Gud lot oss finne ham

DA KONG DAVID var rede til å overlate kongemakten til sin sønn Salomo, gav han ham dette rådet: «Lær din fars Gud å kjenne, og tjen ham helhjertet og villig! For Herren ransaker hvert hjerte og kjenner hver tanke som stiger opp i det. Dersom du søker Herren, lager han det så at du finner ham; men vender du deg fra ham, vil han støte deg bort for alltid.» — 1. Krønikebok 28: 9.

Vi erfarte at dette var sant i vårt tilfelle. Vi søkte Gud, og vi fant ham — men først etter at vi hadde vært ledet inn på mange falske veier. Vi tror at Jehova så hvor sterkt opptatt vi var av ham og hans tjeneste, og dermed lot han oss finne ham. La oss fortelle hvordan det gikk til.

Vi var fire brødre som vokste opp i Florida i USA. Far arbeidet lange skift som kokk for å forsørge familien. Mor tok seg av hjemmet, og vi guttene arbeidet med å klippe plener og gå med aviser — og gjorde alt mulig annet som bidrog til å øke familiens inntekt. Mor var katolikk, og far var baptist. Vi trodde alle på Gud og Bibelen, men gjorde ikke noe med det og gikk sjelden i kirken. Dette var i begynnelsen av 1970-årene, da fred, slengbukser, langt hår og rockemusikk var på det mest populære. Alt dette påvirket vårt liv.

Det var ikke før i 1982 at to av oss, Scott og Steve — på henholdsvis 24 og 17 år — for alvor fattet interesse for Bibelen og ble stadig mer bekymret over forholdene i verden. Scott hadde sitt eget byggefirma. Det gikk godt, så vi flyttet inn i en leilighet sammen. Vi var blitt lei av stadige barbesøk og den livsstil som hørte sammen med dette, og vi var viss på at «gresset måtte være grønnere» et annet sted. Vi begynte å hungre etter åndelige ting. Vi leste Bibelen regelmessig, og det fikk oss til å ønske å få mer kunnskap og innsikt når det gjaldt Guds Ord.

Vi begynte å oppsøke forskjellige kirkesamfunn om søndagene. Hele 25 minutter av søndagsprekenen i de kirkesamfunnene vi oppsøkte i nærheten av hjemmet vårt i Lake Worth i Florida, dreide seg om det å gi penger. «Gi gavmildt, og grav dypt i lommene,» sa presten mens han lente seg halvveis over prekestolen. De sendte ofte kollektbøssen rundt tre ganger på ett møte, og det førte til at det var mange som drog derfra med vrengte lommer. Vi oppsøkte mange kirkesamfunn, men fant bare enda flere kollektbøsser og sosiale tilstelninger.

Advart mot Jehovas vitner

Vi ble indoktrinert med det vi trodde var grunnleggende bibelske læresetninger, og vi godtok dem fordi lærerne var velskolerte teologer. En av forelesningene vi gikk på, handlet om forskjellige kulter i USA, og Jehovas vitner stod øverst på listen. Vi ble advart om at de ikke trodde på Jesus, at de hadde sin egen bibel, at de ikke skulle til himmelen, og at de ikke trodde at det fantes noe helvete. Alt dette fikk oss naturligvis til å trekke den slutning at Jehovas vitner tok feil.

Vi var svært nidkjære, men vår nidkjærhet var ikke basert på nøyaktig kunnskap. (Romerne 10: 2) Vi visste hva Jesus sa i Matteus 28: 19, 20 — at vi må forkynne det gode budskap og gjøre disipler. På den tiden gikk vi i en kirke som ble kalt Bible Town (Bibelbyen) og hadde 2000 medlemmer, og der var vi med i en ungdomsgruppe med 100 medlemmer mellom 17 og 30 år. Scott prøvde å få dem til å utføre en eller annen form for forkynnelse, men forgjeves.

Så vi begynte vår egen forkynnelseskampanje. Scott tenkte at han ville ha en stand på lokale loppemarkeder, hvor vi skulle dele ut traktater og bibler, og det gjorde vi. Vi drog til en lokal «kristen» bokhandel og kjøpte en solid forsyning av traktater og bibler. Deretter drog vi bort på et loppemarked, satte opp to sagkrakker og la en kryssfinerplate oppå dem. Der la vi traktatene og biblene, og så prøvde vi å bli «ordets gjørere og ikke bare dets hørere». — Jakob 1: 22.

