Kastratsangerne — lemlestet i religionens navn

Kastratsangerne var mannlige sangere som hadde en vanlig manns kroppsstyrke, men en gutts stemme. Kastratsangernes æra var i høy grad en mørk epoke. Hvem var de? Svaret har å gjøre med en grusom skikk — lemlestelse i religionens navn.

EVNUKKER kan være født slik de er, men mange blir gjort til evnukker ved menneskers inngripen. Kroppens form og høyde viser at de er menn, likevel kan de ikke frambringe avkom. På et eller annet stadium i den fysiske utviklingen, eller til og med senere i livet, er de blitt kastrert, enten av egen fri vilje eller med makt.

Hvorfor skulle menn velge å lemleste seg selv eller andre på denne måten? I mange tilfeller har de gjort dette i religionens navn.

Evnukker i gammel tid

For flere tusen år siden brukte assyrerne kastrasjon som en av sine straffemetoder. I Egypt var kastrasjon straffen for ekteskapsbrudd. En ransmann som ble grepet i å stjele fra et tempel i det gamle Friesland, som nå er en del av Nederland, ble gjeldet før han ble henrettet.

I Romerriket var kastrasjon forbudt i regjeringstiden til keiserne Domitian og Nerva i det første århundre av vår tidsregning, men skikken dukket opp igjen under rikets forfallstid. Lover som den engelske kongen Alfred den store fastsatte på 800-tallet, sa at en tjener skulle straffes på denne måten hvis han voldtok en kvinnelig tjener.

Evnukker spilte i tillegg en viktig rolle i religiøse riter. Både evnukker og jomfruer tjente gudinnen Artemis i Efesos. Menn kastrerte seg selv under ville seremonier til ære for den syriske gudinnen Astarte i Hierapolis, og siden gikk de kledd i kvinneklær resten av livet.

«Den som kastrerer seg selv eller en annen, er ikke en av mine etterfølgere,» kunngjorde Muhammed. Trass i dette utsagnet var evnukker høyt verdsatt som slaver i muslimske land, hvor de ble satt til å vokte haremer og hellige steder. Som følge av det ble handelen med slike slaver opprettholdt. Slavehandlerne kunne tjene enorme summer på å selge unge menn som de hentet fra Sudan og andre land i Nord-Afrika.

Tidlig på 1800-tallet besøkte Johann L. Burckhardt Øvre Egypt, hvor han så kastrerte gutter som skulle selges som slaver. Inngrepene ble foretatt på gutter som var mellom åtte og tolv år gamle, og det var to munker i den koptiske kirke som utførte dem. Burckhardt fortalte at «deres yrke ble foraktet».

Dette reiser følgende spørsmål: I hvilken grad har kristenheten vært innblandet i denne skikken, og av hvilke grunner?

Evnukker i kristenheten

Origenes ble født cirka år 185 e.v.t. Han er best kjent for sitt bibelverk Hexapla, der forskjellige oversettelser av De hebraiske skrifter er gjengitt i seks spalter. Da han var 18 år gammel, var han allerede godt kjent for sine forelesninger om kristendommen. Han var imidlertid bekymret for at hans popularitet hos kvinnene skulle bli misoppfattet. Fordi han tok en av Jesu uttalelser bokstavelig, nemlig at «det er evnukker som har gjort seg selv til evnukker for himlenes rikes skyld», kastrerte han seg selv. (Matteus 19: 12)a Det var en umoden, impulsiv handling, som han angret bittert på senere i livet.

Interessant nok sies det uttrykkelig i den aller første av de kirkelovene som ble utformet på kirkemøtet i Nikaia i år 325, at menn som hadde gjeldet seg selv, ikke skulle få lov til å være prester. Dr.theol. J. W. C. Wand knytter følgende kommentar til det: «Det er mulig at enkelte hadde vist at de ønsket å følge Origenes’ eksempel på dette området og gjøre seg selv til evnukker . . . , og det var av vesentlig betydning at de kristne ikke måtte oppmuntres til å følge en skikk som var mye mer karakteristisk for tilhengerne av visse hedenske religioner.»

Ved å treffe denne viktige avgjørelsen viste kristenhetens religiøse ledere at de ønsket å forby den avskyelige kastrasjonen for all framtid. Men som vi skal se, gikk utviklingen siden i en annen retning. Tenk for eksempel over følgende velkjente beretning.

I år 1118 ble filosofen og teologistudenten Peter Abelard forelsket i den unge piken Héloïse, som han gav privat undervisning. Abelard var ennå ikke presteviet og følgelig ikke underlagt noe sølibatsløfte, så de giftet seg i hemmelighet og fikk en sønn. Men Héloïses onkel, Fulbert, som var domherre i den romersk-katolske domkirken i Paris, trodde at hun var blitt forført, og derfor sørget han for at Abelard ble kastrert med makt. Denne barbariske handlingen, som en høytstående geistlig stod bak, førte til at også to av gjerningsmennene ble kastrert som straff.

