Tilbake til Russland

EN AV DE STØRSTE FORANDRINGENE I DET TIDLIGERE SOVJETUNIONEN HAR VÆRT DEN NYVUNNE FRIHETEN TIL Å DRØFTE RELIGION. MANGE RUSSERE HAR BENYTTET SEG AV DENNE FRIHETEN OG UNDERSØKT BIBELENS LÆRE. RESULTATET ER FAKTISK ET MODERNE MIRAKEL.

FOR en overraskelse det var å ta opp The New York Times den 28. juli 1993 og se et stort bilde fra en massedåp i Moskva på forsiden! Under bildet stod det: «Religionen er sluppet fri i Russland, og mange omvendte har kommet sammen på Lokomotiv stadion i Moskva til massedåp som Jehovas vitner.»

Min kone og jeg hadde kommet tilbake fra Russland dagen før. Vi var til stede ved denne massedåpen, da 1489 personer ble døpt. Den kristne kjærlighet russerne viste, og deres interesse for åndelige ting hadde virkelig gjort inntrykk på oss. Som et eksempel kan vi nevne noe vi opplevde etter at stevnet var slutt søndag kveld.

Da vi drog tilbake til hotellet vårt med metroen, satt jeg ved siden av en ung mann som kan ha vært 18—19 år. Jeg gav ham den bibelske traktaten Hvilket håp er det for de døde?a på russisk. Etter å ha kikket litt på den gav han den videre til moren, så jeg gav ham enda en traktat. Da pekte han på det innledende spørsmålet: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?», og spurte skeptisk på engelsk: «Tror du det?» — Job 14: 14, EN.

Jeg så ham rett inn i øynene og svarte med overbevisning: «Ja, det gjør jeg virkelig!» Jeg tilføyde straks: «Tenk over dette. Vårt liv som intelligente, tenkende mennesker er et mirakel. Et eller annet høyere vesen må stå bak de lovene som gjorde at vi ble til levende mennesker. Så jeg tror at denne Høyeste også kan gjenskape en som er død, til liv igjen.»

Den unge mannen begynte straks å lese traktaten. Da han var ferdig, gav jeg ham brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss?b på russisk. Han ville gjerne høre mer, men vi skulle av på neste stasjon. Selv om denne ungdommen og moren hans måtte nå et tog samme kveld, gikk de av metroen sammen med oss for å snakke med oss noen minutter til. Etter at jeg hadde fortalt ham kort om vårt program for bibelstudium, viste jeg ham en adresse bak i brosjyren som han kunne skrive til for å få flere opplysninger.

Vi reiste fra Russland neste dag, men opplevelser som denne hadde gjort et uutslettelig inntrykk.

Vi kunne ikke glemme Russland

Jeg fortsatte å tenke på det utrolige antall nye som var blitt døpt etter at forbudet mot Jehovas vitners arbeid i det tidligere Sovjetunionen endelig ble opphevet i mars 1991. Det ble raskt arrangert sju områdestevner sommeren 1991, og 7820 ble døpt ved å bli fullstendig neddykket i vann. På områdestevnene sommeren 1993 — deriblant det stevnet som vi overvar i Moskva — var det 11 238 som ble døpt.

Jehovas vitners nidkjærhet i forkynnelsen i Russland har ikke gått upåaktet hen blant russerne. Deres respons på Bibelens lære virker nesten mirakuløs.

«Hvordan er en slik hurtig vekst mulig?» spurte vi oss selv. «Hvor grunnfestet er egentlig disse russerne i Bibelens lære?»

Da et ektepar som bodde i Moskva, sa at de skulle ordne med et sted hvor vi kunne bo, hvis vi ville ta en ny tur til Russland, begynte vi å planlegge reisen. Vi gledet oss stadig mer til turen etter hvert som vi hørte flere og flere rapporter om russernes uvanlige interesse for Bibelens sannheter.

