Hvorfor kirkesamfunnene tidde

DEN 8. desember 1993 holdt dr.theol. Franklin Littell fra Baylor universitet i Texas en forelesning ved United States Holocaust Memorial Museum, hvor han snakket om en ’ubehagelig sannhet’. Hva gikk den ut på?

Ifølge Littell var sannheten den at «seks millioner jøder ble plukket ut og systematisk myrdet i hjertet av kristenheten, av døpte katolikker, protestanter og medlemmer av den ortodokse kirke som aldri ble refset og langt mindre ekskommunisert». Men det var én røst som stadig ytret seg frimodig om presteskapets samarbeid med Hitlers regime. Og denne røsten tilhørte, som vi har sett, Jehovas vitner.

Hitler var en døpt katolikk i likhet med mange av de ledende menn i hans administrasjon. Hvorfor ble de ikke ekskommunisert? Hvorfor fordømte ikke den katolske kirke de redselsgjerningene som disse mennene begikk? Hvorfor tidde også de protestantiske kirkesamfunnene?

Var det virkelig slik at kirkesamfunnene tidde? Finnes det beviser for at de støttet Hitlers krigsbestrebelser?

Den rolle den katolske kirke spilte

Den katolske historikeren E. I. Watkin skriver: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Å benekte eller ignorere dette ville være uærlig undervisning og falsk lojalitet. . . . Når det gjelder krigersk nasjonalisme, har de virket som talerør for keiseren.»

Da Watkin sa at den katolske kirkes biskoper «har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført», siktet han også til de angrepskriger Hitler førte. Friedrich Heer, en katolsk professor i historie ved Wien universitet, kommer med følgende innrømmelse: «Vi kan ikke se bort fra det faktum i tysk historie at korset og hakekorset stadig nærmet seg hverandre, inntil hakekorset proklamerte seiersbudskapet fra tårnene på tyske katedraler, inntil det dukket opp hakekorsflagg rundt altrene, og inntil katolske og protestantiske teologer, prester, kirkefolk og statsmenn ønsket alliansen med Hitler velkommen.»

Den katolske kirkes ledere støttet Hitlers krigføring så ubetinget at den katolske professoren Gordon Zahn skrev: «Den tyske katolikk som så hen til sine religiøse ledere for å få åndelig veiledning i spørsmålet om å utføre tjeneste i Hitlers kriger, fikk i realiteten de samme svar som han ville ha fått av naziherskeren selv.»

Det faktum at katolikkene lydig fulgte sine kirkelederes veiledning, blir bekreftet av professor Heer: «Av cirka 32 millioner tyske katolikker — hvorav 15 og en halv million var menn — var det bare sju som åpent nektet militærtjeneste. Seks av disse var østerrikere.» Det er senere kommet fram opplysninger om at også enkelte andre katolikker og protestanter stod opp mot naziregimet på grunn av sin religiøse overbevisning. Noen av dem måtte til og med bøte med livet for dette, mens deres åndelige ledere samtidig solgte seg til Det tredje rike.

Hvem var det ellers som tidde, og hvem gjorde det ikke?

Som nevnt ovenfor regnet professor Heer også de protestantiske lederne blant dem som «ønsket alliansen med Hitler velkommen». Er det sant at de gjorde det?

Mange protestanter har krympet seg i selvbebreidelser fordi de forholdt seg tause under Hitlers angrepskriger. I oktober 1945 kom elleve ledende geistlige sammen for å avfatte den såkalte Stuttgart-tilståelsen. De sa: «Vi anklager oss selv for at vi ikke har vært modigere med hensyn til å bekjenne vår overbevisning, mer trofaste med hensyn til å be våre bønner, gladere med hensyn til å gi uttrykk for vår tro og mer brennende med hensyn til å vise vår kjærlighet.»

I Paul Johnsons bok History of Christianity heter det: «Av de 17 000 evangeliske prester var det aldri over 50 på én og samme tid som sonet lange straffer [for å ha unnlatt å støtte nazistyret].» Johnson trekker fram Jehovas vitner som en kontrast til slike prester: «De mest uredde var Jehovas vitner, som helt fra begynnelsen av gav uttrykk for sin direkte motstand ut fra læremessige grunner, og som måtte svi for det. De ville ikke på noen som helst måte samarbeide med nazistaten.»

I 1939, det året da den annen verdenskrig brøt ut, ble den protestantiske presten T. Bruppacher sitert i Consolation: «Mens mange som kaller seg kristne, har sviktet under avgjørende prøver, fortsetter disse ukjente vitner for Jehova som kristne martyrer å holde urokkelig stand mot samvittighetstvang og hedensk avgudsdyrkelse. Historikere vil en dag måtte erkjenne at det ikke var de store kirkesamfunnene, men disse baktalte og spottede menneskene som først reiste seg mot nazidemonens raseri . . . De nekter å tilbe Hitler og hakekorset.»

Den protestantiske kirkelederen Martin Niemöller, som selv hadde sittet i en av nazistenes konsentrasjonsleirer, kom senere med følgende bekjennelse: ’Man må huske at kristne kirkesamfunn opp gjennom tidene alltid har gått med på å velsigne kriger, soldater og våpen, og at de på en meget ukristen måte har bedt om at deres fiender måtte bli utslettet.’ Han innrømmet så: «Alt dette er vår feil og våre fedres feil, men åpenbart ikke Guds feil.»

