Romforskningen — hva vil framtiden bringe?
SOM følge av det sovjetiske kommunistrikets fall er det meste av konkurranseelementet borte fra romkappløpet. Noen vitenskapsmenn mangler nå det som opprinnelig motiverte dem — å ha noen de kan slå. Russiske og amerikanske romforskere snakker om å samarbeide og dele kunnskap og ferdigheter med hverandre istedenfor å konkurrere. Men det er fremdeles mål som må nås, og spørsmål som må besvares. Mange spør seg: Hvilken nytte har menneskene av alle disse anstrengelsene og de enorme utgiftene ved utforskning av verdensrommet?
En NASA-publikasjon sier at i løpet av de siste tre tiårene «ble det foretatt mer enn 300 oppskytninger [av ubemannede romfartøyer] for prosjekter som omfattet alt fra utforskning av solsystemet til bedre værvarsling, satellittkommunikasjon og studier av jordressursene». Har resultatene rettferdiggjort de svimlende pengesummene som er blitt pøst ut i disse programmene? NASA forsikrer at de «har mer enn tilbakebetalt nasjonens investering av tid, penger og tekniske ressurser». NASA fortsetter å forsvare investeringene ved å si: «Omkring 130 000 amerikanere er på grunn av romprogrammet engasjert i forskning på mer varmebestandige klær og malinger, mindre og mer varige radioer og TVer, seigere plast, sterkere lim, elektroniske overvåkingssystemer for pasienter og forbedret datateknologi, i tillegg til mye annet.»
Et annet biprodukt av romprogrammet er den mer detaljerte kartleggingen av jordoverflaten, ja, til og med under jordoverflaten. På den andre romferjeturen ble det utført et eksperiment «med en relativt primitiv optisk registrator». Det «var ment å være en enkel geologisk undersøkelse ved å bruke radar som tar bilder av bakken». (Prescription for Disaster av J. J. Trento) Men et av resultatene var uventet. «Da ferjen kom tilbake og bildene . . . ble framkalt, oppdaget man veier og gater i en oldtidsby som er begravd i sanden i Sahara. En forsvunnet sivilisasjon ble funnet.» Det er også et annet utbytte av romforskningen som berører oss alle.
Hva slags vær blir det?
Det daglige værvarselet med kart og symboler er en selvfølgelighet for de fleste av dem som har TV. Men hvor mye betyr ikke dette for våre muligheter til å planlegge dagene! Hvis det blir storm eller regn eller snø, vet du det vanligvis mange timer på forhånd — takket være værsatellitter som går i bane rundt jorden.
I de siste 30 årene har meteorologiske satellitter sendt oss informasjon om været på jorden. En NASA-publikasjon sier: «Disse satellittene gjør det ikke bare mulig å forstå miljøet vårt bedre, men bidrar også til å beskytte oss mot farer.» Det fortelles videre at i 1969 rammet en orkan kysten ved utløpet av Mississippi og forårsaket materielle skader for 1,4 milliarder dollar (over ni milliarder kroner). «Takket være forhåndsvarsler fra værsatellittene mistet bare 256 mennesker livet, og de fleste av dem kunne ha overlevd hvis de hadde gitt akt på de tidlige advarslene og evakuert området.» Disse resultatene kan helt sikkert utnyttes andre steder på jorden som ofte rammes av de ødeleggende virkningene av monsuner og stormer.
Vitenskapsmennene er ikke bare interessert i den nytte jordens befolkning kan ha av romfartens biprodukter. Deres mål går mye lenger. Hva vil så framtiden bringe innen romforskningen?
Romstasjoner — en utfordring
Mange romforskere mener at det er et tvingende behov for en ordentlig romstasjon i regulær drift. NASA beregner at det vil trenges 30 milliarder dollar (cirka 200 milliarder kroner) fram til år 2000 til romstasjonen «Freedom», som er under planlegging. Det har den vært noen år nå, så det er allerede blitt brukt ni milliarder dollar, ifølge en NASA-kilde. Men hvordan kan ekspertene få romstasjonen ut i bane rundt jorden? Det er regnet ut at den amerikanske romferjen vil måtte gjøre minst 17 bemannede ferder for å frakte «Freedom» ut dit bit for bit. Det betyr at det er en svært kostbar og tidkrevende operasjon. Hva kan være en løsning?
Noen har foreslått at russerne og amerikanerne kan slå seg sammen og bruke russernes kraftige Energia-raketter til å sende opp «Freedom». Energia-raketten, som New York Times-skribenten Serge Schmemann omtaler som «en 20-etasjes flygende skyskraper», kunne bidra til å sette fart i det amerikanske romstasjon-programmet. Russerne trenger amerikansk valuta, og her kunne de ha mulighet til å gjøre en god handel. U.S.News & World Report skrev: «Seks ubemannede Energiaraketter kunne frakte opp hele romstasjonen — billig og uten å risikere menneskeliv.»
