Den dyrebare atmosfæren

DEN 4. mai 1961 steg Malcolm Ross og Vic Prather opp til en høyde av 34,7 kilometer med en ballong. Da dette skjedde, var det ikke den nye rekorden som betydde mest for Ross. Det som gjorde dypest inntrykk på ham, var den utsikten han fikk da han forsiktig åpnet en skodde og så ut fra gondolen for første gang.

Ross forteller: «Det synet som møtte oss da vi nådde 30 500 meter, var overmåte storslagent.» Han var overveldet over de fargene som kjennetegner de forskjellige lagene i atmosfæren. Først kommer den «lysende og blåhvite» troposfæren som når omkring 15 kilometer opp over jordoverflaten. Neste lag er den dypblå stratosfæren, som blir mørkere og mørkere og til sist like svart som verdensrommet. «I taus ærefrykt grunnet vi over atmosfærens overnaturlige skjønnhet,» skrev Ross i tidsskriftet National Geographic.

Ja, den forunderlige atmosfæren er vel verd vår ettertanke.

Livsoppholdende

Atmosfæren er et lufthav som omslutter jorden opp til en høyde på omkring 80 kilometer. Det veier over 5000 billioner tonn og presser seg ned over hodene våre med et trykk som tilsvarer vel en kilo pr. kvadratcentimeter ved havoverflaten. Uten dette lufttrykket kunne vi ikke leve, for det hindrer at kroppsvæskene våre fordamper. Den øverste delen av atmosfæren har ikke høyt nok lufttrykk til at mennesker kan leve der. Ross og Prather måtte derfor være iført romdrakter som var satt under trykk. Ross forklarer: «Uten kunstig trykk ville blodet vårt koke og blodkarene og organene revne.»

Vi trenger naturligvis også dette lufthavet for å kunne puste. Men de fleste av oss tar det som en selvfølge fordi vi ikke kan se det. En religiøs mann i fortiden sa med dyp verdsettelse: «Gud . . . gir selv alle liv og ånde og alle ting.» — Apostlenes gjerninger 17: 24, 25.

Hvis det ikke hadde vært for atmosfæren, ville det ikke ha vært noe som kunne holde støv svevende, slik at det kunne danne seg vanndråper om støvpartiklene. Da hadde det altså ikke kunnet regne. Hvis det ikke hadde vært for atmosfæren, ville vi også bli brent av solens direkte stråler, og vi ville fryse til is om natten. Atmosfæren virker heldigvis som et teppe som fanger opp noe av solvarmen, så nettene ikke blir for kalde.

Dessuten beskytter atmosfæren mot meteorider som ellers ville skade dem som bor på jorden. I en bok om atmosfæren (Introduction to the Atmosphere) forklarer Herbert Riehl: «Faste legemer fra verdensrommet med en samlet masse på anslagsvis flere tusen tonn treffer hver dag de ytre deler av atmosfæren.» Men de fleste meteorider går i oppløsning i atmosfæren før de når jordens overflate.

Atmosfæren gir oss muligheter til å oppleve mange gleder i livet. Den gir oss den vakre, blå himmelen, lette, hvite skyer, forfriskende regn og praktfulle soloppganger og solnedganger. Hvis vi ikke hadde hatt atmosfæren, kunne vi heller ikke ha hørt stemmene til våre kjære eller kunnet glede oss over musikk. Hvorfor ikke? Fordi lydbølgene trenger et medium å forplante seg gjennom. Luft er perfekt egnet som et slikt medium. I verdensrommet finnes ingen lyder.

En bemerkelsesverdig gassblanding

I fortiden betraktet menneskene luften som et enkelt stoff. I slutten av det 18. århundre oppdaget noen vitenskapsmenn at luft hovedsakelig består av de to komplementære gassene nitrogen og oksygen. Omkring 78 prosent av atmosfæren er nitrogen og 21 prosent oksygen. Den resterende prosenten består av argon, vanndamp, karbondioksid, neon, helium, krypton, hydrogen, xenon og ozon.