Niemöller sa videre: «Tenke seg til at vi kristne i vår tid skammer oss over den såkalte sekten som består av alvorlige bibelforskere [Jehovas vitner], som i hundrevis og tusenvis havnet i konsentrasjonsleirer og døde fordi de nektet å gjøre krigstjeneste og avstod fra å skyte på folk.»

Susannah Heschel, en professor i jødisk forskning, har funnet kirkelige dokumenter som viser at det lutherske presteskap var villig til, ja, ivret etter, å støtte Hitler. Hun sa at de tryglet om å få det privilegium å plassere hakekorsflagget i sine kirker. Hennes forskning avslører at det overveldende flertall av prestene ikke samarbeidet av tvang, men at de med begeistring støttet Hitler og hans ariske idealer.

Når Heschel holder forelesninger, får hun ofte følgende spørsmål av forskjellige kirkemedlemmer: «Hva burde vi ha gjort?»

«Dere burde ha gjort som Jehovas vitner,» svarer hun.

Hvorfor de tidde

Grunnen til at kirkesamfunnene tidde, er innlysende. De tidde fordi kristenhetens presteskap og deres hjorder hadde forlatt Bibelens lære for å kunne støtte den politiske stat. I 1933 sluttet den katolske kirke et konkordat med nazistene. Den katolske kardinalen Faulhaber skrev til Hitler: «Dette håndtrykket med pavedømmet . . . vil føre til umåtelige velsignelser . . . Gud bevare rikskansleren [Hitler].»

Ja, både den katolske kirke og andre kirkesamfunn gikk det onde Hitler-regimets ærend. Jesus Kristus sa om sine sanne etterfølgere at de «er ikke en del av verden». Men kirkesamfunnene og deres sognebarn ble en integrert del av Hitlers verden. (Johannes 17: 16) Det førte til at de forsømte å protestere mot de redslene mot menneskeheten som ble begått av nazistene i deres dødsleirer.

Sant nok var det noen få modige enkeltpersoner fra katolske, protestantiske og forskjellige andre religionssamfunn som tok avstand fra nazistaten. Noen av dem måtte også bøte med livet. Men deres åndelige ledere, som utgav seg for å være Guds tjenere, tjente som marionetter for Det tredje rike.

Det var imidlertid én røst som hele tiden hevet seg i protest. Nyhetsmediene overså stort sett kirkesamfunnenes viktige rolle i nazidramaet, men Jehovas vitner følte at de måtte avdekke geistlighetens forræderi og hykleri og trekke fram detaljer fra deres spill bak kulissene. Både i dette bladets forløper og i andre publikasjoner kom de i 1930- og 1940-årene med sterke anklager mot religiøse organisasjoner som stilte seg til tjeneste for nazismen.

Kjennetegnet på Kristi sanne etterfølgere

Jehovas vitner skiller seg fullstendig ut fra verdens religionssamfunn. De er ikke en del av verden og deltar derfor ikke i nasjonenes kriger. I lydighet mot Guds lære har de ’smidd sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver’. (Jesaja 2: 4) Og i lydighet mot Kristi lære elsker de hverandre. (Johannes 13: 35) Dette innebærer at de aldri går ut i krig og skader hverandre med overlegg.

Bibelen gir en tydelig beskrivelse av kjennetegnet på Guds sanne tilbedere: «Guds barn og Djevelens barn kjennes på dette: Enhver som ikke øver rettferdighet, er ikke av Gud, og det er heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som dere har hørt fra begynnelsen, at vi skal ha kjærlighet til hverandre; ikke være som Kain, som var av den onde og drepte sin bror.» — 1. Johannes 3: 10—12.

Ja, historien kan fortelle at Jehovas vitner alltid har vist kjærlighet til sine medmennesker, også når de har vært utsatt for sterkt press. Da Hitler førte krig over store deler av Europa, holdt Jehovas vitner stand mot nazistenes brutale forsøk på å få dem til å delta i nedslaktingen. Professor Christine King sier det slik: «Jehovas vitner sa ifra. De sa ifra helt fra begynnelsen. De sa ifra med én stemme. Og de sa ifra med et veldig mot, noe vi alle kan trekke lærdom av.»

Inntil verden er trygt underlagt Jehovas kjærlige regjering og befridd for krig og ondskap, vil Jehovas vitner fortsette å synge ut. Så lenge det er i samsvar med den suverene Herre Jehovas vilje, vil dette bladet rette søkelyset mot det onde i denne sataniske verden og kunngjøre Guds rike, menneskehetens eneste virkelige håp. — Matteus 6: 9, 10.

[Bilder på side 13]

Pressen i USA bekrefter at nazismen fikk kirkelig støtte

New York Post, 27. august 1940, Blue Final Edition, side 15

The New York Times, 25. september 1939, Late City Edition, side 6

The New York Times, 7. desember 1941, Late City Edition, side 33

[Bilde på side 15]

I motsetning til kirkene protesterte Jehovas vitner mot nazismen