Hvordan jeg har nytt godt av Guds omsorg

DEN 18. mai 1963 var jeg mye gladere enn vanlig da jeg våknet om morgenen. Det ble en vakker, varm solskinnsdag. Men før jeg forklarer hvorfor den dagen var så spesiell for meg, vil jeg gjerne fortelle litt om meg selv.

Jeg ble født i Philadelphia i Pennsylvania i USA den 20. mai 1932, som den yngste av fire søsken, alle jenter. Mor døde da jeg var to år, og far giftet seg igjen da jeg var fem. Etter hvert fikk vi seks søsken til. Vi var baptister, og en tid tenkte jeg på å bli søndagsskolelærer.

Jeg har medfødt leddgikt, noe som bidrog til at jeg fikk en veldig vanskelig oppvekst. Da jeg var ni år, sa en lege til meg at jeg kom til å bli verre med årene. Dessverre viste det seg at han hadde rett. Da jeg var 14, var jeg ikke lenger i stand til å gå. Med tiden ble hendene, føttene og bena helt forkrøplet, og hoftene stivnet til. Fingrene ble så deformert at det å skrive eller bare det å plukke opp noe ble vanskelig. På grunn av dette kunne jeg ikke begynne på skolen igjen.

Da jeg ble innlagt på sykehus 14 år gammel, lot sykepleierne meg hjelpe til med diverse småting. Det likte jeg veldig godt. Senere kom jeg til det punkt at jeg ikke greide å sette meg opp ved egen hjelp. Legene sa til foreldrene mine at det ikke var noe de kunne gjøre for meg, så da jeg hadde vært på sykehuset i tre måneder, ble jeg sendt hjem.

De neste to årene, til jeg var 16, gjorde jeg stort sett ikke annet enn å ligge i sengen. Jeg fikk litt undervisning hjemme en periode, men så forverret tilstanden seg. Jeg fikk et åpent sår på høyre ankel og dessuten giktfeber og måtte derfor innlegges på sykehuset igjen. Der fylte jeg 17 år. Også denne gangen ble jeg på sykehuset i tre måneder. Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg ikke lenger rett til hjemmeundervisning.

I årene fram mot 20-årsalderen følte jeg meg helt elendig og gråt mye. Jeg visste at det måtte finnes en Gud, og jeg bad mange ganger om at han måtte hjelpe meg.

Et framtidshåp

Mens jeg var innlagt på Philadelphia General Hospital for å få videre behandling for ankelen, delte jeg rom med en ung jente som het Miriam Kellum. Vi ble venninner. Når Miriams søster Catherine Miles var på besøk, fortalte hun meg forskjellige ting fra Bibelen. Etter at jeg var utskrevet, klarte jeg på en eller annen måte alltid å holde kontakten med Catherine, som var et av Jehovas vitner.

Dessverre likte ikke stemoren min meg noe særlig. Da jeg var 25 år, flyttet jeg inn hos en av mine eldre søstre, og tilfeldigvis flyttet Catherine inn i et hus like rundt hjørnet. Jeg ringte henne, og hun begynte å studere Bibelen med meg ved hjelp av boken «Gud er sanndru». For en glede jeg følte da jeg fikk lære at jeg ikke kom til å forbli funksjonshemmet for bestandig, og at all ondskap skulle bli fjernet! (Ordspråkene 2: 21, 22; Jesaja 35: 5, 6) Disse sannhetene virket tiltalende på meg, sammen med oppstandelseshåpet og utsiktene til å få treffe mor igjen. — Apostlenes gjerninger 24: 15.

Jeg begynte å overvære Jehovas vitners møter med én gang. Catherines mann pleide å bære meg ut i bilen deres og kjøre meg til Rikets sal. Når jeg var på møtene, følte jeg meg oppmuntret på grunn av den kjærligheten jeg ble vist.

Hindringer overvinnes

Dessverre ble min søster og hennes mann separert, og jeg ble igjen nødt til å bo hos far og min stemor. Ettersom stemoren min var veldig imot Jehovas vitner, måtte jeg studere Bibelen i all hemmelighet fra 1958 til 1963. Hun ville ikke tillate noen Jehovas vitner å komme inn i huset. Jeg studerte med forskjellige vitner enten pr. telefon eller når jeg var på sykehuset.

En annen hindring var at stemoren min noen ganger nektet å gi meg mat og vaske meg. En gang vasket hun ikke håret mitt på åtte måneder. Hun lot meg heller ikke få lese den posten jeg fikk, uten at hun hadde godkjent den først. Det var imidlertid tydelig at Jehova hadde omsorg for meg, for en bror av meg lot meg benytte hans adresse. Denne ordningen gjorde det mulig for Pat Smith, en kristen søster som jeg brevvekslet med, å holde kontakten med meg og gi meg oppmuntring basert på Bibelen. Broren min smuglet brevene hennes til meg, jeg besvarte dem, og han smuglet mine brev ut.

