Hva Bibelen sier

Er det alltid galt å bli sint?

«VREDE er kortvarig vanvidd.» Det sa dikteren Horats i det gamle Roma og gav dermed uttrykk for et vanlig syn på en av de sterkeste av alle følelser. Selv om ikke alle er enig i at vrede eller sinne er en form for kortvarig galskap, er det mange som mener at det egentlig er en dårlig egenskap. Allerede i det sjette århundre laget katolske munker den berømte listen over «sju dødssynder». Det er ikke overraskende at vrede stod på den listen.

Det er lett å forstå at de hadde den oppfatningen. Bibelen sier jo: «Oppgi vreden, la harmen fare!» (Salme 37: 8) Og apostelen Paulus formante menigheten i Efesos: «La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere, sammen med all ondskap.» — Efeserne 4: 31.

Men kanskje du lurer på om dette er alt som er å si om Bibelens syn på vrede. Forutsa ikke Paulus at de «siste dager» som vi lever i, skulle være ’kritiske tider som ville være vanskelige å mestre’? (2. Timoteus 3: 1—5) Venter Gud av oss at vi skal leve i denne tiden da folk er ’voldsomme, uten kjærlighet til godhet og uten naturlig hengivenhet’ — og aldri bli så mye som litt sinte engang?

Et likevektig syn

Bibelens behandling av dette emnet er ikke så enkel som så. Legg for eksempel merke til hva Paulus sa i Efeserne 4: 26: «Vær vrede, og synd likevel ikke.» Dette verset vil være nokså forvirrende hvis vrede automatisk er en «dødssynd», en synd som medfører evig straff.

Paulus siterte fra Salme 4: 5, hvor det står: «Skjelv av frykt og synd ikke mer.» Ifølge en bibelordbok betyr det hebraiske ordet som her er oversatt med «skjelv av frykt», ra·ghazʹ, å «skjelve med sterk følelse» (Vine’s Expository Dictionary of Biblical Words). Men hvilken sterk følelse? Var det frykt, vrede eller en annen følelse? I den greske oversettelsen Septuaginta ble ra·ghazʹ i Salme 4: 5 gjengitt med «bli gjort vrede», og det er tydelig at det var slik Paulus oppfattet dette verset. — Jevnfør EN.

Hvorfor skulle Bibelen gi rom for vrede? Fordi det ikke er all vrede som er av det onde. «Menneskets sinne er aldri i seg selv rettferdig og tillatt,» sier en bibelkommentator, men det er ikke et bibelsk syn. Bibelforskeren R. C. H. Lenski sa med rette om Efeserne 4: 26: «Den etikk som forbyr all vrede og krever sinnsro i enhver situasjon, er stoisk og ikke kristen.» Professor William Barclay sa likeledes: «Det må være vrede i det kristne liv, men det må være den rette slags vrede.» Hva er så «den rette slags vrede»?

Rettferdig harme

Selv om vrede ikke er noe av det som først og fremst kjennetegner Jehova, omtaler Bibelen ham gjentatte ganger som en som føler og gir uttrykk for vrede. Men det er to grunner til at hans harme alltid er rettferdig. For det første blir han aldri vred uten at det er en rettmessig grunn til det. For det andre gir han uttrykk for sin harme på en rettferdig måte og mister aldri kontrollen. — 2. Mosebok 34: 6; Salme 85: 4; se NW.

Jehova blir vred når han ser at det blir begått urett med overlegg. Han sa for eksempel til israelittene at hvis de plaget forsvarsløse kvinner og barn, skulle han ’høre ropene’ fra disse personene. Han advarte: «Da skal min vrede flamme opp.» (2. Mosebok 22: 22—24; jevnfør Ordspråkene 21: 13.) I likhet med sin Far hadde Jesus plass for barn i sitt hjerte. Da hans velmenende tilhengere en gang prøvde å hindre noen barn i å komme bort til ham, «ble han harm» og tok barna i armene sine. (Markus 10: 14—16) Det er verdt å merke seg at det greske ordet for «harm» opprinnelig siktet til «fysisk smerte eller irritasjon». Her er det snakk om sterke følelser!

Det ble også vakt rettferdig harme i Jesu hjerte da han så at kjøpmenn og pengevekslere hadde gjort hans Fars hus for tilbedelse til en «røverhule». Han veltet bordene deres og kastet dem ut! (Matteus 21: 12, 13; Johannes 2: 15) Når fariseerne og de skriftlærde viste at de var mer opptatt av sine ubetydelige sabbatsregler enn av de syke som trengte hjelp, ble Jesus «dypt bedrøvet over deres hjerters ufølsomhet» og så «omkring på dem med harme». — Markus 3: 5.

Den trofaste Moses i gammel tid ble også fylt med rettferdig harme da han så hvor illojale israelittene var, og han slengte fra seg de tavlene som Moseloven var skrevet på. (2. Mosebok 32: 19) Esra, en rettferdig skriftlærd, var så sint på grunn av israelittenes ulydighet mot Guds lov om ekteskapet at han rev i stykker klærne sine og til og med rev hår av hodet. — Esra 9: 3, EN.

Alle de som ’elsker det gode’, bestreber seg på å ’hate det onde’. (Amos 5: 15) Det kan derfor hende at de kristne i vår tid føler rettferdig harme velle opp i sitt hjerte når de ser at noen bevisst handler på en grusom, hyklersk, uærlig, illojal eller urettferdig måte uten at de angrer det.

Den rette måten å takle vrede på

Det er ingen tilfeldighet at Bibelen ofte sammenligner vrede med ild. I likhet med ild har vrede sin rettmessige plass. Men det kan også forårsake stor skade. I motsetning til Jehova og Jesus blir vi mennesker altfor ofte sinte uten rettmessig grunn eller gir uttrykk for vreden på en urett måte. — Se 1. Mosebok 4: 4—8; 49: 5—7; Jona 4: 1, 4, 9.

På den annen side kan det være at det heller ikke er riktig å undertrykke sitt sinne og late som om det ikke er der. Husk at Paulus sa: «La ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand.» (Efeserne 4: 26) Det finnes bibelske måter å reagere på når en blir sint, for eksempel å ’tenke seg om’, å snakke ut om hvordan en føler det, med en moden person som en kan betro seg til, eller endog på en rolig måte å konfrontere en som har handlet urett, med det han har gjort. — Salme 4: 5; Ordspråkene 15: 22; Matteus 5: 23, 24; Jakob 5: 14.

Som vi har sett, er det så avgjort ikke alltid galt å bli sint. Både Jehova og Jesus er blitt harme — og kommer til å bli det igjen! (Åpenbaringen 19: 15) Det er til og med galt ikke å bli harm i enkelte situasjoner vi kan komme opp i, hvis vi skal etterligne Jehova og Jesus. Nøkkelen er å følge Bibelens veiledning og forvisse oss om at vi har en gyldig grunn for det vi føler, og at vi gir uttrykk for det på en kristen måte.

[Bilde på side 18]

Kain og Abel