La oss se litt på det vi kaller hjemmet vårt

«Du aldri finn, kor langt du fer, ein stad som heimen dyr og kjær.» — Elias Blix.

HVA betrakter du som et hjem? Et velkonstruert hus av moderne materialer som et bygningsfirma har oppført? Eller et hus som eieren selv har bygd av materialer han har funnet i de nærmeste omgivelsene? La oss ganske kort se på det folk rundt omkring på jorden betrakter som sitt hjem.

Første stopp er El Salvador, der vi møter Jorge og foreldrene hans i den lille landsbyen Texistepec. Når vi blir vist rundt i huset deres, legger vi merke til at gulvet ikke er annet enn hardstampet jord. Taket støttes av trepåler som er slått ned i jorden. Veggene er laget av soltørket teglstein som har fått et strøk med mudder. Taksteinene henger ut over veggene for å gi skygge og for å skjerme veggene mot regn. Men istedenfor takstein legger mange som bor i El Salvador, lange gresstrå på taket i et 15 centimeter tykt lag.

Noen av de fattige på landsbygda i Colombia bor i lignende hus. Bambusstenger som er kløvd og har fått et strøk med mudder, danner veggene mellom hjørnepålene som er slått ned i jorden. Taket består av palmeblad som er lagt oppå stokker.

I Tacuarembó i Uruguay er noen hus bygd av soltørket teglstein, som er laget av en blanding av hestegjødsel, leirjord og vann. Blandingen blir fylt i treformer og deretter lagt ut på et flatt underlag for å tørke i solen. Når teglsteinene er blitt herdet, blir de brukt til å bygge opp veggene, og det legges så et halmtak oppå takstokkene. Istedenfor glass i vindusåpningene blir det brukt trelemmer, og gulvet består av hardstampet jord.

Noen av de fattige i det indre av Uruguay bor i torvhus. De er kjølige om sommeren og lune om vinteren, akkurat som hus som er bygd av soltørket teglstein. Blokker av torv blir lagt i et slikt mønster at skjøtene dekker hverandre, og slik at veggene er 60 centimeter tykke og 1,8 meter høye. Halmstrå blir festet til stokker og danner til slutt et stråtak som er 18 centimeter tykt. Noen huseiere stryker en blanding av mudder og kugjødsel på ytterveggene for å gi dem en hard og glatt overflate. Skilleveggene i huset er laget av et bindingsverk av materialer fra unge trær, og dette blir så kledd med sekkestrie som er sydd sammen. Noen stryker også av og til mudder på strien.

Langs elver og sumpområder i det indre av Uruguay er det noen som bor i sivhus. Det blir satt opp et bindingsverk av nyhogde grener som bunter av siv blir festet til. Hvordan blir det gjort? Sivet blir delt opp i lengder på mellom 1,5 og 1,8 meter og så tørket i solen til det ikke er fuktighet igjen i dem. Deretter bindes de i bunter med en diameter på 20—25 centimeter og festes til bindingsverket. Både vegger og tak består således av siv.

Flytende hus

En fattig mann som bor i nærheten av byen Iquitos i Peru, bygger huset sitt på Amazonas-elven. Men hvordan klarer han å hindre at huset driver av gårde? Han hogger ned store, lette tømmerstokker i urskogen som han lager en flåte av, og forankrer så flåten ved hjelp av påler som han har slått ned i elvebunnen. Etter å ha surret flåten til pålene bygger han huset oppå den — et ettroms hus med halmtak og med bambus som bordkledning. Huset har sin egen form for klimaanlegg — luft som blåser inn mellom bambusstengene i bordkledningen. Mange sløyfer en hel vegg på grunn av den intense tropiske heten.

Soveplassen består som regel av en treseng, en hengekøye eller noen matter som er lagt på gulvet. Selv om dette huset er primitivt i forhold til de fleste husene i Iquitos, er det et hjem for dem som er dårlig stilt.

På den vakre innsjøen Titicaca i Peru er sivhus bygd på flytende øyer. Øyene er også laget av siv og finnes i mange forskjellige størrelser; noen er ikke større enn en tennisbane. Det vokser rikelig med siv i denne innsjøen, som ligger over 3800 meter over havet.

De oppfinnsomme innbyggerne knytter bunter av siv sammen. Disse bruker de til vegger og tak på husene sine, som de bygger på den flytende øya. Én gang i året legger de et nytt lag siv på flåten. Det skal kompensere for det nederste laget, som nå har morknet. Flåten er omkring 1,8 meter tykk, og bunnen morkner gradvis.