Oksygen er jo den livsoppholdende gassen som kroppen vår opptar gjennom åndedrettet. Oksygennivået i atmosfæren er det perfekte for livet på jorden. Hvis nivået falt i særlig grad, ville vi bli sløve og til slutt miste bevisstheten. Hvis konsentrasjonen økte i for høy grad, sies det at til og med fuktige kvister og gresset i skogen ville ta fyr.

Nitrogen inngår forbindelser med oksygen og spiller ikke bare en passiv rolle i forbindelse med opprettholdelsen av livet. Alle organismer må ha nitrogen for å leve. Planter får nitrogen fra luften ved hjelp av lynet og en spesiell type bakterier. Og vi får nitrogen fra den maten vi spiser.

Det er fabelaktig at atmosfæren opprettholder det rette forholdet mellom oksygen og nitrogen. Nitrogenet går tilbake til atmosfæren takket være visse mikroorganismers verdifulle virksomhet. Hvordan er det med oksygenet? Store mengder av det fortæres i branner og ved at mennesker og dyr puster. Men atmosfæren opprettholder likevel sitt nivå på 21 prosent oksygen. Hvordan? Ved hjelp av fotosyntesen — en kjemisk prosess i grønne planter og alger — som frigjør over en milliard tonn oksygen til atmosfæren hver dag.

Fotosyntesen kan ikke finne sted uten karbondioksid — en sporgass som utgjør bare 0,03 prosent av atmosfæren. Ved hjelp av lys og karbondioksid kan plantene vokse og frambringe frukter, nøtter, korn og grønnsaker. Karbondioksid reflekterer også varme tilbake til jorden så den kan holdes varm. Men hvis karbondioksidnivået skulle øke ved forbrenning av for mye ved, kull, gass og olje, ville temperaturen på jorden til slutt bli så høy at livet ville opphøre. Hvis det ble for lite karbondioksid, ville derimot fotosyntesen opphøre, og vi ville sulte i hjel.

Ozon er en annen sporgass som livet på jorden er avhengig av. Ozonet i den øvre delen av atmosfæren, som kalles stratosfæren, absorberer ultrafiolette stråler fra solen. Derved blir vi på jorden skjermet mot disse skadelige ultrafiolette strålene.

Jo mer vi lærer om atmosfæren, desto større grunn har vi til å bli imponert. Dens sammensetning av nitrogen, oksygen og andre gasser, sporgasser, er helt riktig avpasset. Jordens størrelse er også helt passe til å opprettholde balansen. Hvis jorden var mindre og lettere, ville tyngdekraften være for svak, og mye av vår dyrebare atmosfære ville forsvinne ut i rommet.

Men som det heter i en lærebok i naturfag: «Hvis jorden på den annen side hadde bare litt større tetthet, ville den økte tyngdekraften bevirke at større mengder av gasser ble holdt tilbake. . . . Den fine balansen mellom gassene i atmosfæren ville bli forstyrret.» — Environment of Life.

Men den «fine balansen» blir dessverre forstyrret av menneskenes moderne livsstil. Hvor alvorlig er situasjonen, og hvilket håp er det om at den dyrebare atmosfæren vil bli reddet fra ødeleggelse?

[Ramme på side 5]

Vakrere solnedganger

Atmosfæren reflekterer solstrålene på en slik måte at himmelen får en tiltalende blå farge. Når solen nærmer seg horisonten, må strålene trenge igjennom mer av atmosfæren. Derved oppstår det et mangfold av sterke farger som mange byboere kanskje aldri får se.

Solnedganger over industribyer er vanligvis uklare og har ikke andre farger enn forskjellige nyanser av rødt. Tidsskriftet New Scientist sier at på steder med sterk forurensning «virker solen som en uklar, rød skive som kan svinne bort allerede før den når horisonten».

Det samme bladet sier videre: «Der hvor luften er spesielt klar og ren, er solnedgangens farger spesielt strålende. Solen er klar gul, og himmelen omkring har forskjellige nyanser av oransje og gult. Når solen forsvinner under horisonten, veksler fargene gradvis fra oransje til blått. Lavtliggende skyer fortsetter å reflektere sollyset, også etter at solen har gått ned.»

Tenk hvor mange forskjellige vakre solnedganger menneskene vil kunne glede seg over i en verden uten forurensninger! — Åpenbaringen 21: 3—5.