I 1963 måtte jeg innlegges på sykehuset, og Pat Smith fortsatte å studere med meg der. En dag spurte hun meg: «Har du lyst til å bli døpt på kretsstevnet vårt?»

«Ja!» svarte jeg.

Jeg lå på rehabiliteringsavdelingen og kunne derfor få en dags permisjon. Den dagen da kretsstevnet begynte, kom Pat og noen andre vitner og hentet meg. Brødrene måtte løfte meg over en kant og senke meg ned i vannet for at jeg skulle kunne bli døpt. Nå var jeg en av Jehovas tjenere! Det var den 18. mai 1963, en dag jeg aldri glemmer.

Inn og ut av pleiehjem

I november måtte jeg forlate sykehuset. Jeg ville ikke hjem igjen, for jeg visste at min tjeneste for Jehova ville bli innskrenket der. Jeg ordnet meg derfor plass på et pleiehjem. Der begynte jeg å ta del i tjenesten ved å skrive brev til folk som andre Jehovas vitner, som gikk fra hus til hus, hadde vanskelig for å treffe hjemme. Jeg leste også dødsannonsene i avisene og skrev til pårørende og trakk fram trøstende skriftsteder fra Bibelen.

Så, i mai 1964, flyttet jeg til New York, hvor jeg skulle bo hos min eldste søster og hennes mann. Han kjøpte min første rullestol til meg, og jeg begynte å overvære møtene. For en glede jeg følte da jeg holdt min første tale ved den teokratiske tjenesteskolen mens jeg bodde der i New York!

Tidlig på året i 1965 inviterte noen venner fra Philadelphia meg på besøk i to uker. Mens jeg var der, skrev søsteren min og sa at hun ikke ville ha meg hos seg lenger, og at jeg fikk bli der hvor jeg var. Jeg ordnet meg plass på et pleiehjem igjen. Mens jeg bodde der, fortsatte jeg å overvære møtene og å forkynne for folk ved å skrive brev til dem. Det var da jeg greide å utvide min tjeneste og utføre det som nå kalles hjelpepionertjeneste.

Kjærlig omsorg

Et ytterligere bevis på Jehovas omsorg var den hjelpen jeg fikk av West menighet av Jehovas vitner i Philadelphia. De sørget for at jeg fikk skyss til møtene, og skaffet meg også skrivesaker og det utstyret jeg ellers trengte i tjenesten.

I 1970 fikk jeg enda et bevis på Jehovas kjærlige omsorg, da det ble ordnet slik at jeg kunne flytte inn hos Maude Washington, en kristen søster som hadde vært sykepleier før hun gikk av med pensjon. Selv om hun nærmet seg de 70, tok hun seg villig av meg i to år, helt til hun ikke klarte det lenger.

Mens jeg bodde hos Maude, gjorde brødrene i Ridge menighet i Philadelphia seg store anstrengelser for å sørge for at jeg kunne komme meg på alle møtene. Det betydde at de måtte bære meg opp og ned tre trapper tre ganger i uken. Jeg var virkelig takknemlig mot dem som slet så trofast for å hjelpe meg til å komme på møtene.

I 1972, da søster Washington ikke lenger greide å ta seg av meg, bestemte jeg meg for å skaffe meg egen leilighet. Dette ville ikke ha vært mulig uten den selvoppofrende hjelp og kjærlighet som jeg fikk av kristne søstre i Ridge menighet. De ordnet seg slik at de kunne komme og gi meg mat, vaske meg og ellers holde meg velstelt. Andre hjalp meg med innkjøp og andre nødvendige gjøremål.

Hver dag stilte søstrene opp tidlig om morgenen for å gi meg mat og kle på meg for dagen. Etter å ha hjulpet meg over i rullestolen pleide de å skyve meg bort til skrivebordet mitt i et lite hjørne av leiligheten, ved et vindu. Der satt jeg og deltok i tjenesten ved å ringe og skrive brev. Jeg kalte dette hjørnet i leiligheten for paradishjørnet, for jeg fikk pyntet det opp med mange teokratiske bilder. Jeg pleide å tilbringe hele dagen i tjenesten, helt til noen kom og la meg om kvelden.