En annen type flytende hus som noen kinesere kaller sitt hjem, finner vi i Hongkong. Det er ikke uvanlig at en vanndrosje som frakter passasjerer i Aberdeen-havnen i Hongkong, også tjener som et flytende hjem for familien som betjener drosjen. Det er der familien lager maten sin, spiser og sover. Andre kinesere tilbringer hele livet sitt i fiskebåter som blir kalt djunker, og som er blitt deres hjem.

I Europa er det mange elver og kanaler som trafikkeres av lektere som transporterer handelsvarer. Noen av familiene om bord i disse lekterne gjør om den ene enden av lekteren til bolig, og på den måten blir lekteren deres flytende hjem.

Leiegårder på Borneo

På øya Borneo er det noen innfødte som er kjent som ibaner, eller sjødajaker. De bygger langhus, som er deres form for leiegårder. Disse lange, lave bygningene hviler på utallige påler som er slått ned i jorden, og de ligger høyt oppe på de terrasseformede elvebreddene. Hvert langhus rommer et helt samfunn av mennesker, en hel landsby under ett tak.

Lengden på huset varierer i forhold til hvor mange det er som bor der, og det kan være alt fra 10 til 100 personer. Når nye familier dannes fordi noen gifter seg, blir bare langhuset forlenget for å gjøre plass til dem.

Hver familie har sin egen leilighet. Hvordan kommer så familiemedlemmene seg inn i leilighetene? Via en åpen veranda som går langs hele huset. Et overbygg med halmtak sørger for skygge på verandaen og skjermer den mot regnet. Det er på denne verandaen familiemedlemmene tilbringer størsteparten av den tiden de er hjemme. Her slår de av en prat med andre eller utfører et eller annet håndverk, for eksempel kurvfletting eller veving av saronger.

Inne i leiligheten lager familien maten sin, spiser og sover. Over leilighetene og verandaen er det et loft som brukes til lagerplass for jordbruksredskaper og ris. Det fungerer også som soverom for ugifte jenter. Unge ugifte menn sover på matter ute på verandaen.

Disse langhusene har ikke bad og toalett, slik som leilighetene i Vesten. Bade kan man gjøre i elven like ved, og avfall slippes ned mellom sprinklene i gulvet og havner på bakken fire meter under huset, der griser og høns hjelper til med renovasjonsarbeidet.

Underjordiske hjem

Mange av nybyggerne som slo seg ned i De forente stater på 1800-tallet, bygde hus av tømmerstokker eller torv, men noen laget underjordiske hjem. De gravde ut ettroms jordhytter i en skråning, slik at toppen av skråningen utgjorde selve taket på hytten. Så satte de et ovnsrør gjennom taket for å slippe ut røyk under matlagingen og fra ildstedet. Disse underjordiske hjemmene var riktignok mørke, men de var også varme om vinteren. Og det var ikke uvanlig at menn som bodde alene, delte jordhytten med hestene eller oksene sine.

På Orkidéøya, som ligger i nærheten av Taiwan, bygger fremdeles de innfødte tradisjonelle hjem som for det meste ligger under bakken. Veggene i den åpne gropen er dekket med steiner, og vannet dreneres bort, slik at den ikke blir oversvømt under regnstormene. Trebjelker holder takbjelkene og halmtaket oppe. Over bakken har hvert hus en liten, atskilt bygning uten vegger med en forhøyet plattform som også har halmtak. Denne avskjermede plattformen er familiens kjølige tilfluktssted, hvor de kan søke ly midt på dagen i den intense heten. Det er imidlertid andre som har hele hjemmet sitt under jorden.

For noen år siden fikk ideen med å bruke huler som boliger en ny vri i en annen del av verden. I Loire-dalen i Frankrike ble det å bo i huler moderne blant en rekke velstående familier. Der kunne du se en hule som var blitt omgjort til stue, spiserom og kjøkken — en rekke rom, det ene bak det andre, som strakk seg langt innover i fjellet. En annen bolig bestod av en rekke huler som lå ved siden av hverandre. Hver hule hadde vinduer og en inngangsdør med glassruter, slik at det kunne komme lys inn i hulene. Familiene som bodde i disse hulene, brukte betydelige summer på å modernisere dem og legge inn vann, elektrisitet og andre bekvemmeligheter, innbefattet mekanisk ventilasjon, for å få bort fuktighet og forhindre jordslag.

De husene vi har sett litt på her, er kanskje annerledes enn det huset du bor i. Men for dem som bor i disse husene, er de «hjem, kjære hjem».