Kirkene i Europa var ute av stand til å hindre de troende i å delta i blodbadet. Verre enda, kirkene involverte seg aktivt i krigføringen — på begge sider.

Historikeren Paul Johnson bemerker: «Den første verdenskrig, en borgerkrig mellom de kristne sekter, innledet en tid med tragedier og skam for kristenheten. Den annen verdenskrig førte med seg enda alvorligere angrep på den kristne tros moralske tilstand enn den første. Den avslørte den tomheten som rådde innenfor kirkene i Tyskland, reformasjonens arnested, og pavestolens feighet og egoisme.»

De konkordatene Vatikanet inngikk med Hitlers naziregime og med de fascistiske regjeringene til Mussolini i Italia og Franco i Spania, hadde også en ødeleggende virkning på kirkens moralske autoritet. Den prisen kirkene til slutt måtte betale for slike forsøk på å oppnå politiske fordeler, var tap av troverdighet.

Båndene mellom kirke og stat løsnes

I løpet av det 20. århundre er båndene mellom kirke og stat omsider blitt løsnet i de fleste europeiske land. Ingen av de større landene i Europa betrakter nå katolisismen som sin offisielle religion.

Selv om de mest fremtredende kirkene fremdeles støttes økonomisk av staten, har de mistet den politiske innflytelsen de tidligere hadde. Ikke alle kirkens menn har avfunnet seg med denne nye virkeligheten. Ifølge den fremtredende spanske jesuitten José María Díez-Alegría «mener lederne i [den katolske] kirken — mange av dem i all oppriktighet — at de ikke kan utøve sin hyrdegjerning uten en menneskelig ’maktens’ plattform».

Men denne ’menneskelige «maktens» plattform’ har falt sammen. Det som har skjedd i Spania, kan tjene som et eksempel på dette. Spania hadde en «nasjonal-katolsk» regjering fram til 1975. I de senere år har den spanske geistlighet hatt en stadig kamp med den sosialistiske regjeringen om den økonomiske støtten til kirken. Biskopen av Teruel i Spania beklaget seg nylig til sine sognebarn over at han føler seg «forfulgt som katolikk» fordi den spanske regjering ikke bevilger tilstrekkelig økonomisk støtte til kirken.

I 1990 kunngjorde de spanske biskopene at det spanske samfunn var rammet av en «alvorlig krise på samvittighetens og moralens område». Hvem gav de skylden for denne ’moralske krise’? Biskopene hevdet at en av de fremste årsakene til krisen var den «tvesinnethet som ofte ble demonstrert av den offentlige administrasjon [de spanske myndigheter]». Biskopene venter tydeligvis av myndighetene at de både skal fremme katolsk ideologi og skaffe økonomisk støtte.

Praktiserer prestene det de lærer?

Den katolske kirkes enorme rikdommer har alltid vært et dilemma for prester som arbeider i fattige sogn. Det var enda mer pinlig for dem da Vatikanets bank var involvert i det som bladet Time kalte «den største økonomiske skandale i etterkrigstidens Italia». I 1987 utstedte italienske politimyndigheter arrestordre på en erkebiskop og to andre tjenestemenn i Vatikanets bank. Men på grunn av Vatikanets spesielle suverenitet unngikk de anklagede kirkens menn å bli arrestert. Vatikanets bank hevdet at det ikke hadde skjedd noe urettmessig, men den klarte ikke å viske ut inntrykket av at kirken ikke praktiserer det den lærer. — Jevnfør Matteus 23: 3.

Alle de seksuelle overgrepene som har fått så bred omtale i mediene, har voldt enda større skade. En irsk biskop som er godt kjent som en forsvarer av sølibatet, kom i mai 1992 med en bønn til sognebarna i sitt bispedømme om at de måtte «tilgi ham» og «be for ham». Han ble nødt til å trekke seg fra sin stilling da det ble kjent at han var far til en 17 år gammel gutt og hadde benyttet kirkens midler til å betale for sønnens utdannelse. En måned tidligere hadde en katolsk prest stått fram på tysk fjernsyn med sin «venninne» og deres to barn. Han sa at han ønsket å «få i stand en dialog» om de hemmelige forhold som så mange prester lever i.

Det er ikke til å unngå at skandalene etterlater seg sine spor. Historikeren Guerri hevder i sin bok Gli italiani sotto la Chiesa (Italienerne under kirken) at «kirken i århundrer har sjokkert italienerne». Han sier at det blant annet har ført til «en utbredt antiklerikalisme, også blant de kirketro». Indignerte katolikker kan føle seg fristet til å stille sitt presteskap det samme spørsmålet som apostelen Paulus stilte romerne: «Dere preker for eksempel mot tyveri, men er dere sikker på at dere selv er ærlige? Dere fordømmer ekteskapsbrudd, men er dere sikker på at dere selv er rene?» — Romerne 2: 21, 22, Phillips’ oversettelse.