I 1974 ble jeg så dårlig at jeg måtte på sykehuset igjen. Mens jeg var der, prøvde legene å presse meg til å ta imot blod. En ukes tid senere, da jeg var blitt bedre, kom to av legene på visitt. «Å, jeg husker dere to,» sa jeg til dem. «Det var dere som prøvde å overtale meg til å ta imot blodoverføring.»

«Ja,» svarte de, «men vi visste at det ikke ville nytte.» Jeg fikk muligheten til å avlegge et vitnesbyrd for legene om Bibelens løfte om en oppstandelse og om en paradisisk jord. — Salme 37: 29; Johannes 5: 28, 29.

I løpet av de første ti årene jeg bodde alene, kom jeg meg på kristne møter. Jeg gikk aldri glipp av et møte hvis jeg ikke var syk. Hvis været var dårlig, tullet vennene inn bena mine i et pledd og dekket dem til, så de ikke skulle bli våte. Av og til kom en reisende tilsynsmann for å se til meg. Da pleide han å «bli med på» et bibelstudium som jeg ledet pr. telefon. Slike stunder gav meg stor glede.

Stadig verre

I 1982 kom jeg til det punkt at jeg ikke lenger kunne stå opp av sengen. Jeg kunne ikke være med på møtene og kunne heller ikke være pioner, noe jeg hadde vært uten opphold i 17 år. Alt dette gjorde meg veldig bedrøvet, og jeg gråt ofte. Men det var tydelig at Jehova hadde omsorg for meg — de eldste i menigheten ordnet det slik at et av menighetsbokstudiene ble holdt i den lille leiligheten min. Så takknemlig jeg fremdeles er for denne ordningen!

Ettersom jeg var lenket til sengen hele dagen og ikke kom meg bort til skrivebordet, begynte jeg å øve på å skrive på et papirark som jeg la på brystet. Til å begynne med var det jeg skrev, uforståelig, men etter mye øvelse ble det leselig. En tid framover kunne jeg igjen forkynne ved å skrive brev, og dette gav meg et visst mål av glede. Dessverre har tilstanden forverret seg ytterligere, så jeg kan ikke lenger delta i denne formen for tjeneste.

Selv om jeg ikke har kunnet være fysisk til stede ved områdestevnene siden 1982, prøver jeg å komme i den rette stemningen når det er stevne. En kristen søster kommer med et stevnemerke til meg og fester det på nattkjolen min. Jeg slår også på TV-en og ser en baseballkamp på Veteran’s Stadium i Philadelphia og tenker på hvor jeg pleide å sitte når vi hadde områdestevne der. Vanligvis tar noen opp stevneprogrammet på kassett, slik at jeg får hørt hele programmet.

Jeg gir ikke opp

Selv om jeg ikke er i stand til å gjøre så mye i tjenesten som før, er jeg fremdeles innstilt på å snakke med folk om bibelske sannheter. At jeg har kunnet være pioner og har hjulpet en rekke interesserte med å studere Bibelen, har gitt meg stor glede. Det har riktignok ikke vært lett å bo alene de siste 22 årene, men jeg har gledet meg over friheten til å tjene Jehova uten å bli hindret, noe jeg ikke kunne ha gjort hvis jeg hadde blitt boende hjemme.

Jeg har også sett behovet for virkelig å gå inn for å foreta justeringer med hensyn til min egen personlighet. Min tale har ikke alltid vært tiltalende når jeg har gitt anvisninger til dem som frivillig har stilt opp for å hjelpe meg. (Kolosserne 4: 6) Jeg ber stadig Jehova om hjelp til å forbedre meg på dette området. Jeg er virkelig takknemlig for den tålmodige og overbærende ånd de har vist som har holdt ut med meg i kjærlighet i årenes løp. Den kjærlige hjelp de har gitt meg, er en velsignelse som jeg takker dem og Jehova for.

Selv om jeg av fysiske årsaker ikke har vært i stand til å komme på møtene på flere år — jeg har ikke vært ute av leiligheten i løpet av hele denne perioden, unntatt én gang da jeg måtte innlegges på sykehus — så er jeg likevel glad og tilfreds. Jeg må jo innrømme at jeg blir nedtrykt av og til, men Jehova hjelper meg til å komme ovenpå igjen. Nå kan jeg følge med på møtene via telefonoverføring fra Rikets sal, og det er jeg veldig glad for. Fordi jeg har støttet meg til Jehova i bønn og stolt på ham, har jeg aldri følt meg alene. Ja, jeg kan virkelig si at jeg har nytt godt av Jehovas omsorg. — Fortalt av Celeste Jones.

[Bilde på side 24]

Dette hjørnet, hvor jeg pleide å ta del i tjenesten, kalte jeg for paradishjørnet