Verdens største menneskelagde hull

EN VENN hadde sagt til meg: «Hvis dere drar til Salt Lake City, må dere besøke Kennecott kobbergruve ved Bingham Canyon. Dere kommer til å bli overrasket over det dere får se.» Min kone og jeg fikk denne muligheten i august 1992. Vi fant ut at vennen vår ikke hadde overdrevet.

Vi kjørte en forholdsvis kort strekning ut fra Salt Lake City — 42 kilometer mot sørvest i den brennende, tørre heten i Utah. Vi satte kurs mot fjellkjeden Oquirrh ikke langt unna, og snart fikk vi øye på reisemålet vårt — en svær, lys okergul flekk i horisonten som stod i kontrast til den mørkere fargen på fjellene omkring. Det var de omfattende utgravningene og avsatsene ved Kennecott kobbergruve. Men selv ikke dette synet forberedte oss på det vi skulle få se.

Veien begynte å bukte seg oppover en bratt fjellside. Vi kjørte forbi enorme dumpere; de er på størrelse med hus. De største av disse kan ta opptil 240 tonn stein i hvert lass. De er så store at hjulene, som er 3,7 meter i diameter, rager høyt over de høyeste mennesker. Endelig kom vi fram til det offentlige utsiktsområdet. Og der var det — det største menneskelagde hull vi noen gang hadde sett!

Da vi kikket over kanten og ned mot bunnen av dagbruddet, så de store dumperne ut som små lekebiler. Vi så ned i en gruve som er over 800 meter dyp og har en diameter på fire kilometer. Bunnen av bruddet er mer enn 1500 meter over havet, og de øvre kantene ligger på 2400 meter. Det er så dypt at verdens høyeste bygning, Sears Tower i Chicago, med sine 443 meter bare ville nå halvveis opp til toppen av gruven. Gruveselskapet planlegger å gå ytterligere 260 meter ned og regner med å ha arbeid med det i hvert fall til år 2020.

Gruven så ut som et gigantisk amfiteater. De 15 meter høye avsatsene, som kalles benker, dannet trappetrinn helt ned til bunnen av avgrunnen. Vi fikk høre at denne kobbergruven kan ses fra romferjen. Alt dette fikk imidlertid en svært enkel begynnelse for 130 år siden, da fjellet fremdeles var over 2400 meter høyt.

Latterliggjøring av gruvedriften

De første utgravningene tok til i 1863, da oberst Patrick Connor fra Fort Douglas gjorde krav på området. Men driften foregikk i liten målestokk og var ikke lønnsom. Selve Bingham Canyon-gruven ble påbegynt i 1906, da Daniel Jacklings selskap Utah Copper Company og et rivaliserende selskap begynte å ta ut malm som inneholdt bare to prosent kobber. En informasjonsbrosjyre forteller at «de ble latterliggjort av gruvearbeidere som den gang trodde at det ikke var mulig å bryte så fattig malm med fortjeneste». Hva ville de ha sagt i dag, når andelen av kobber i malmen bare er 0,6 prosent? Ja, «det er blitt produsert mer kobber i Bingham Canyon enn i noen annen gruve i historien. Fem milliarder tonn stein er blitt flyttet siden dagbruddet ble påbegynt».

Det er ikke bare kobber som framstilles — gull, sølv og molybden (et metall som brukes for å styrke stål) blir også utvunnet. Det dreier seg om så mye som 14 tonn gull og 110 tonn sølv i biprodukter hvert år! Det er ikke rart at denne gruven er blitt kalt det rikeste hullet på jorden.

Hvis du lurer på hvorfor kobber er så viktig, kan du jo forestille deg hva som ville skje hvis man fjernet alt kobber fra alle elektriske ledninger, fra alle generatorer, transformatorer og strømførende apparater. Listen ville omfatte kjøleskap, fly, biler og så videre. Kobber er av grunnleggende betydning for virksomheten i dagens samfunn, noe det også var i gammel tid. Ifølge New World Translation blir kobber nevnt 166 ganger i Bibelen. — 1. Mosebok 4: 22, NW; 2. Mosebok 27: 1, 2, NW; se også EN.

Utvinning av kobber — ingen enkel prosess

Det vi så i det enorme bruddet, er bare begynnelsen av den prosessen som gir verdifullt kobber. I gruven blir det boret og sprengt, og malmen blir lastet og kjørt ut. Den blir brakt til en malmknuser på stedet, og derfra fører et transportsystem den knuste malmen til et kobberverk som ligger åtte kilometer unna. Her framstilles et konsentrat av malmen ved hjelp av flotasjon, og man øker kobberinnholdet fra 0,6 prosent til 28 prosent ved å fjerne uønsket materiale.

Så kommer smelteprosessen, hvor urenheter som jern og svovel blir fjernet. Det smeltede kobberet som blir tilbake, har en renhetsgrad på 98 prosent. Det blir tømt i rektangulære former og avkjølt og blir til plater som kalles anoder. Til slutt kommer en spesiell finrensing. En brosjyre forklarer: «Anodene gjennomgår en elektrolyseprosess hvor kobberet blir finrenset og får en renhetsgrad på 99,98 prosent.» Det er i denne prosessen at gull og sølv utvinnes som biprodukter. Under denne foredlingen blir kobberet til store katoder, 150-kilos kobberplater som blir solgt til fabrikanter av kobber-, messing- og bronseprodukter.

Alt dette høres ganske enkelt ut. Men i virkeligheten er denne prosessen svært komplisert og plasskrevende. Det trengs tross alt ett tonn malm for å framstille bare fem kilo kobber. Neste gang du ser en kobberledning eller en kobberkjele, kan du jo tenke på at kobberet kan ha kommet fra det største hullet menneskene noensinne har laget. — Innsendt.

[Bilder på sidene 24 og 25]

Innfelt: En 150-kilos kobberplate som er merket for å vise prosentvis hvordan kobber blir brukt

Nederst til høyre: En dumper som kan ta opptil 240 tonn malm

[Rettigheter]

Foto (over og øverst på side 25): Gjengitt med tillatelse av Kennecott Utah Copper

[Bilderettigheter på side 23]

Gjengitt med tillatelse av Kennecott Utah Copper