USA og Russland er selvfølgelig ikke de eneste nasjonene som er engasjert i romforskning. Gjennom det franske selskapet Arianespace produserer for eksempel den europeiske romorganisasjonen ESA engangsraketter til kommersielle satellittoppskytninger. Japan sikter også mot stjernene, og «ved århundreskiftet planlegger Japan å være den første asiatiske nasjon som har folk i rommet permanent,» ifølge opplysninger i tidsskriftet Asiaweek nylig. Japans første offisielle astronaut, Mamoru Mohri, skal etter planen ut på en sjudagers ferd fra Cape Canaveral i Florida i 1992. Den samme rapporten sier at «ferden er et viktig forspill til Japans planer om å støtte [den amerikanske] romstasjonen ’Freedom’». Dette prosjektet vil også bli gjennomført i samarbeid med europeiske og kanadiske romforskere.
Bosetning på planetene
Det er også et annet ønske som stimulerer folks fantasi — å befolke og utnytte andre planeter. George Henry Elias skriver i boken Breakout Into Space—Mission for a Generation: «Oppbyggingen av en sivilisasjon i rommet er avgjørende for at menneskeslekten skal overleve. . . . Vi mennesker fyller nå en hel planet, og det er på tide at vi flytter videre til et større tilholdssted. Et tomt solsystem venter på oss.» Han tenker i første omgang på planeten Mars.
En som iallfall mener at menneskene burde dra til Mars, er Michael Collins, en tidligere astronaut som var pilot på Gemini 10 i 1966, og som også styrte kommandoseksjonen på Apollo 11, som førte menneskene til månen. I boken Mission to Mars sier han: «Mars virker gjestfri, tilgjengelig og til og med beboelig.»
Bruce Murray, som lenge har ledet Jet Propulsion Laboratory i Pasadena, taler varmt for en amerikansk-russisk fellesreise til Mars. Som en av grunnleggerne av Planetary Society har han nylig framsatt «Sammen til Mars»-prosjektet. Han sier: «Mars er framtidens planet. Den vil være lekeplassen for eventyrlystne medlemmer av framtidige generasjoner.»
Marshall Brement, tidligere amerikansk ambassadør til Island, skriver: «De to landene kan lære hverandre mye på dette området [romfarten]. Det sovjetiske bemannede romprogrammet er det aller beste; sovjetiske kosmonauter har alle rekordene for langvarige opphold i bane rundt jorden. . . . Hvis begge nasjoner gikk inn for sammen å opprette en stasjon på månen, fly rundt Venus og lande på Mars, kunne det ha stor vitenskapelig verdi.»
Planetary Society, som astronomen Carl Sagan ved Cornell universitet er en av grunnleggerne av, utgav «Mars-erklæringen», hvor det stod: «Mars er vår naboverden, den nærmeste planeten som menneskelige oppdagere trygt kan lande på. . . . Mars er et forrådshus med vitenskapelige opplysninger som er betydningsfulle i seg selv, men som også kan kaste lys over livets opprinnelse og over hvordan miljøet på jorden kan vernes.» Vitenskapsmennene lar seg fascinere av mysteriet om livets opprinnelse. Bibelens enkle svar tilfredsstiller dem ikke: «Du er verdig, Jehova, ja, vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11; Romerne 3: 3, 4.
Problemer man står overfor
Murray og andre vitenskapsmenn er imidlertid klar over hvilke problemer slike lange romferder medfører. For eksempel ville astronautene/kosmonautene måtte reise i omkring et år for å komme til Mars. En tur fram og tilbake ville derfor ta minst to år, tiden på Mars ikke medregnet. Og virkningene av vektløshet er ennå ikke helt klarlagt. I en publikasjon fra NASA heter det: «Noen slike [virkninger] er tap av visse mineraler fra knoklene; svinn av muskler når de ikke brukes; og romsyke, en form for reisesyke som bare opptrer under romferder.»
Hittil har ingen mennesker vært vektløse i så lang tid. Russiske kosmonauter nærmer seg imidlertid. Den 25. mars 1992 kom den 33 år gamle Sergej Krikalev tilbake til jorden etter ti måneder i rommet i den russiske romstasjonen «Mir». Han var litt omtåket da han ble løftet opp av landingskapselen, men han hadde vist at mennesket kan overleve lange perioder med vektløshet. Og som russerne har oppdaget, er ikke vektløsheten det eneste problemet astronautene/kosmonautene står overfor.
Når en gruppe mennesker for en tid plasseres i et avgrenset rom, vil det etter hvert oppstå personlige og psykiske problemer. Boken Outbound i serien Voyage Through the Universe fra Time-Life sier: «Irritasjonen har en tendens til å vokse for hver uke oppholdet varer. Under [de sovjetiske] Saljut-oppholdene la bakkemannskapene merke til at kosmonautene ble stadig mer oppfarende overfor det de syntes var dumme spørsmål. . . . Under det lange oppholdet til Gretsjko og Romanenko i 1977 opprettet bakkemannskapene også en ’psykologisk støttegruppe’ for å overvåke kosmonautenes mentale helse.» Gretsjko sa: «Konkurranse mellom besetningsmedlemmene er noe av det aller verste, spesielt hvis hver enkelt begynner å prøve å bevise at han er best.» Han tilføyde at i verdensrommet «har man ikke noe utløp for følelsene. Det er mye farligere der».
