Min søken etter meningen med livet bar frukt
ÅRET var 1951. Store folkemengder stod langs gatene for å få et glimt av de mange kjente teater- og filmstjernene, etter hvert som den ene limousinen etter den andre kjørte opp foran Fine Arts Theatre i Beverly Hills i California. Det var premiere på filmen «En plass i solen», som var basert på min slektning Theodore Dreisers berømte roman En amerikansk tragedie. Denne filmen var filmselskapet Paramount Pictures’ kandidat til Oscar-utdelingen det året, og den ble regissert av George Stevens, en av deres fremste regissører. Tre av datidens mest kjente filmstjerner stod på rollelisten: Elizabeth Taylor, Montgomery Clift og Shelley Winters. Hvorfor var jeg der i en av disse store limousinene som passerte forbi de ropende folkemengdene? Og hvorfor følte jeg meg så utilpass i dette miljøet? La oss gå tilbake i tiden og se hvordan alt dette begynte.
Jeg ble født på et av historiens viktigste tidspunkter — oktober 1914. Omkring halv fem om ettermiddagen den 20. oktober ble jeg hjulpet til verden av en lege i vårt hjem i Seattle i staten Washington.
På den tiden bodde familien vår i et strøk i Alki Beach som het Bonair. Den vokste snart til fem medlemmer, nemlig mine foreldre, min eldre og min yngre bror og jeg. Vi bodde i et stort og pent hus like ved sjøen, og vi hadde en svært malerisk utsikt over båtene og fergene som trafikkerte farvannet i Puget Sound mellom Seattle og andre byer ved kysten.
Etter børskrakket i 1929 ble den økonomiske situasjonen så vanskelig at vi byttet huset vårt i Alki Beach mot en kolonialforretning i bydelen Highland Park i Seattle, og den gav oss en liten inntekt i depresjonsårene.
I 1938 døde mor, og da måtte far drive butikken alene. Men jeg begynte å jobbe sammen med ham, og snart gjorde vi butikken om til en moderne matvareforretning. Ikke lenge etter hadde vi en blomstrende forretning.
Så kom angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, og snart fikk jeg både den annen verdenskrig og innkallelse til militæret inn på livet. Vi måtte selge forretningen, og det gav far litt midler å leve av. Jeg for min del vervet meg bare noen dager før jeg ville ha blitt innkalt. Jeg hadde mildest talt dårlig samvittighet fordi jeg var i militæret, og jeg husker hvordan jeg bad til Gud om at jeg ikke måtte bli nødt til å drepe noen. Etter at jeg hadde gjennomgått rekruttskolen, ble jeg sendt til en transportavdeling, og med tiden ble jeg utnevnt til fenrik.
Min forbindelse med Theodore Dreiser
Nå var det 1945, og jeg ble sendt til Los Angeles’ innskipningshavn, hvor jeg tjente som sikkerhetsoffiser på skip som var chartret av hæren for å transportere forsyninger og små troppestyrker til steder i stillehavsområdet. Noen ganger når jeg var hjemme, besøkte jeg min slektning Theodore Dreiser og hans kone, Helen. De bodde i et stort hus vest i Hollywood og var svært gjestfrie mot meg. Dreiser hadde et søkende sinn og likte å spørre meg ut om hva jeg syntes om de stedene jeg besøkte.
Han visste selvsagt at jeg også var i slekt med kongressmedlem Martin Dies fra Texas, som var formann for Dies-komiteen, forløperen til Komiteen for uamerikansk virksomhet. Mange forfattere og andre som arbeidet i filmindustrien, hadde fått hard medfart på grunn av sine kommunistiske sympatier, og Dreiser hadde heller ikke sluppet unna, for han var kjent for å sympatisere med russerne. Under et av mine første besøk hjemme hos ham spurte han meg derfor: «Har du samme syn på tingene som denne slektningen din, Martin Dies?» Jeg forsikret ham om at jeg ikke hadde noen forbindelse med Martin eller delte hans politiske syn, og det gjorde at forholdet til Dreiser ble enda bedre.