En varmhjertet russisk familie

Den 24. juli i fjor kom vi med bagasjen vår til det stedet der vi skulle bo i Moskva — en leilighet i andre etasje i et hus som lå omkring ti minutters gange fra den leiegården vennene våre bodde i. Det var bare 15 år gamle Katia som var hjemme for å ta imot oss. Det var søndag kveld, og resten av familien var fremdeles ute i den kristne tjeneste.

Ikke lenge etter begynte de andre å komme hjem — moren, Galina; den yngste datteren, 13-åringen Zhenia; og til slutt faren, Viktor. Ingen av dem kunne noe særlig engelsk, og vi kunne enda mindre russisk. Det var forholdsvis lett å snakke sammen så lenge våre engelsktalende venner var der og kunne tolke, men det ble verre etter at de hadde gått. Vi brukte en russisk-engelsk ordbok og beskrivende gester og mimikk. Katia og Zhenia var flinke til å kommunisere, for de hadde lært seg tegnspråk.

Hele familien var blitt døpt samtidig, bare to år tidligere. Viktor var menighetstjener, og jentene benyttet skoleferiene til å bruke mer tid i tjenesten. De nølte ikke med å snakke om sin tro på skolen. Forkynnelsen deres var faktisk blitt lagt merke til av skolemyndigheter utenfor det skoledistriktet de tilhørte. Vi ble imponert da vi fikk vite at familien ledet 28 hjemmebibelstudier i uken!

Det var tydelig at hvert av familiemedlemmene la stor vekt på bibelstudium og den kristne tjeneste, og vi kunne se at de hadde fått et rikere liv som følge av det. De utstrålte lykke. — Apostlenes gjerninger 20: 35.

Solid grunnfestet i Bibelen

Før vi la oss om kveldene, pleide jeg å stille spørsmål om forskjellige skriftsteder. En gang begynte jeg med å spørre om hva som står i Åpenbaringen 21: 3, 4. Straks siterte jentene skriftstedet omtrent i kor. Deretter spurte jeg om hva som står i Jesaja 2: 4. Det visste de også og gestikulerte til og med for å vise hvordan sverdene skal smis om til plogskjær.

Jeg fortsatte med skriftsteder i Jesaja som forteller om Guds rikes styre og den nye verdens velsignelser, blant annet Jesaja 9: 6, 7; 11: 6—9; 25: 8; 33: 24; 35: 5, 6 og 65: 21, 22. Familien kunne fortelle hva som står i hvert eneste vers, uten å måtte kikke i Bibelen. Jentene brukte fra tid til annen beskrivende gester for å vise at de kunne skriftstedene, for eksempel det som sier at et barn skal gjete en løve.

En annen kveld så vi på skriftsteder som handler om Guds identitet, og fokuserte på dem som viser at Jesus er underordnet under Gud, og at Gud og Jesus ikke er én og samme person, selv om de er forent. Familien kunne gjengi hva som står i slike skriftsteder som Johannes 10: 30, Johannes 17: 20, 21 og 1. Korinter 11: 3. Min kone og jeg ble overrasket over hvor godt kjent de var i Bibelen.

Tirsdag morgen var vi ti—tolv Jehovas vitner som tok metroen sammen til en vakker park, hvor vi gikk rundt og forkynte for folk i to og en halv time. Vi samarbeidet to og to. Jeg gikk blant annet sammen med Nadia, en russisk jente som hadde en fin måte å henvende seg til folk på for å få i gang en samtale. Hun var svært flink til å henlede oppmerksomheten på Guds tanker i Bibelen. Jeg tenkte med meg selv: «Dette er en erfaren forkynner.» Senere ble jeg imidlertid forbløffet over å høre at hun var 17 år og bare hadde vært døpt i to måneder.

Vi hadde mange slike opplevelser, og de viste tydelig at situasjonen i Russland er helt spesiell. Etter kommunismens fall har russerne vist at de er ivrige etter å undersøke Bibelens lære. De aller fleste av dem er vel skolert, og de elsker å lese. Selv de unge leser og forstår godt, noe som kom tydelig til uttrykk da vi besøkte en russisk familie som hadde lært Bibelens sannheter å kjenne da Jehovas vitners arbeid fremdeles var forbudt.