Vår såkalte loppemarkedtjeneste økte for hver uke som gikk, og vi tilbød både engelsk og spansk litteratur. Vi hadde også bibler, 30 forskjellige traktater og til og med hattenåler hvor det stod «Gud elsker deg». Kort tid senere kjøpte Scott en overføringsmaskin som trykte små bibelske budskaper på T-skjorter — for eksempel «Har du lest i Bibelen i dag?», «Lurer du på hvorfor jeg smiler? Jeg har Jesus i hjertet» og mange flere. Én T-skjorte hadde teksten «Åpenbaringen» og et bilde av de fire rytterne.

Vi hadde på oss T-skjortene overalt og mente vi avla et stille vitnesbyrd på denne måten. Vi var på loppemarked hver lørdag og søndag fra klokken åtte om morgenen til klokken ett om ettermiddagen. Hvis du krysset en parkeringsplass og så at det var festet traktater på bilene, kunne du være sikker på at det var vi som hadde vært der. All litteraturen ble delt ut mot frivillige bidrag, men vi fikk inn svært lite penger. Ett år regnet vi ut at utgiftene hadde vært på over 10 000 dollar (omkring 63 000 kroner).

Vi treffer et av Jehovas vitner

En gang da vi badet ved en av strendene i Bonita Springs, kom en eldre mann bort til oss og sa at han hadde lagt merke til T-skjortene våre og klistremerkene på støtfangerne på bilen vår. Han begynte å snakke om Bibelen og resonnerte ut fra den. Han trakk fram Apostlenes gjerninger 2: 31 (King James Version) og spurte: «Hvis det finnes et brennende helvete og det bare er onde mennesker som kommer dit, hvorfor sier da Bibelen at Jesus var der?» Han fortsatte og drøftet mange andre skriftsteder. Til slutt sa Scott: «Du må være et av Jehovas vitner.» Mannen svarte at han var det, og da sa Scott: «Dere tror ikke på Jesus.» De neste 20 minuttene fortalte så mannen om Jesus, men det gjorde liksom ikke noe inntrykk på oss.

Vi fortsatte å forkynne på loppemarkeder i helgene. Det hadde vi gjort i tre år — og vi var hele tiden overbevist om at vi hadde sannheten og gjorde det rette. Vi oppsøkte fremdeles forskjellige kirkesamfunn, ett hver søndag kveld, men vi ble aldri tilfreds med noen av dem. Nå begynte vi å slippe opp for kirker vi kunne besøke, så en kveld bestemte vi oss for å dra til en av «Jehovas vitners kirker,» som vi sa. Vi ville forkynne for dem om Jesus. Vi fant adressen i telefonkatalogen og drog dit en søndag kveld. Da vi oppdaget at de ikke hadde møte søndag kveld som alle de andre kirkesamfunnene, tenkte vi at de helt sikkert ikke trodde på Jesus. På det skiltet som viste møtetidene, stod det at det skulle være et bokstudium mandag kveld, så da kom vi igjen og hadde med oss biblene våre. Vi hadde også på oss T-skjorter, og vi kan huske at vi brukte et par minutter på å bestemme oss for hvilken T-skjorte vi skulle ta på oss — hvilken som ville være et godt vitnesbyrd. Vi kom til bokstudiet ganske tidlig og ble tatt imot av et par brødre. De var varmhjertete og vennlige. Ganske snart var vi midt oppe i en dyp drøftelse av Åpenbaringen. De bad oss om å overvære møtet og gav oss boken Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, så vi satte oss.a En bror innledet studiet med bønn.

Vi hørte nøye etter, og da han avsluttet med å si: «I Jesu navn, amen», så vi forbløffet på hverandre: «Hørte vi riktig? Han bad i Jesu navn!» Nå var det som om tykke skjell falt fra øynene våre, og vi så klart. Hvis vi hadde en rett hjertetilstand, ville dette være det rette tidspunkt å lytte. Den broren som ledet studiet, bad alle om å finne kapittel 21 i boken, som handlet om Jesus og om ikke å være en del av verden. Vi kunne ikke ha funnet et bedre studium å overvære. Det handlet om Jesu liv og tjeneste, hans siste dager og kristen nøytralitet. Vi hørte barna svare på mye som vi aldri hadde visst. Da møtet ble avsluttet, ble det igjen bedt i Jesu navn.

Vi får åndelig føde

Vi hadde kommet inn i Rikets sal tørste etter sannheten, og der var den. Vi drog hjem i visshet om at vi hadde mottatt åndelig føde, og vi gikk aldri i noen kirke igjen. Kvelden etter var vi og vasket klærne våre på et myntvaskeri, og da fikk vi øye på en stor bunke med Vakttårnet og Våkn opp! oppå en brusautomat — det var minst 150 blad der. Vi hadde aldri før lest Jehovas vitners blad, men nå tok vi dem med oss, for vi var interessert i en rekke emner.