I visse sammenhenger ble altså kastrasjon fremdeles betraktet som en akseptabel straffemetode. Men den romersk-katolske kirke skulle snart komme til å støtte denne ugudelige skikken av hensyn til noe helt annet, nemlig kirkekorene.

Kirkekorene

Sang har spilt en viktig rolle i ortodoks og romersk-katolsk liturgi, og guttesopraner utgjorde grunnpilaren i kirkekorene. Men en gutt kommer i stemmeskiftet i begynnelsen av tenårene. Det førte til stadige utskiftninger i korene, slik at det hele tiden var nødvendig å lære opp nye sopraner. Hva kunne kirken gjøre med det? Sant nok benyttet man ofte falsettsangere. Men falsettsang har en nokså tynn og kjedelig klang, så slike sangere var ikke fullgode erstattere for guttesopraner.b

Kvinnelige sopraner ville ha vært det mest opplagte alternativet, men fra gammelt av hadde pavene forbudt kvinner å synge i kirken. Et annet moment var at kirkesangerne kunne bli bedt om å assistere presten, en oppgave som var forbeholdt menn. Kirkekorene kunne derfor ikke utvides ved hjelp av kvinnelige sangere.

I 1588 forbød pave Sixtus V kvinner å synge på scenen i offentlige teatre og operahus. Dette forbudet ble gjentatt av pave Innocens XI omkring hundre år senere. «Motviljen mot at kvinner skulle opptre i teatrene, og tendensen til å koble slike kvinner sammen med prostitusjon og tøylesløshet var en gammel tradisjon som skrev seg fra St. Augustins tid og enda lenger tilbake,» sier forskeren Angus Heriot. Ved å innta en slik steil holdning skapte imidlertid kirken grobunn for et annet, alvorligere problem — kastrasjon!

Hvem var kastratsangerne, og hvilken forbindelse hadde de med kristenheten?

Lemlestelse for musikkens skyld

Operahus og offentlige teatre trengte sopraner, men det gjorde også pavens kor. Hva skulle man gjøre? Det hadde lenge vært kjent at en kastrert gutt ikke ville komme i stemmeskiftet. Stemmebåndene vokser bare litt, mens brystet og mellomgulvet vokser som normalt. Resultatet er at en kastratsanger har en vanlig manns kroppsstyrke, men en gutts stemme — «den slags stemme som man antok at englene hadde,» sier Maria Luisa Ambrosini i boken The Secret Archives of the Vatican. Det er også til en viss grad mulig å bestemme hva slags stemme en kastratsanger skal få, ved å variere tidspunktet for kastrasjonen.

Den greske kirke hadde begynt å bruke kastratsangere i korene allerede på 1100-tallet, men hva ville den romersk-katolske kirke gjøre? Ville også den nå godta og gjøre bruk av kastratsangere?

Padre Soto, som var med i pavens kor i 1562, står oppført i Vatikanets opptegnelser som falsettsanger. Men Soto var i virkeligheten kastratsanger. I 1589 utstedte pave Sixtus V en bulle som reorganiserte koret i Peterskirken, slik at det kom til å omfatte fire kastratsangere. Men tilfellet med Padre Soto viser at Vatikanet minst 27 år før dette i all stillhet hadde omstøtt bestemmelsen fra kirkemøtet i Nikaia.

I 1599 ble det erkjent at det fantes kastratsangere i Vatikanet. Så snart kirkens høyeste myndighet åpent hadde godtatt bruken av slike sangere, ble de alminnelig akseptert. Gluck, Händel, Meyerbeer og Rossini er blant dem som komponerte både sakral og verdslig musikk spesielt for kastratsangere.

Popularitet, foreldre og den offentlige opinion

Kastratsangerne ble raskt populære. Pave Clemens VIII (1592—1605) var for eksempel svært imponert over hvor fleksible og velklingende stemmene deres var. Selv om enhver som beviselig hadde vært med på å utføre en kastrasjon, egentlig skulle ekskommuniseres, var det jevn tilgang på unge gutter som kunne dekke kirkens musikalske behov.

Det sies at reklameskilt på den tiden kunne ha påskriften «Qui si castrono ragazzi» (Gutter kastreres her). En barbersalong i Roma kunngjorde stolt: «Sangere til pavens kirkekor kastreres her.» Det hevdes at omkring 4000 italienske gutter kan ha blitt kastrert av musikalske årsaker i løpet av 1700-tallet. Hvor mange som døde som følge av inngrepet, er ikke kjent.

Hvorfor tillot foreldrene at sønnene deres ble lemlestet på denne måten? Vanligvis var kastratsangerne født av fattige foreldre. Hvis en sønn viste seg å ha det minste anlegg for musikk, kunne han bli solgt til en musikalsk institusjon. Andre ble rekruttert fra korene i Peterskirken i Roma og fra kirkelige læreanstalter. Foreldrene håpet selvfølgelig at sønnen deres skulle bli en berømt kastratsanger som kunne sørge godt for dem når de ble gamle.

