Det gåtefulle fugletrekket utforskes

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SPANIA

DET finnes en gammel sang som forteller om at svalene vender tilbake til den gamle misjonsstasjonen San Juan Capistrano i San Juan Capistrano i California. Den 19. mars hvert år, verken tidligere eller senere, kommer svalene tilbake til reirene sine der.

Europeiske svaler følger et lignende tidsskjema. Ifølge et spansk ordtak er 15. mars den dagen man igjen kan høre svalene synge.

På den nordlige halvkule har folk alltid sett på det at svalene kommer tilbake, som et sikkert vårtegn. Men mange har også lurt på hvor svalene har oppholdt seg om vinteren. Noen mente at de lå i vinterdvale. Andre mente at de fløy til månen — noen regnet til og med ut at de kunne fly dit på to måneder. En svensk erkebiskop på 1500-tallet hevdet at svalene tilbrakte vinteren under vann — at de krøp sammen på bunnen av innsjøer og myrer. Han skrev en avhandling om dette og illustrerte den med en tegning av en fisker som halte inn et garn fullt av svaler. Vi ler kanskje av dette nå, men sannheten viste seg å være nesten like utrolig.

Nå i det 20. århundre har ornitologer ringmerket tusenvis av svaler. Et lite, men likevel betydningsfullt antall av disse ringmerkede fuglene ble funnet i sitt vinterkvarter. Utrolig nok viste det seg at svaler fra Storbritannia og Russland overvintret tusener av kilometer fra sitt hjem — aller ytterst på sørspissen av Afrika. Noen av de nordamerikanske svalene flyr helt til Argentina og Chile. Og svalene er ikke de eneste fuglene som foretar slike utrolig lange reiser. Hundrevis av millioner fugler fra den nordlige halvkule overvintrer på den sørlige.

Ornitologene ble forbløffet over å oppdage at en så liten fugl som en svale kan foreta en reise tur-retur på over 22 000 kilometer før den kommer tilbake til det samme reiret våren etter. Det at en visste hvor svalene hadde reist, førte bare til at det oppstod flere innviklede spørsmål.

«Si meg, svale, hvorfor forlater du reiret?»

Hva er det som får en fugl til å fly til den andre siden av jorden? Eller som spanierne sier: «Si meg, svale, hvorfor forlater du reiret?» Er det på grunn av kulden, eller er det for å finne mat? Behovet for å ha en sikker næringstilførsel er uten tvil forklaringen framfor det at vinteren setter inn, for mange småfugler som har vanskelig for å klare seg gjennom den kalde vinteren, trekker ikke sørover. Men det er ikke bare søken etter næring som setter fugletrekket i gang. Og i motsetning til menneskene venter ikke fuglene til det blir vanskelige tider, med å forflytte seg.

Forskerne har oppdaget at det som utløser trekkdriften, er det at dagene blir kortere. Om høsten blir fugler i fangenskap urolige når det begynner å bli tidligere mørkt. Slik er det selv om mørket er kunstig, og selv om fuglene er alt opp av forskeren. Burfuglen vender seg til og med instinktivt i trekkretningen. Trangen til å trekke i en bestemt retning på en bestemt tid av året er tydeligvis nedlagt i den.

Hvordan klarer fuglene å navigere over store avstander? Mange flyr over hav og ørkener uten spesielle landemerker, og de flyr både om dagen og om natten. Hos noen arter flyr de unge fuglene på egen hånd uten å ha erfarne voksne til å hjelpe seg. Og trass i uvær og sidevinder klarer de på en eller annen måte å holde seg til ruten.

Det er på ingen måte lett å navigere — særlig ikke over store hav og ørkenområder. Det tok menneskene tusener av år å lære seg det. Christofer Columbus ville sikkert aldri ha våget å legge ut på sine store sjøreiser uten å ha slike hjelpemidler som astrolabiet og magnetkompasset.a Da det nærmet seg slutten på den første reisen, var det ikke desto mindre fuglene som viste ham veien til Bahamas. Columbus gjorde som sjøfolk på den tiden pleide, og forandret kurs mot sørvest da han så landfugler trekke i den retningen.

Vellykket navigering krever et system for å holde jevn kurs og noe som hjelper en til å fastslå posisjonen. For å si det enkelt må du vite hvor du befinner deg i forhold til ditt bestemmelsessted, og i hvilken retning du må reise for å komme dit. Vi mennesker klarer ikke å finne ut av dette uten hjelpemidler — men det gjør tydeligvis fuglene. Forskerne har tålmodig samlet opplysninger som kaster lys over hvordan fuglene kan vite i hvilken retning de skal fly.

Noen av svarene

Forskere som vil prøve å løse fugletrekkets gåter, har valgt brevduene som prøvekluter. Tålmodige duer er blitt utstyrt med «briller» med matt glass for at de ikke skal kunne se bestemte landemerker. Andre har fått en magnet festet på ryggen for at de ikke skal kunne orientere seg etter jordens magnetfelt. Noen er til og med blitt dopet på veien til det stedet hvor de blir sluppet fri, så de ikke kan ha noen mulighet til å kjenne ruten. De ressurssterke duene overvant hvert handikap enkeltvis, men hvis de ble utsatt for flere bestemte hindringer samtidig, klarte de ikke å finne veien hjem. Det er tydelig at fuglene ikke er avhengige av bare ett navigasjonssystem. Hvilke metoder benytter de?