En av artiklene stilte spørsmålet: «Tror du på treenighetslæren?» En annen stilte spørsmålet: «Finnes det virkelig et helvete?» I et nummer av Våkn opp! var det en artikkel om bilder i tilbedelsen. Samme kveld leste Steve artikkelen om treenighetslæren. Han gikk igjennom mye bakgrunnsmateriale, slo opp alle skriftstedene og vekket Scott klokken halv ett om natten for å fortelle ham hva han hadde lært. Etter jobb neste dag, en onsdag, leste Steve artikkelen om helvete. Den drøftet Johannes 11: 11, hvor Jesus sa at Lasarus sov. Da Steve så traff Scott, sa han: «Min bibel lærer ikke at det finnes et brennende helvete.» Etter at vi hadde lest det nummeret av Våkn opp! som handlet om bilder og forskjellige former for kors, kastet vi alt det vi hadde av den slags, på en søppelbil og så på at det ble kjørt bort. Vi så på hverandre, nikket tilfreds og smilte. Vi visste at vi hadde funnet noe helt spesielt — sannheten.

Dagen etter mottok vi to kartonger. De inneholdt 5000 traktater som sa at man kom til helvete hvis man ikke angret. Vi visste nå at mange av disse traktatene ikke holdt fram den rette lære ut fra Bibelen. Litt forvirret drog vi igjen på bokstudiet mandag kveld, og denne gang hadde vi med oss mange av traktatene. Vi spurte om det var i orden å bruke dem. En kveld gikk vi så igjennom alle sammen. Snart lå det en haug med traktater på gulvet. Ikke én av dem holdt mål ifølge Bibelen. Vi kvittet oss med dem alle sammen. Vi visste at den troen vi nylig hadde funnet, gjaldt livet for både oss selv og for dem vi forkynte for. Vi ønsket derfor å komme oss vekk for å kunne studere Bibelen uten å være omgitt av noe som distraherte oss.

Vi flyttet derfor til Alaska. På vårt første møte der spurte vi en eldste om han kunne studere med oss hver dag. Jeg tror alle som var til stede, hørte dette. Vi gjorde fine framskritt og ble ferdig med boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord.b Deretter ville vi gjerne bli døpt på et av kretsstevnene, men vi måtte vente litt. Vi hadde som mål å bli pionerer. Far ble imidlertid syk helt uventet, så vi måtte dra tilbake til Florida for å hjelpe til.

Vi går framover mot åndelig modenhet

Vi gjorde fine framskritt i Florida. Vi fullførte studiet i Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud og ble døpt i 1987. Det hadde gått elleve måneder siden vi begynte å komme sammen med Jehovas vitner. Vi begynte straks å tjene som hjelpepionerer, og etter seks måneder ble vi alminnelige pionerer. Bare halvannet år senere ble vi begge utnevnt til menighetstjenere. To år etter at vi var blitt døpt, tjente vi ved Betel i Brooklyn, hvor Scott fremdeles tjener. Han har for øvrig holdt på med å lære seg kinesisk i over to år nå. Steve tjener for tiden som alminnelig pioner i Moskva. Vi har begge erfart at sannheten og vår søken etter den har vært slik det er beskrevet i Ordspråkene 2: 1—5: «Min sønn, ta imot mine ord, og ta vare på mine bud, så du lytter til visdommen og prøver å forstå med hele ditt sinn. Ja, bare kall på forstanden, og rop med høy røst etter innsikt. Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter. Da skal du skjønne hva gudsfrykt er, og vinne kjennskap til Gud.»

Hvordan Steve havnet i Moskva

Jeg bodde jo i New York, hvor det å kunne et fremmedspråk ville gjøre felttjenesten mer interessant, så derfor bestemte jeg meg for å prøve å lære meg russisk. Jeg hadde også i tankene at Jehova kanskje ville åpne en dør til økt virksomhet i Russland om ikke så lenge. Da jeg var på Betel i Brooklyn, begynte jeg derfor i den russiske bokstudiegruppen. Det fantes bare én russisk bokstudiegruppe, og den kom sammen om fredagen. Jeg ble med dem på feltet, og det var svært hyggelig, for russerne er svært varme av natur. Jeg skrev til tjenesteavdelingen og bad om å bli overført til den russiske gruppen, og jeg ble svært glad da det gikk i orden.

En morgen under drøftelsen av dagsteksten på Betel fortalte Selskapet Vakttårnets nåværende president, Milton G. Henschel, at Betel-familien nå ville få høre en spesiell rapport. Så opplyste han at Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent i Russland, og at våre brødre nå kunne glede seg over å ha fått tilbedelsesfrihet. Jeg tror ikke noen av dem som var på Betel den morgenen, vil glemme den gleden vi følte da vi hørte slike fantastiske nyheter. Der og da tenkte jeg at det ville være et stort privilegium å få ta del i virksomheten i dette enorme nye distriktet.

