Mine refleksjoner som krigshistoriker

Den 25. august 1944 befant jeg meg i Paris. På vår ferd nedover Champs-Élysées måtte vi flere ganger hoppe ut av jeepen og søke dekning i portrom når kuler fra tyske snikskyttere suste tvers over gaten.

DETTE var under den annen verdenskrig, den dagen da frigjøringen av Paris fra Hitlers okkupasjonsstyrker begynte. Jeg var blant de første amerikanerne som kom inn i byen. Store mengder franske menn og kvinner strømmet jublende ut i gatene for å hilse oss velkommen som frigjørere. Vi tilbrakte natten på et luksushotell som høye tyske offiserer i all hast hadde forlatt samme morgen.

Jeg var i Europa som krigshistoriker. Den gruppen jeg tilhørte, skulle dekke operasjonene til De forente staters tredje armé, som ble ledet av general George S. Patton jr.

Spørsmål som oppstod i forbindelse med krigen

Noen dager før vi drog inn i Paris, kjørte vi langs smale veier som nettopp var blitt ryddet for utbrente vrak av tyske stridsvogner. Vi stanset ved en befestet stilling i skogen som nettopp var blitt overtatt av amerikanske soldater. Forvridde lik av tyske soldater lå rundt omkring. Beltespennene deres hadde innskriften «Gud er med oss». Men på en steinmur i nærheten hadde en tysk soldat skrevet følgende rop om hjelp: «Fører [Hitler], hjelp oss!»

De to utsagnene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. På den ene side forsikret nazilederne at Gud var med dem, men på den annen side bad en soldat om at der Führer, Hitler, måtte frelse dem. Jeg forstod at dette paradokset ikke var særegent for tyskerne. Det var typisk for begge sider i denne grufulle konflikten. Jeg stilte meg derfor spørsmålet: ’Tar Gud parti når det er krig? Hvilken side står Gud på?’

Kriger og rykter om krig

Jeg ble født i Butte i Montana i 1917, det året USA kom med i den første verdenskrig. Etter eksamen ved en privat videregående skole i 1936 begynte jeg å studere ved Stanford universitet i California. Men arbeidet med de obligatoriske forberedende prøvene forekom meg å være kjedelig sammenlignet med de oppsiktsvekkende begivenhetene som fant sted rundt omkring på jorden. Japan hadde gjort invasjon i Kina, Mussolini hadde okkupert Etiopia, og den spanske borgerkrigen raste. I denne krigen utprøvde nazister, fascister og kommunister sine våpen og sine strategier som en øvelse forut for den annen verdenskrig, mens Folkeforbundet satt maktesløst på sidelinjen.

Etter to semestre sluttet jeg ved universitetet og valgte i stedet, med min fars samtykke, å bruke resten av de pengene som var satt av med tanke på min utdannelse, til å reise til Europa og Afrika. Jeg tok turen over Atlanterhavet høsten 1938 med et tysk skip som het «Deutschland», og hadde lange diskusjoner med de unge tyske offiserene om bord angående styrkeforholdet mellom Hitler-Tyskland og den britiske og den franske verdensmakt. I Paris snakket folk om Hitlers siste trusler og hans store ord og løfter, men livet gikk sin vante gang. Mens jeg var i Tanger i Marokko, kunne jeg av og til høre støy fra kamper som pågikk i borgerkrigens Spania, rett på den andre siden av Gibraltarstredet.

Da jeg reiste tilbake til De forente stater i 1939, hadde jeg fått en anelse om hva som ventet oss i tiden framover. Etter at japanerne hadde gått til angrep på Pearl Harbor i desember 1941 og trukket De forente stater med i den annen verdenskrig, begynte jeg som sivil medarbeider i hærens transporttjeneste. I 1942, da jeg befant meg i Alaska, ble jeg innkalt til sesjon.

Til De britiske øyer

Etter et besøk hjemme ble jeg innkalt til tjeneste i hæren og stasjonert i De forente stater i et år. Deretter ble jeg sendt til Storbritannia. Vår konvoi drog ut fra USAs østkyst våren 1944. Det første møte med krigens alvor fikk jeg i Nord-Atlanteren da en tysk ubåt senket den båten som gikk nærmest vår. Konvoien ble oppløst, og hvert skip måtte klare seg på egen hånd derfra til Liverpool.