Forsøk hvor man har benyttet en kunstig sol eller en kunstig natthimmel, har vist at fuglene kan navigere ved hjelp av solen om dagen og ved hjelp av stjernene om natten. Men hva gjør de hvis det er overskyet? Fuglene kan også orientere seg etter jordens magnetfelt, som om de skulle ha et innebygd kompass. For at de skal kunne komme tilbake til det samme reiret eller det samme dueslaget, må de også kunne kjenne igjen spesielle landemerker. Forskerne har dessuten oppdaget at fuglene er mye mer vare for lukter og lyder enn menneskene er — men de vet ikke i hvilken grad de nyttiggjør seg denne evnen når de skal navigere.

Fuglenes «kart» — et mysterium

Selv om forskerne har kommet langt når det gjelder å vise hvordan fuglene kan fly i en bestemt retning, er det et vanskelig problem som gjenstår. Én ting er å ha et pålitelig kompass, men for å finne veien hjem trenger en også et kart — først for å finne ut hvor en er, og deretter for å finne ut hva som er den beste ruten.

Hva slags «kart» bruker fuglene? Hvordan kan de vite hvor de er, etter at de er blitt ført til et ukjent sted som ligger hundrevis av kilometer fra deres hjemsted? Hvordan kan de finne ut hva som er den beste ruten, når de øyensynlig verken har kart eller veiskilt til å lede seg?

Biologen James L. Gould sier at en fugls «kartsans trolig kommer til å beholde sin status som et av de vanskeligste og mest interessante mysterier når det gjelder dyrs atferd».

Hjernen bak mysteriet

Én ting er helt sikkert, og det er at fugletrekket er instinktiv atferd. Mange fuglearter er genetisk programmert til å trekke til bestemte tider på året, og de ferdigheter og sanser de trenger for å kunne navigere, er nedlagt i dem. Hvor kommer disse instinktive evnene fra?

Denne instinktive visdommen kan bare komme fra en vis Skaper, som kunne «programmere» fuglenes genetiske kode. Gud stilte patriarken Job dette direkte spørsmålet: «Er det din forstand som gjør at falken kan svinge seg opp, spile vingen og fly mot sør?» — Job 39: 29.

Etter hundre års intens studium av fugletrekket har forskerne fått respekt for fuglenes ørsmå hjerner. Etter å ha registrert de viktigste trekkrutene kan de bare gi seg over i undring over de utrolig lange strekningene noen fugler tilbakelegger. Vår og høst reiser generasjon etter generasjon av trekkfugler på kryss og tvers over jorden. De navigerer ved hjelp av solen om dagen eller ved hjelp av stjernene om natten. Når det er overskyet, orienterer de seg etter jordens magnetfelt, og de lærer raskt å kjenne igjen spesielle landskaper. Det er mulig at de også orienterer seg ved hjelp av lukt eller infralyd.

Men hvordan de «kartlegger» reiseruten, er og blir et mysterium. Vi vet hvor alle svalene drar, men vi vet ikke hvordan de finner veien dit. Når vi ser svalene samle seg i store flokker om høsten, kan vi ikke annet enn å stoppe opp og forundre oss over Guds visdom, som har gjort fugletrekket mulig.

[Fotnote]

[Ramme på side 18]

Trekkfuglenes verdensmestere

Avstand. Sommeren 1966 ble en rødnebbterne ringmerket i Wales. I desember samme år dukket den opp i New South Wales i Australia. Den hadde fløyet over 18 000 kilometer på seks måneder. En slik prestasjon er trolig helt normal for rødnebbterner. I løpet av et år flyr noen av disse fuglene regelmessig jorden rundt.

Hastighet. Beringloa er kanskje den fuglen som flyr hurtigst under trekket. Noen beringloer har krysset de 3200 kilometerne som skiller Hawaii fra Aleutene utenfor Alaska, på bare 35 timer — det vil si med en gjennomsnittshastighet på 91 kilometer i timen!

Utholdenhet. Den nordamerikanske svarthodeskogsangeren, som veier bare 20 gram, er en mester i maraton. På reisen til Sør-Amerika flyr den 3700 kilometer tvers over Atlanteren på bare tre og en halv dag, uten opphold. Hvis vi skulle overføre denne ekstraordinære utholdenhetsprøven til menneskelige forhold, ville det svare til at en mann løp uavbrutt i 80 timer med samme hastighet som de raskeste 1500-meterløperne. Denne flygningen ville også være en drøm for enhver som er opptatt av å gå ned i vekt. Fuglen forbrenner nemlig nesten halvparten av sin kroppsvekt under flukten.

Punktlighet. Ved siden av svalen er storken (avbildet ovenfor) kjent for å være punktlig. Profeten Jeremia skrev at storken «kjenner sine faste tider» og ’tiden da den skal komme’. (Jeremia 8: 7) Hver vår passerer nesten en halv million storker gjennom Israel.

Orienteringsevne. For havliren er ikke noe sted som hjemme. En hunnfugl ble tatt fra reiret sitt i Storbritannia og sluppet fri i Boston, 5000 kilometer borte. Den krysset Atlanteren på tolv og en halv dag og kom hjem før det luftpostbrevet som fortalte om detaljene i forbindelse med at den ble sluppet fri. Enda mer imponerende er denne bedriften når vi tenker på at disse fuglenes trekkruter aldri går over Nord-Atlanteren.

[Bilde på side 16]

Storken vender tilbake til reiret sitt hvert år til fastsatt tid

[Bilde på side 17]

Traner i typisk V-formasjon

[Bilderettigheter på side 15]

Foto: Caja Salamanca y Soria