Etter at Japan kapitulerte den 2. september 1945, bestemte jeg meg for å bli i militæret en stund, fordi jeg fikk se mange interessante steder rundt om på jorden. Ikke lenge etterpå ble jeg forfremmet til løytnant og utnevnt til offiser om bord på et av de store troppeskipene. Da vi kom til Japan, tok jeg permisjon og drog gjennom landet fra Yokohama til Hiroshima, som jo var blitt lagt i ruiner av atombomben.
Den morgenen jeg kom til Hiroshima, så jeg at folk fremdeles sov i parken fordi de manglet husrom. Det skulle være unødvendig å si at jeg ikke følte meg særlig vel der jeg gikk, for det var helt klart at omtrent alle jeg traff, hadde mistet slektninger og venner i denne forferdelige katastrofen. Den smerten jeg kunne lese i ansiktet deres, så vel som det virkelige eller innbilte hatet mot oss i uniform som jeg mente jeg så i øynene deres, gjorde at jeg fikk en vond følelse inni meg.
Jeg begynner å søke etter meningen med livet
På grunn av Hiroshima og all sykdommen og fattigdommen jeg så, begynte jeg å tenke over meningen med livet. Når vi var ute på sjøen, hadde jeg rikelig med tid til å tenke på slike ting. Av og til snakket jeg med skipspresten for å høre om han kunne svare på noen av de spørsmålene jeg hadde om all urettferdigheten i livet. Ingen av skipsprestene våre hadde noe tilfredsstillende svar.
Theodore Dreiser døde i desember 1945 etter å ha brukt hele livet på å søke etter meningen med livet. I essayet My Creator innrømmet han til slutt at han ikke var kommet noe nærmere løsningen enn da han begynte. Helen Dreiser, hans enke, som også var en fjern slektning av meg, skrev på en selvbiografi som skulle hete «My Life With Dreiser». Hun hadde bedt meg innstendig om å komme til Hollywood for å hjelpe henne med manuskriptet og ta meg av noen av forbindelsene med forskjellige agenter angående utgivelsen av Theodores verker. Bøkene hans kom ut i mange land. I desember 1947 forlot jeg derfor militæret og slo meg ned i Theodore og Helens villa vest i Hollywood.
Men jeg sluttet ikke å søke etter meningen med livet. Helen Dreiser ville også gjerne få en åndelig forståelse av livet, så vi begynte å oppsøke forskjellige grupper for å prøve å finne noe som virket fornuftig. Men ingen av gruppene hadde noe tilfredsstillende svar.
Da vi senere besøkte Helens mor i Gresham i Oregon, ble jeg presentert for et av Jehovas vitner, som spilte elektrisk orgel på noen av de store hotellene i Portland. Vi begynte å diskutere religion, og mye av det han sa, virket fornuftig. Da han spurte om et av Jehovas vitner kunne komme og besøke oss når vi kom tilbake til Los Angeles, sa jeg at det var i orden.
Da vi kom hjem til Los Angeles, fikk vi straks besøk av et av Jehovas vitner. Han ordnet det slik at vi fikk et ukentlig bibelstudium med et ektepar som begge var pionerer (heltidsforkynnere). Studiet fikk en nokså vanskelig start som følge av enkelte av mine forutinntatte meninger, men de ble snart luket bort ved hjelp av logiske resonnementer ut fra Bibelen.
Nå var vi i begynnelsen av 1950, og det var stor interesse for Dreisers verker på den tiden. Paramount Pictures holdt på med å lage filmversjoner av to av hans mest kjente romaner: En amerikansk tragedie, som skulle få filmtittelen «En plass i solen» og lanseres i 1951, og Sister Carrie, som senere skulle lanseres under tittelen «Carrie». Disse filmene var Paramounts Oscar-kandidater to år på rad, så det var et viktig år for Helen. Etter at hun hadde fullført manuskriptet til My Life With Dreiser, reiste hun til New York, hvor hun skulle møte representanter for forlaget World Publishing Company, som skulle utgi boken hennes.