Mens soldatene oppholdt seg ved et depot i Storbritannia og ventet på nærmere ordre, ble vi kalt sammen for å høre en tale som skulle holdes av en feltprest. Jeg følte ubehag ved at feltprestene oppildnet menn til å kjempe mot folk som tilhørte deres egne religiøse organisasjoner på den andre siden av fronten, mens de alltid hevdet at Gud støttet deres egen side i konflikten. Det var innlysende at ikke begge sider kunne ha Guds støtte.

Våren 1944 var de britiske øyer oversvømt av amerikanske og britiske soldater og deres krigsutstyr. General Patton (nedenfor), som var kjent for sine dristige manøvrer under kampene på Sicilia og i Nord-Afrika, holdt oppildnende taler som ikke etterlot noen tvil hos soldatene om hvorfor de var der — nemlig for å drepe så mange som mulig i fiendens leir med alle de våpen de hadde til rådighet, helt til seieren var vunnet. Patton så ut som en moderne gladiator. Han hadde en ruvende skikkelse, var bevæpnet og iført hjelm, og han bar en ulastelig uniform som glitret av stjerner og dekorasjoner. Han drev andre hardt, han førte et barskt og vulgært språk, og han var religiøs — han bad gjerne før en kamp.

I en bønn Patton framførte den 1. januar 1944, «en soldats bønn», hadde han bedt slik: «Våre fedres Gud, som til lands og til vanns alltid har ført oss til seier, vi ber deg om at du må fortsette å inspirere og lede oss i denne største av våre konflikter. . . . Gi oss seier, Herre.»

Invasjonen i Frankrike

Den 6. juni 1944 krysset de allierte invasjonsstyrker Den engelske kanal ved hjelp av den største armada som verden noen gang hadde sett. De gikk i land på strendene i Normandie under beskytning fra tyske styrker. Brohodet var fremdeles knapt sterkt nok da vår tredje armé ble landsatt 30 dager senere. Vi tilbrakte natten i skyttergraver, mens tyske fly bombet området.

Den 25. juli brøt de allierte styrker opp fra brohodet, og en uke senere ble vår tredje armé dirigert til Bretagne. Senere rykket vi østover gjennom tyske styrker som var på tilbaketog, til vi nådde Seinen i nærheten av Paris. I september var Pattons stridsvogner og tropper langt inne i det østlige Frankrike etter en av de mest bemerkelsesverdige felttog i vår tids historie. Vi hadde en jublende følelse av at krigen snart var slutt.

Men enhver mulighet i denne retning svant da hovedtyngden av materiellet og troppene plutselig ble omdirigert og stilt til disposisjon for den britiske feltmarskalk Montgomerys styrker ved nordfronten. Der ble det rettet et massivt angrep mot tyske enheter i Nederland. Men det skjedde en katastrofe da en avdeling allierte troppetransportfly ved en feiltagelse landet midt blant to tyske panseravdelinger og ble desimert. Det som ble tilbake av de allierte avdelingene, måtte gi tapt, og offensiven slo feil.

Tysk offensiv

Hitler og hans generaler benyttet anledningen til å foreta en omorganisering og innkalle nye reserver og i hemmelighet samle en veldig panserstyrke i nærheten av det sted hvor de amerikanske stridskreftene var svakest representert. Tyskernes offensiv, også kalt Ardenner-offensiven, begynte den 16. desember 1944 i ly av et tykt skydekke. Hensikten var å drive en kile av tyske styrker helt fram til Nordsjøen, slik at de allierte styrker ble delt i to og ble fratatt sin viktigste forsyningshavn.

Tyske styrker stormet fram og omringet snart de amerikanske styrkene i Bastogne. Den tredje armé under general Patton endret retning i all hast, og etter en lang marsj nådde vi til slutt fram og kunne gå til kraftige angrep på panserstyrkene. Men på grunn av et tykt skydekke med regn som varte nesten en uke, var det ikke mulig å sette fly inn i kampene.