Kløften mellom presteskap og lekfolk

Et mindre iøynefallende, men kanskje mer nedbrytende problem er kløften mellom presteskapet og lekfolket. Det kan se ut til at biskopenes hyrdebrev snarere irriterer enn opplyser sognebarna. Ifølge en spansk undersøkelse var det bare 28 prosent av dem som ble spurt, som «var enige i biskopens uttalelser». Et tilsvarende antall «var fullstendig likegyldige», og 18 prosent sa at de «ikke forstår hva de [biskopene] snakker om». Erkebiskop Ubeda på Mallorca innrømmer: «Vi biskoper må også påta oss vår del av ansvaret for avkristningsprosessen — som er et faktum.»

Savnet av et klart bibelsk budskap bidrar også til å støte lekfolk bort. Ifølge den engelske avisen Catholic Herald har «mange katolske prester [i Frankrike] gått inn for politiske aksjoner for å være ’i pakt med tiden’», selv om de fleste av deres sognebarn ville foretrekke at de konsentrerte seg om åndelige saker. Den italienske presten og sosiologen Silvano Burgalassi medgir: «Kanskje de [unge] har trukket seg tilbake fra Gud på grunn av vårt dårlige eksempel. Vi har gitt dem et ’potpurri’ av kompromisser, religion og forretningsvirksomhet, egoisme og forfalskninger.» Det er derfor ikke så underlig at prestene er i ferd med å miste sin sosiale status. Man kan ofte høre spanske katolikker si: «Jeg er katolikk, men jeg tror ikke på prestene.»

Noen katolikker finner det vanskelig å betro seg til prestene, og andre stiller seg svært tvilende til kirkens lære — spesielt de lærdommene de betrakter som ufornuftige eller uanvendelige.

Uforståelige lærdommer

Et slående eksempel i så henseende er den offisielle katolske læren om helvete. I Den Katolske Kirkes Katekisme heter det: «Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende.» Ikke desto mindre viser nyere undersøkelser at bare en fjerdedel av katolikkene i Frankrike og en tredjedel av deres spanske trosfeller tror at helvete eksisterer.

Når det gjelder moralske spørsmål, virker det også som om det blir stadig mer alminnelig at folk i Europa er «gjør-det-selv-kristne». Mimmi, en svensk ung pike, mener at moralske spørsmål, for eksempel angående det å få barn utenfor ekteskap, er «noe den enkelte selv må bestemme». De fleste franske katolikker ville si seg enig med henne. Åtti prosent av dem sa at de ville la seg lede av sin samvittighet og ikke av sin kirke når de stod overfor viktige avgjørelser i livet.

Før i tiden var kirkens autoritet stor nok til å bringe enhver med avvikende meninger til taushet. Fra Vatikanets synspunkt er det lite som har forandret seg. Den Katolske Kirkes Katekisme sier uttrykkelig at «alt det som har med tolkningen av Skriften å gjøre, underordnes . . . i siste instans Kirkens avgjørelse». Men denne autoritære holdningen finner liten støtte. En spansk professor i statsvitenskap, Antonio Elorza, beklager seg over at «påstanden om autoritet rår uten forbehold», og sier videre: «Kirken foretrekker å reise en beskyttende mur rundt seg selv og fastholde sine tradisjoners gyldighet selv om de strider mot historien.» Utenfor den ’beskyttende muren’ fortsetter kirkens innflytelse og autoritet å avta.

I tillegg til det åndelige forfall er også de sosiale forholdene en viktig faktor som bidrar til religiøs likegyldighet. Forbrukersamfunnet byr på en rekke muligheter til underholdning og fritidsaktiviteter — og europeere flest både vil og kan benytte seg av dem. Sammenlignet med dette synes mange det er kjedelig å bruke søndag formiddag til å gå i kirken. Dessuten later det til at kirkens gudstjenester sjelden dekker folks åndelige behov.

Det virker lite sannsynlig at den tradisjonelle religion vil gjenvinne sitt grep på den europeiske hjord. Er religion en kraft som hører fortiden til — noe som er i ferd med å gå samme vei som dinosaurene?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

Fornøyelser og fritidsaktiviteter har tatt religionens plass i kristenheten

[Bilde på side 7]

Når valget står mellom en søndagspreken og sol på kroppen, setter europeere flest uten å nøle kursen mot badestranden