Jeg begynte å brevveksle med en bror som heter Volodeja og bor i byen Krasnodar i Russland. Han inviterte meg til å komme til Russland. Så i juni 1992 pakket jeg kofferten og satte meg på flyet til Moskva. Da jeg kom fram, ble jeg svært glad for å se at bror Volodeja stod og ventet på meg på flyplassen. Jeg bodde hos bror Stefan Levinski, som har vært 45 år i sannheten. Han var det første vitne jeg traff i Moskva, og han hadde sittet i fengsel i mange år på grunn av sitt standpunkt for sannheten. Brødrenes gjestfrihet var virkelig enestående.

Så nå var jeg altså i Moskva, uten å kunne språket særlig godt. Den gang var det bare fire menigheter i byen, og det virket som om alle brødrene kjente hverandre. Ved stadig å prøve meg fram har jeg klart å få forlenget oppholdstillatelsen etter hvert. Fra tid til annen tar jeg forskjellig arbeid for å dekke de utgiftene jeg har. Det største problemet jeg har stått overfor, har imidlertid vært det å lære meg nok russisk til å kunne kommunisere og ta til meg åndelig føde på møtene. Det har gått sakte, men sikkert framover, og jeg arbeider selvsagt fremdeles med saken.

Jeg har hatt det privilegium å overvære mange stevner og å oppleve en forbausende vekst og se at rekordstore grupper med nye er blitt døpt. Det har vært en svært trosstyrkende opplevelse å se den ekte nidkjærhet brødrene her legger for dagen. Jeg ville ikke bytte det bort mot noe. Mange av de brødrene og søstrene som jeg traff, og som nettopp hadde begynt å studere Bibelen eller nylig var blitt døpt da jeg kom hit, tjener nå som heltidsforkynnere eller menighetstjenere eller arbeider på Betel i Solnetsjnoje i nærheten av St. Petersburg.

I den menigheten der jeg går, er det over 530 til stede hver eneste søndag, og hver måned får vi gjennomsnittlig tolv nye udøpte forkynnere. Den siste rapporten viste at vi var 380 forkynnere, tre eldste og sju menighetstjenere. Menigheten rapporterer over 486 hjemmebibelstudier. I februar i fjor hadde jeg det privilegium å besøke alle våre 29 bokstudiegrupper for å holde en tjenestetale. Jeg besøkte fire grupper i uken. Vi har det også svært travelt med å gjennomgå spørsmålene til dåpskandidatene før hvert stevne. I mai i fjor hadde vi en spesiell stevnedag hvor det var 30 fra vår menighet som ble døpt. Det var 10 000 til stede på denne stevnedagen, og til sammen 607 ble døpt. Det var 24 fra vår menighet blant de 877 dåpskandidatene på områdestevnet i fjor. Vi har for øvrig 13 pionerer og tre spesialpionerer. Disse 16 rapporterer omkring 110 bibelstudier. For øyeblikket har vi dessuten 132 udøpte forkynnere.

Vi var 1012 til stede på minnehøytiden i fjor. Selskapet sendte dessuten nylig en polsk bror, bror Matejsh, til menigheten. Han har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen og vil være til stor hjelp for oss. Nå har vi som sagt tre eldste, så det vil bli opprettet en ny menighet. Menighetens distrikt, som har like oppunder én million innbyggere, skal deles i to. Hver av de to menighetene vil ha omkring 200 forkynnere. Den ene menigheten vil få to eldste, mens den andre bare vil få én eldste. Nå skal vi snart ha et nytt stevne, så derfor holder vi på med å gjennomgå spørsmålene med de 44 som er rede til å la seg døpe. Det høres helt utrolig ut. Dette er virkelig et åndelig paradis! Det hele er fantastisk! Vi ser tydelig Jehovas hånd bak alt dette. Det virker som om hans himmelvogn beveger seg raskt gjennom Russland for tiden. I oktober 1995 var det omkring 40 menigheter i Moskva, og dette antallet kunne lett ha blitt doblet hvis vi bare hadde hatt nok eldste.

Det er lenge siden vi stod og forkynte på loppemarkedene. Scott er på Betel i Brooklyn, og Steve tjener som eldste i en menighet i Moskva — og vi er begge inderlig takknemlig for at Gud lot oss finne ham. Vi ber om at nye millioner av mennesker vil søke Gud, og ønsker inderlig at Gud også vil la dem finne ham. — Fortalt av Scott og Steve Davis.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Scott

[Bilde på side 13]

Steve

[Bilde på side 15]

Hver søndag er det over 530 til stede på møtene i en menighet i Moskva