Langvarige reiser i rommet kommer derfor til å kreve en hårfin balansering, ettersom man må ta i betraktning alle de vitenskapelige, mekaniske og psykologiske faktorene som er inne i bildet. Det er ikke lett for folk å komme overens her på jorden; hvor mye vanskeligere må det ikke være innenfor et romskips vegger! — Jevnfør Kolosserne 3: 12—14.
Vil menneskene noen gang komme til planetene?
De berømte amerikanske «Star Trek»-filmene har vakt interesse for romfart hos millioner av mennesker. Hvilke framtidsutsikter er det for bemannet utforskning av andre planeter? Det er to perspektiver som må tas i betraktning — det menneskelige og det guddommelige. Tross alt sier Bibelen at Jehova «skapte himmel og jord . . . Himmelen er Herrens himmel, men jorden gav han til menneskene». — Salme 115: 15, 16; 1. Mosebok 1: 1.
Vi har allerede sett at mange vitenskapsmenn er optimistiske når det gjelder menneskenes mulighet til å komme til Mars og slå seg ned der. Menneskets nysgjerrighet og vitebegjær vil utvilsomt fortsette å få menn og kvinner til å utvide grensene for sine oppdagelser. Et av formålene med Hubble-romteleskopet er ifølge en NASA-rapport å «lete etter andre verdener, andre galakser og selve opprinnelsen til universet». NASA sier også: «Utsiktene for romfarten i det 21. århundre er spennende og utfordrende. Vi kan vente oss slike viktige resultater som industrivirksomhet i bane rundt jorden, månebaser og bemannede ekspedisjoner til Mars. Nå som grensen til rommet er krysset, er det ingen vei tilbake.»
Hva kan sies ut fra et bibelsk synspunkt? Gud sa til menneskene at de skulle ’bli mange og fylle jorden’. (1. Mosebok 1: 28) Samtidig fikk de intelligens og en umettelig appetitt etter å lære mer om sine omgivelser, som innbefatter biosfæren, stratosfæren og det som ligger lenger ute. Disse omgivelsene omfatter det lille solsystemet vårt og stjernene utenfor det. For omkring 3000 år siden skrev derfor kong David under inspirasjon: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» — Salme 8: 4, 5.
Hubble-teleskopet overførte nylig bilder av den gigantiske galaksen M87. Den ble beskrevet som en lysflekk som består av to billioner stjerner! Kan du forestille deg det tallet? Hvor langt unna er M87? Den er 52 millioner lysår fra jorden — «forholdsvis nær etter intergalaktisk målestokk»! Vi kan like godt se det i øynene: Menneskene og jorden forsvinner nærmest i det ufattelig store universet! Hva Jehova gjør og kommer til å gjøre i dette endeløse rommet, ligger i dag utenfor vår forstand. Uansett hvilke ambisjoner menneskene har i verdensrommet, er det blitt reist et stridsspørsmål på vår planet som først må avgjøres ved at Gud griper inn. — Åpenbaringen 16: 14—16.
Stridsspørsmålet som må avgjøres
Stridsspørsmålet gjelder valget mellom Guds styre og Satans styre. Det er derfor Jehovas vitner forkynner verden over at Gud snart må gå til handling for å rense jorden for ondskap, forderv, mord, vold og krig. — Markus 13: 10; 2. Korinter 4: 4.
Astronauter som har sett ned på jorden mens de har befunnet seg mange hundre kilometer ute i rommet, har undret seg over skjønnheten til denne juvelen blant planetene. Fra rommet kan man ikke se noen politiske grenser som deler og splitter jorden. Den er et hele — et vakkert hjem for menneskeslekten. Likevel har vi en verden som er full av griskhet, misunnelse, løgn, utbytting, urettferdighet, terror, frykt, kriminalitet og vold. Hva skal til for å få menneskene til fornuft?
Bibelen viser at Jehova Gud, jordens Skaper og Husvert, snart vil gå til handling mot denne planetens uregjerlige leieboere. Bare de som virkelig er saktmodige, vil få bli tilbake og arve jorden. Først da vil vi få se hvilke ytterligere hensikter Gud har i tankene for en lydig menneskeslekt. — Salme 37: 11, 29; se NW; Åpenbaringen 11: 18; 16: 14—16.
[Ramme på side 14]
Redningsaksjon i rommet
NASA gjennomførte en bragd i mai i år da tre astronauter fra romferjen «Endeavor» under en spasertur i rommet fikk tak i en 4080-kilos kommunikasjonssatellitt som var kommet på avveier. De tok den med til lasterommet, hvor en ny startrakett ble koblet til. Satellitten ble så skutt opp i en høy bane før den ble ført ned til sin arbeidsposisjon, cirka 36 000 kilometer over jorden.
[Bilder på side 15]
1. En kunstners framstilling av den planlagte romstasjonen «Freedom»;
2. vektløsheten er et problem som romfarere står overfor;
3. jorden sett fra månen;
4. Venus;
5. Mars
[Rettigheter]
Bilde 1—4: NASA; 5: NASA/JPL