Men ofte endte det hele i tragedie, fordi det ble klart at gutten ikke hadde god nok stemme. Johann Wilhelm von Archenholz, som skrev boken A Picture of Italy på slutten av 1700-tallet, fortalte at slike ulykkelige individer fikk «lov til å bli prester» og lese messe. Det samme gjaldt eventuelle overflødige kastratsangere. Denne praksisen fulgte den oppsiktsvekkende presedens som ble skapt i Peterskirken, hvor to kastratsangere i strid med kirkeloven ble viet til romersk-katolske prester i 1599, som de første av flere.

Pave Benedikt XIV henviste til avgjørelsen på kirkemøtet i Nikaia og erkjente at kastrasjon var lovstridig. Men i 1748 avviste han bestemt et forslag fra sine egne biskoper om å forby bruken av kastratsangere, for han fryktet at kirkene i så fall ville bli stående tomme. Så stor var kirkemusikkens tiltrekningskraft og betydning. Kastratsangerne fortsatte derfor å synge i italienske kirkekor, i Peterskirken og i pavens eget sixtinske kapell.

I 1898, da det var begynt å vokse fram en sterk opinion mot kastrasjon, pensjonerte Pave Leo XIII Vatikanets kastratsangere i all stillhet, og hans etterfølger, pave Pius X, nedla i 1903 et formelt forbud mot at kastratsangere skulle synge i pavens kapell. Men bullen til pave Sixtus V, der det ble gitt klarsignal til å bruke kastratsangere, er aldri blitt formelt tilbakekalt.

Den siste profesjonelle kastratsangeren, Alessandro Moreschi, døde i 1922. Grammofonopptak av ham som ble gjort i 1902 og 1903, er blitt bevart fram til i dag. På plateetikettene blir han omtalt som «Soprano della Cappella Sistina» (Sopran i Det sixtinske kapell). Musikkritikeren Desmond Shawe-Taylor skriver: «Stemmen, som utvilsomt er en sopran, ligner verken en guttestemme eller en kvinnestemme.»

Slik endte den hensynsløse lemlestingen av gutter i kunstens interesse. En «ufyselig skikk,» sier oppslagsverket The Encyclopædia Britannica. Likevel ble denne skikken tolerert av den romersk-katolske kirke i flere hundre år.

Kastrasjon — i 1990-årene?

Det finnes ikke lenger noen kastratsangere. Men betyr det at det er slutt på all kastrasjon i religionens navn? Svaret er sørgelig nok nei. I India finnes det ifølge bladet The Independent Magazine så mange som én million evnukker, som lever i spesielle religiøse samfunn. Hvem er de? En gruppe som kalles hijra.

De fleste hijraene er muslimer av fødsel, men det finnes også mange hinduer blant dem. Alle sammen tilber de Bharuchra Mata, en hinduisk gudinne fra Gujarat. Selv om flesteparten selv velger å kastrere seg, hevdes det at så mange som tusen indiske gutter og menn årlig blir gjeldet med makt for at de skal bli tvunget til å slutte seg til hijraene, og deretter blir de auksjonert bort til den guruen som byr mest.

Hijraene er underlagt et hierarki av guruer, og forskjellige hijraklaner deler byene inn i territorier. Hijraene lever av å tigge i templene og prostituere seg. De blir som regel sett ned på, men de blir også fryktet, fordi mange tror at de er i besittelse av farlige, magiske krefter. Av den grunn betaler folk dem for at de skal velsigne spedbarn og nygifte ektepar.

Det fortelles at noen av hijraene rømmer. Men «hijramafiaen, som etter sigende kontrollerer kastreringsvirksomheten, opererer under et dekke av hemmelighetskremmeri og terror,» sier bladet India Today.

Enden

Vil verden noen gang bli befridd for slike onder? Ja, for syndene til den falske religions verdensrike — som Bibelen omtaler som en skjøge, «Babylon den store» — «har hopet seg opp, helt til himmelen». Så trosstyrkende det er å få kjennskap til at alle slike skikker som er til vanære for Gud, snart vil få en dramatisk ende! Vi vil oppfordre deg til å lese om dette i det 18. kapitlet i Bibelens siste bok, Åpenbaringen. Legg spesielt merke til det som står i versene 2 og 5.

[Fotnoter]

[Ramme på side 13]

Den høyeste norm

Ifølge Jehovas klart uttrykte lov fikk ingen evnukker lov til å tilhøre Israels menighet. (5. Mosebok 23: 1, NW) Loven forbød kastrasjon. Oppslagsverket Encyclopaedia Judaica sier: «Jødisk lov avskydde slike inngrep.» Som følge av det ble ingen israelitter eller fastboende utlendinger gjort til evnukker for at de skulle tjene i israelittiske kongers slott, slik tilfellet var ved hoffene i andre land, for eksempel hos den persiske kongen Xerxes. — Ester 2: 14, 15; 4: 4, 5, NW.

[Bilde på side 12]

En avgjørelse som ble truffet av pave Sixtus V, banet veien for bruken av kastratsangere

[Rettigheter]

The Bettmann Archive