Jeg ble overbevist om at jeg hadde funnet meningen med livet
Mens hun var borte, fortsatte jeg å studere Bibelen, og med tiden begynte jeg å gå fra dør til dør for å snakke med andre om Bibelen. Da Helen kom tilbake fra New York, var jeg sikker på at jeg omsider hadde funnet meningen med livet, som jeg hadde lett etter. Men for en overraskelse det var da Helen sa at hun ikke lenger ville ha bibelstudium! De hun hadde vært sammen med i New York, hadde tydeligvis overbevist henne om at det hun lærte ut fra Bibelen, ikke var populært i verden. Hun sa det rett ut: «Det utelukker alt annet.» Så hun ville ikke lenger studere sammen med oss.
Nå stod det klart for meg at det ikke ville være i samsvar med sannheten å fortsette i reservestyrkene. Jeg var fast bestemt på å bli døpt som et av Jehovas vitner. Det ble ordnet slik at jeg kunne bli døpt hjemme hos et av Jehovas vitner som hadde et svømmebasseng. Etter at jeg hadde innviet mitt liv til Jehova, ble jeg døpt 19. august 1950. Så skrev jeg til forsvaret og sa at jeg ikke lenger så meg i stand til å tjene i reservestyrkene, ettersom jeg var en ordinert Ordets tjener. Først ble avskjedssøknaden min avvist, men noen måneder senere ble jeg innvilget avskjed i nåde.
I mellomtiden var Paramount Pictures klar til å lansere «En plass i solen», og Helen og jeg ble invitert til en privat middag som ble holdt av regissøren, George Stevens. Vi fikk vite at premieren skulle være i Fine Arts Theatre i Beverly Hills, og det ble ordnet med at Helen, som jo var tekstforfatterens kone, skulle holde en tale som skulle kringkastes over en rekke radiostasjoner, når vi kom til kinosalen. Dette ville bli hennes store kveld, og det ble forventet at jeg var med henne. Til avtalt tid leide vi derfor en limousin og drog til kinoen i vår fineste stas. Vi kjørte sakte forbi alle dem som stod langs gatene i håp om å få se noen av de berømte filmstjernene som var ventet til forestillingen.
Hva syntes jeg om å være med på dette prangende showet? Tidligere hadde jeg sett den slags begivenheter på filmavisene, og da hadde jeg lurt på hvordan det var å være i et slikt rampelys. Men nå da jeg hadde fått kjennskap til sannheten, følte jeg at jeg ikke hørte hjemme der. Kanskje jeg følte Jehovas mishag, i betraktning av det Bibelen sier i 1. Johannes 2: 16: «Den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av — er ikke av Faderen, men er av verden.» Det var lett å se at den slags glitter og stas ikke var i samsvar med min nye, kristne levemåte. Selv om jeg likte den glimrende filmen, var jeg lettet da alt var over.
Kort tid senere ble Helen Dreiser rammet av et hjerneslag som gjorde at hun ble delvis lammet. Et nytt slag gjorde det umulig for henne å ta seg av forretningene. Søsteren, Myrtle Butcher, søkte om fullmakt til å bli hennes verge og ville ta henne med seg hjem til Gresham i Oregon. Jeg protesterte ikke, for jeg mente at det ville være til det beste for Helen, som hadde behov for mye hjelp fra søsteren. Nå var jeg uten jobb. Hva skulle jeg gjøre? Jeg stolte på Jesu løfte i Matteus 6: 33: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.»
Siden far hadde sovnet inn i døden noen måneder tidligere, og jeg dermed bare hadde meg selv å tenke på, ville jeg gjerne tjene Jehova på heltid. Nesten umiddelbart ble jeg velsignet med et tilbud om deltidsarbeid, som var akkurat det jeg trengte for å begynne å tjene Jehova som heltidsforkynner av det gode budskap om Guds rike. Som Jesus sa, har Jehova tatt seg av meg alle disse mer enn 42 årene jeg har vært i heltidstjeneste for ham.