Pattons bønn

Den 22. desember skjedde det noe som rørte ved kjernen av mitt åndelige dilemma. Flere uker tidligere hadde general Patton latt sjefen for feltprestkorpset utarbeide et hefte med en bønn som senere skulle benyttes ved Siegfriedlinjen (Vestvollen), tyskernes befestningslinje på vestsiden av Rhinen. Men nå sørget Patton for at 350 000 eksemplarer av den ble delt ut i løpet av noen timer, slik at hver eneste soldat i den tredje armé fikk hvert sitt. Det var en inntrengende bønn til Faderen om å «holde tilbake det voldsomme regnet» og «gi oss pent vær til kampen», slik at den amerikanske hær kunne «knuse våre fienders undertrykkelse og ondskap og innføre Din rettferdighet blant folk og nasjoner».

Det bemerkelsesverdige skjedde at det plutselig klarnet opp samme natt, og at det fortsatte å være klarvær de neste fem dagene. Dette gjorde det mulig for allierte jagerfly og bombefly å angripe de tyske kolonnene i hele deres lengde og spre død og ødeleggelse over dem. Dette betydde slutten for Hitlers siste offensiv, og restene av hans hær begynte å trekke seg tilbake.

Patton var i ekstase. Han sa: «Jeg tror jeg skal få trykt opp ytterligere 100 000 av de bønnene. Herren er på vår side, og vi må fortsette å holde ham underrettet om hva vi trenger.» Men jeg lurte på om ikke himmelen hadde klarnet opp den 23. desember uansett om bønnen var blitt distribuert eller ikke. De som arbeidet ved værvarslingstjenesten, forklarte at en kaldfront fra de russiske stepper hadde kommet og fordrevet skydekket.

Den tyske kapitulasjon og etterkrigstidens Tyskland

De alliertes våroffensiver gjorde ende på Hitlers rike, og kapitulasjonen fant sted den 7. mai 1945. Den dagen befant jeg meg i en tysk landsby i Rhineland, hvor jeg møtte en tiltalende landflyktig kvinne fra Belgia som senere ble min kone. I november 1945 ble jeg dimitert fra hæren og overført til den historiske avdelingen ved De forente staters okkupasjonsstyrker i Vest-Tyskland. I desember ble Lilly og jeg viet av borgermesteren i Frankfurt.

Den historiske avdelingen hadde til oppgave å dekke okkupasjonshistorien. Under nedskrivingen av krigshistorien sett fra tyskernes side innhentet avdelingen opplysninger fra hundrevis av tyske generaler som var tatt til fange. Jeg ble i Vest-Tyskland i fem år som førstearkivar. Deretter flyttet vi til USA med våre to barn, Gary og Lizette.

Etter et besøk hos foreldrene mine ble jeg immatrikulert ved Montana statsuniversitet. Jeg hadde gått ut fra at min forbindelse med militærvesenet var avsluttet. Men våren 1954, da jeg var i ferd med å ta en universitetsgrad i antropologi, ble jeg av to tidligere kolleger gjort oppmerksom på en ledig stilling som direktør og konservator ved museet ved det militære artilleri- og rakettvåpensenter i Oklahoma. Jeg søkte og fikk stillingen, og vi flyttet dit.

Virksomheten ved militærmuseet

På nytt var jeg beskjeftiget med krigshistorie. Jeg kastet meg ut i arbeidet som dreide seg om forskning, anskaffelse av utstillingsgjenstander, utstillinger, reiser, foredrag, arkeologiske utgravninger og militære og historiske seremonier. I forbindelse med paraden ved presidentinnsettelsen i Washington i 1973 arrangerte jeg et opptog med menn og hester i historisk korrekt utstyr fra eldre tider. Jeg fikk også i stand en flaggutstilling som viste den historie og de tradisjoner som knytter seg til nasjonalflagget og de militære avdelingers flagg. Artillerimuseet, som til å begynne med holdt til i en enkelt bygning, ble utvidet i årenes løp og ble etter hvert landets største militærmuseum.

I mellomtiden vokste barna våre opp. Vår sønn, Gary, visste ikke riktig hva han skulle gjøre etter at han var ferdig med videregående skole. Han havnet i marinen og tjenestegjorde i Vietnamkrigen. Da han hadde vært ute i to år, var vi takknemlige for å få ham hjem igjen i god behold. Det var tydelig at krig ikke er et egnet middel til å bevare freden. Vi har derimot stadig vært vitne til at forskjellige av De forente nasjoners medlemsland har ført krig mot hverandre, mens deres folk er blitt herjet av sult og sykdommer.

