Hva Bibelen sier

Trenger vi egentlig prester?

«TAKK Gud for den gave presteskapet er,» sa Johannes Paul II i sitt årlige brev til prestene datert «skjærtorsdag» 1992. Ikke bare katolikker, men også andre har vært smertelig klar over sine feiltrinn. De har følt behov for at noen som står i et antagelig forhold til Gud, skal si dem hva som er Guds vilje, frambære ofre og gå i forbønn for dem. En slik person kalles en prest. Trenger vi virkelig en prest for å oppnå tilgivelse hos Gud?

Ordningen med prester og ofringer er ikke av menneskelig opprinnelse. Den skriver seg fra Gud. Hvis ikke det var noen som syndet mot Gud, ville det ikke ha vært behov for prester. Den fullkomne mannen Adam i Edens hage trengte ikke noen prest. Han ble skapt uten synd. — 1. Mosebok 2: 7, 8; Forkynneren 7: 29.

Hvem var de første prestene?

Alle vi som lever i dag, har arvet tilbøyeligheten til å synde. Det kommer av at Adam syndet med overlegg, og at vi er hans etterkommere. (Romerne 3: 23) Abel, som var sønn av det første menneske, Adam, erkjente det. Bibelen sier om ham: «Ved tro frambar Abel for Gud et . . . offer.» (Hebreerne 11: 4) Selv om Abel og andre troens menn i gammel tid — deriblant Noah, Abraham og Job — ikke ble kalt prester, frambar de ofre til Gud for seg selv eller sin familie. Bibelen sier for eksempel om Job og hans sønner: «[Job] bar fram brennoffer for hver enkelt av dem. For han tenkte: ’Kanskje har sønnene mine syndet.’» (Job 1: 5) Hvordan gikk det så til at prester og ofringer ble et vanlig trekk ved mange kulturer?

Tenk på de begivenhetene som fant sted i forbindelse med patriarken Noah. Noah og hans familie var de eneste menneskene som overlevde den verdensomfattende vannflommen. Da de satte føttene på en jord som var vasket ren, bygde Noah et alter og frambar ofre som et uttrykk for verdsettelse av Jehovas barmhjertighet og beskyttende hånd. Ettersom alle folkeslag er etterkommere av Noah, fulgte de uten tvil hans eksempel og utviklet etter hvert en mengde ulike tradisjoner med hensyn til mellommenn og syndofre. — 1. Mosebok 10: 32.

Over hundre år senere ble det et opprør mot Gud i byen Babel. Gud forvirret menneskenes språk, og de spredte seg ut over jorden. (1. Mosebok 11: 1—9) Noen prester, som nå fremmet forvrengte og fordervede trosoppfatninger, utviklet forferdelige ritualer i sine respektive land. Gud fant det ikke desto mindre nødvendig å lære sine tilbedere om behovet for å ha et sant presteskap med en øversteprest, underprester og ofre som han hadde behag i.

Hvorfor Gud utnevnte prester

Etter en tid gav Jehova Israels nasjon prester som hadde to grunnleggende oppgaver. For det første var de Guds representanter overfor folket og tjente som dommere og veiledere i Guds lov. (5. Mosebok 17: 8, 9; Malaki 2: 7) For det andre var de folkets representanter overfor Gud ved å frambære ofre til ham på folkets vegne. Paulus forklarer i sitt brev til de kristne hebreere: «Enhver øversteprest som er uttatt blant mennesker, blir innsatt til gagn for mennesker over de ting som vedrører Gud, for at han skal frambære offergaver og slaktofre for synder. . . . et menneske tar ikke denne æren på eget initiativ, men bare når han er kalt av Gud.» — Hebreerne 5: 1, 4.

Paulus forklarer videre at ordningen med Israels presteskap ikke var den endelige ordning Gud innstiftet for å forlike mennesker med seg selv. Prestenes plikter var symboler og pekte fram til noe bedre, til «himmelske ting». (Hebreerne 8: 5) Når disse himmelske ting hadde kommet, var det ikke lenger behov for symbolene. Vi kan illustrere dette: Du tar kanskje vare på en annonse for et produkt som du absolutt må ha, men kaster du ikke annonsen så snart du har skaffet deg produktet?

Lenge før Israels nasjon ble til, var det Guds hensikt å ha et presteskap som skulle tjene til velsignelse ikke bare for Israel, men for hele menneskeheten. Det var israelitter som først fikk det privilegium å tjene som slike prester. Da nasjonen ble dannet, sa Jehova til den: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord . . . , [skal dere] være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6; jevnfør 1. Mosebok 22: 18.) Israels nasjon lyttet imidlertid sjelden til Guds ord. Jesus sa derfor til prestene og fariseerne: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» Hvem er det nå som skal tjene som prester til velsignelse for menneskeheten? — Matteus 21: 43.

Hvilket presteskap trenger de kristne?

Fordi vi har arvet synden fra Adam, er det bare mulig å oppnå frelse til evig liv ved hjelp av det fullkomne offer som ble tilveiebrakt av Jesus. (1. Johannes 2: 2) Jesus går i forbønn for oss som Øversteprest, slik det ble forbilledlig framstilt i det israelittiske prestedømme. Hebreerne 9: 24 sier: «Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.» Verdien av Kristi tjeneste som øversteprest gjør den tjeneste jordiske prester har utført som mellommenn, overflødig. Men det er fortsatt behov for underprester. På hvilken måte?

Prester må «frambære åndelige ofre som er antagelige for Gud ved Jesus Kristus». (1. Peter 2: 5) Med hensyn til hva slags ofre dette er, skrev Paulus: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper.» (Hebreerne 13: 15) Mens de som utgjør det kongelige presteskap, fremdeles befinner seg på jorden, representerer de derfor Gud overfor menneskene som hans vitner, ikke som mellommenn. Senere, når de befinner seg i himmelen sammen med Jesus Kristus, representerer de menneskene overfor Gud ved å formidle godene av Kristi offer og helbrede all skrøpelighet. — Jevnfør Markus 2: 9—12.

Alle de troende skulle avlegge vitnesbyrd, men det er forholdsvis få som kommer til å tjene i det himmelske «kongerike av prester». Jesus sa: «Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Lukas 12: 32; Åpenbaringen 14: 1) De vil bli oppreist til himmelsk liv og «skal være Guds og Kristi prester og skal herske som konger sammen med ham i de tusen år». — Åpenbaringen 20: 6.

Gud har ordnet det slik at disse himmelske prestene skal gjøre ting i både åndelig og fysisk forstand som ikke noe presteskap hittil har kunnet gjøre. Når de om kort tid anvender verdien av Jesu gjenløsningsoffer, vil de kunne være med på å gjenreise hele den troende menneskehet til menneskelig fullkommenhet. Da vil Jesaja 33: 24 få en vidunderlig oppfyllelse. Der står det: «Ingen borger skal si: ’Jeg er syk.’ De som bor der, har fått sine synder tilgitt.»

[Bilderettigheter på side 26]

«Benediksjon av hveten i Artois», 1857, av Jules Breton: Frankrike/Giraudon/Art Resource, N.Y.