Sommeren 1953 var jeg på mitt første internasjonale stevne for Jehovas vitner. Det ble holdt på Yankee Stadium i New York, og det viste seg å være litt av en opplevelse. Jeg hadde nesten fullført mitt første år som pioner, men selv om jeg var svært lykkelig i forkynnelsesarbeidet, ønsket jeg å ha en enda større andel i tjenesten for Riket. Jeg hadde allerede søkt om å få utføre heltidstjeneste ved Selskapets hovedkontor, og der på stevnet søkte jeg også om å få opplæring som misjonær ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Hvor overrasket ble jeg ikke da jeg fikk en innbydelse til å tjene ved Selskapets hovedkontor, Betel, kort tid etter at jeg hadde kommet hjem til Los Angeles!
Det var med blandede følelser jeg kom til Betel den 20. oktober 1953, for jeg lurte på hvordan det ville bli, og om jeg ville bli like tilfreds der som jeg hadde vært som pioner. Men i løpet av de 41 årene som har gått siden jeg begynte, har jeg aldri angret på at jeg tok denne avgjørelsen. De mange privilegiene jeg har nytt godt av her på Betel, har gitt meg langt større glede og lykke enn jeg kunne ha oppnådd i noen annen form for tjeneste for Riket.
I 1955 døde Helen Dreiser, og jeg ble utnevnt til testamentsfullbyrder og senere forvalter av dødsboet. Theodore Dreiser hadde testamentert alt han eide, til sin kone, så hun hadde blant annet alle rettighetene til det han hadde skrevet. Helen hadde fortalt meg at Dreiser leste regelmessig i Bibelen, og da jeg gjennomgikk biblioteket hans, så jeg at han noen steder hadde gjort notater i margen i Bibelen om en alternativ gjengivelse i en annen oversettelse.
Dreiser og Jehovas vitner
Jeg kjente selvsagt ikke til Jehovas vitner da jeg hadde mine samtaler med Theodore Dreiser, men senere oppdaget jeg at han var klar over Jehovas vitners nøytrale standpunkt. I boken America Is Worth Saving roser han dem for deres standpunkt i spørsmålet om flagghilsen. Dreiser var ikke redd for å ta et fast standpunkt for noe han trodde på, så hvis jeg den gang hadde hatt den kjennskap til Bibelen som jeg nå har, ville vi sannsynligvis ha hatt noen svært interessante diskusjoner.
Når jeg ser tilbake på de over 45 årene som har gått siden jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har funnet den meningen med livet som jeg søkte etter. Mine spørsmål om all urettferdigheten i livet ble tilfredsstillende besvart da jeg lærte at denne verdens gud og hersker er Satan Djevelen, ikke den kjærlige og allmektige Gud, Jehova. (Johannes 14: 30; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 4: 8) Og det var virkelig en kilde til stor glede å få vite at Guds rike ble opprettet i himmelen i oktober 1914 og snart vil overta herredømmet over jorden og rette på alt det Djevelen har fått i stand. — 1. Johannes 3: 8; Åpenbaringen 20: 10.
Ja, det å kjenne den suverene Herre Jehova, det å ha et personlig forhold til ham og det å leve et meningsfylt liv i tjenesten for hans rike kan godt sammenlignes med den perlen som en kjøpmann fant på en av sine reiser. Perlen var av så stor verdi at han straks solgte alt han hadde, for å kjøpe den. — Matteus 13: 45, 46.
Jeg har funnet en slik skatt, og i likhet med salmisten David verdsetter jeg det å få «bo i Herrens hus alle mine levedager, så jeg kan se hans velvilje og grunne i hans tempel». (Salme 27: 4) — Fortalt av Harold Dies.
[Bilde på side 20]
Jeg hadde mildest talt dårlig samvittighet fordi jeg var i militæret
[Bilde på side 23]
Jeg har tjent på Betel siden 1953