Jeg blir pensjonert og føler meg frustrert

Da jeg hadde vært knyttet til militærvesenet i 33 år, fant jeg ut at det var på tide å gå av med pensjon. Befalshavende general og hans stab arrangerte en spesiell avskjedsseremoni for meg, og guvernøren i staten Oklahoma bestemte at den 20. juli 1979 skulle være min spesielle dag. Jeg fikk brev med rosende omtale av det jeg hadde bidratt med i forbindelse med krigshistorien og museumsarbeidet.

Jeg burde ha vært overlykkelig. Men da jeg reflekterte over livet mitt, var jeg likevel ikke tilfreds. Jeg burde ha avslørt krigens grusomme realiteter, men hadde i stedet viet min karriere til å forherlige den ved å rette oppmerksomheten mot tradisjoner, uniformer og medaljer, våpen og taktikker, ritualer og seremonier, pomp og prakt. Til og med general Dwight D. Eisenhower, som senere ble USAs 34. president, hadde uttalt: «Krigens vesen er ild, hunger og pest . . . Jeg har kommet til å hate krig. Krigen bringer ingen løsning.»

I sin tid fikk jeg høre at Eisenhowers mor hadde vært et av Jehovas vitner. Jehovas vitners tro hadde da begynt å angå meg fordi min kone studerte Bibelen sammen med dem. Hun ble et døpt Jehovas vitne i 1979, seks måneder før jeg ble pensjonert. Jeg fikk inntrykk av at hun ble et annet menneske. Hun var så glad og ivrig etter å dele det hun hadde lært, med andre, at vår sønn og hans kone, Karin, begynte å studere Bibelen, og i løpet av et år ble de også døpt som Jehovas vitner.

Men jeg var skeptisk. Den tanken at Gud virkelig skulle gripe inn i menneskenes anliggender og gjøre ende på denne verden og skape en ny verden uten krig, forekom meg å være temmelig søkt. Likevel begynte også jeg å studere sammen med Jehovas vitner, spesielt for å finne ut om det fantes noe fornuftig grunnlag for deres religiøse overbevisninger. Jeg gikk ut fra at jeg med min bakgrunn og min erfaring som forsker, snart ville oppdage feil og selvmotsigelser i deres tro.

En ny tilværelse

Mitt studium av Bibelen overbeviste meg imidlertid om at jeg hadde tatt feil. Min skepsis avtok etter hvert som den religiøse uvitenhets skjell begynte å falle fra øynene mine. Jeg kunne se at det virkelig finnes et fornuftig grunnlag for å ha tillit til Guds løfter om en ny, rettferdig verden. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) Og for en befrielse det var å få vite at alt det onde og den urettferdighet som nå herjer blant menneskene, skyldes at Satan, og ikke den allmektige Gud, er herskeren over den nåværende tingenes ordning. (Johannes 14: 30; 2. Korinter 4: 4) Jehova Gud tar derfor ikke parti for noen av partene i nasjonenes kriger, men han er likevel interessert i menneskene. — Johannes 3: 16.

Under et stevne som Jehovas vitner holdt i Billings i Montana i 1983, ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova. Min sønn, Gary, og jeg tjener nå begge som eldste i våre respektive menigheter. Lilly og jeg er inderlig takknemlige for at Jehova ved hjelp av sitt Ord og sine vitner har åpnet våre hjerter for Bibelens sannheter, slik at vi kan forstå hva som ligger bak de uhyggelige begivenhetene som kjennetegner vår generasjon. (Matteus 24: 3—14; 1. Johannes 2: 17) — Fortalt av Gillett Griswold.

[Bilderettigheter på side 9]

Folk i Paris søker dekning idet tyske snikskyttere åpner ild, august 1944 (Foto: U.S. National Archives)

[Bilderettigheter på side 10]

Foto: U.S. National Archives

[Bilde på side 11]

Utbrente vrak av tyske stridsvogner i Frankrike i 1944

[Rettigheter]

U.S. Department of Defense

[Bilde på side 12]

Min kone og datter og jeg i 1947