Den lille sønnen i huset sa at han gjerne ville stille et spørsmål. Gjennom en tolk fortalte han om sitt ønske. Jeg ble så rørt av det at jeg bad ham om å skrive det ned og sa at jeg skulle gi det videre til utgiverne av Våkn opp! Han satte seg ned med en gang for å skrive et brev. Her er en oversettelse av det han skrev. Brevet er avbildet på side 25.

«Serosja skriver fra Russland til Selskapet Vakttårnet. Jeg er sju år og forkynner allerede sammen med far og mor. Jeg liker veldig godt å snakke med folk om Guds rike. Jeg liker også veldig godt å lese Våkn opp! Det kommer til Russland på russisk bare én gang i måneden, men på engelsk to ganger i måneden. Jeg vil veldig gjerne ha dette bladet to ganger i måneden, for jeg liker det veldig, veldig, veldig godt. Vær så snill å ordne dette.»

Det var ikke lett å forlate de vennene vi hadde fått i Moskva. I løpet av den korte tiden vi hadde vært sammen, var vi blitt svært glad i dem.

En sammenligning med de første kristne

Vi tok nattoget til Tallinn i Estland. Der så vi de vakre, nye bygningene som forkynnelsesarbeidet i denne tidligere sovjetrepublikken nå blir ledet fra. Tre dager senere tok vi toget til St. Petersburg. Begge stedene spurte våre medkristne om hvordan det gikk med forkynnelsesarbeidet i Moskva. Jeg svarte: «Nå som jeg har vært der og selv opplevd veksten, har jeg fått en bedre forståelse av det som står i begynnelsen av Apostlenes gjerninger, kapittel 17, og i brevene til tessalonikerne.»

Jeg har alltid undret meg over at det ble opprettet en menighet i Tessalonika tydeligvis bare noen uker etter at apostelen Paulus hadde utført sin tjeneste der. Det har også forundret meg at Paulus allerede innen et års tid skrev to brev til disse nye kristne om slike dype åndelige emner som oppstandelsen, det å «bli rykket bort i skyer», «Jehovas dag», ropet om «fred og sikkerhet» og «vår Herre Jesu Kristi nærvær». (1. Tessaloniker 4: 13—17; 5: 1—3; 2. Tessaloniker 2: 1, 2) Den nidkjære virksomheten til disse første kristne førte faktisk til et mirakel den gang i det første århundre — det stod fram en moden, åndelig sterk internasjonal organisasjon av forkynnere i løpet av svært kort tid. Omkring ti år senere skrev Paulus at det «gode budskap» var blitt «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.

Det som skjer i Russland, virker for meg som om det kan stilles i klasse med det som hendte i det første århundre.

Bestrebelsene for å holde tritt med veksten

Russland er det største landet på jorden, så det er selvsagt et stort arbeid å føre tilsyn med og veilede alle de tusener som forkynner det gode budskap om Guds rike der. — Matteus 24: 14.

Bibelen sier følgende om dem som hørte om kristendommen i det første århundre: «Jehovas hånd var med dem, og et stort antall som ble troende, vendte seg til Herren.» (Apostlenes gjerninger 11: 21) Hvor godt syntes vi ikke at disse ordene passet på våre kristne brødre i Russland! Måtte markene i Russland forbli modne for åndelig innhøstning, og måtte ytterligere tusener av russere gripe det dyrebare privilegiet det er å hjelpe andre til å finne livets vei. — Innsendt.

[Fotnoter]

[Bilder på sidene 24 og 25]

Øverst: Den familien vi bodde hos. Over og til høyre: Forkynnelse i parken. Nede til høyre: Serosja og brevet hans

[Bilde på side 26]

Selskapet Vakttårnets nye bygninger i Tallinn i Estland