Blir kvinner respektert i hjemmet?

«Den ene kvinnen etter den andre fikk en grusom død. . . . Og mens måten de døde på, var forskjellig, var omstendighetene rundt dødsfallene nokså like: Politiet i Quebec [i Canada] opplyser at alle disse kvinnene ble drept av en tidligere eller nåværende ektemann eller elsker. Til sammen er 21 kvinner i Quebec blitt drept i år [1990] som ofre for en voldsbølge som retter seg mot ektefeller og samboere.» — Maclean’s, 22. oktober 1990.

VOLD i hjemmet, som av noen blir kalt «familielivets skyggeside», er årsak til at familier går i oppløsning, og at barn får et forvrengt bilde av hvordan et ekteskapelig forhold bør være. Barn som forsøker å forstå hvorfor far slår mor, blir splittet i sin lojalitet mot foreldrene. (Spørsmålet om hvorfor mor er så slem mot far, forekommer sjeldnere.) En av følgene av vold i hjemmet er ofte at sønner vokser opp og selv blir konemishandlere. Det inntrykk de har fått av faren, har preget dem slik at de har fått alvorlige psykiske problemer og personlighetsforstyrrelser.

En FN-publikasjon sier: «Menns angrep på kvinner innenfor husets fire vegger er antagelig den forbrytelsen som sjeldnest blir anmeldt — delvis fordi slik vold betraktes som et samfunnsonde og ikke som en forbrytelse.» — The World’s Women—1970-1990.

Hvor ille er konemishandling i De forente stater? Den senatsrapporten som er sitert i den foregående artikkelen, sier: «Uttrykket ’vold i hjemmet’ lyder kanskje harmløst, men den oppførselen det beskriver, er langtfra pen. Statistikken tegner et uhyggelig bilde av hvor alvorlig — ja, til og med dødbringende — konemishandling kan være. Hvert år dør mellom 2000 og 4000 kvinner som følge av mishandling. . . . Til forskjell fra andre forbrytelser er konemishandling ’kronisk’ vold. Den består av stadige trusler og gjentatte fysiske overgrep.»

Bladet World Health sier: «Vold mot kvinner forekommer i alle land og i alle sosiale og økonomiske sjikt. I mange kulturer blir det å slå sin kone betraktet som noe mannen har rett til. Det at kvinner og jenter rutinemessig blir slått og voldtatt, blir altfor ofte ansett for å være en ’privatsak’ som ikke angår andre — verken juridiske myndigheter eller helsepersonell.» Voldsbruken i hjemmet kan lett bre seg til skolemiljøet.

Dette illustreres av noe som skjedde på en kostskole med fellesundervisning i Kenya i juli 1991. The New York Times meldte at «71 skolejenter i tenårene ble voldtatt av mannlige elever, og 19 andre døde som følge av nattens voldsbruk på sovesalen, noe som . . . foregikk uten at det lokale politi eller lærerne grep inn». Hvordan kunne slike voldsomme seksuelle overgrep forklares? «Denne tragedien har understreket den avskyelige mannssjåvinismen som preger samfunnslivet i Kenya,» skrev Hilary Ng’Weno, som er sjefredaktør for The Weekly Review, det bladet som leses av flest mennesker i Kenya. «Situasjonen for våre kvinner og jenter er sørgelig. . . . Vi oppdrar guttene våre til å ha liten eller ingen respekt for jenter.»

Kjernen i dette verdensomfattende problemet består nettopp i at gutter ofte blir oppdratt til å betrakte jenter og kvinner som mindreverdige skapninger som kan utnyttes. Kvinnene oppfattes som sårbare og lette å dominere. Derfra er det ikke langt til åpenlys mannssjåvinisme og mangel på respekt for kvinner og til voldtekt av kvinner som en kjenner eller har følge med. Og med hensyn til voldtekt må en ikke glemme at «et overfall varer kanskje bare et øyeblikk, men det kan ha følelsesmessige virkninger som varer resten av livet». — Senatsrapport.

Mange menn som ikke nødvendigvis anvender fysisk vold mot kvinner, kan være misogyner, eller kvinnehatere, uten selv å være klar over det. I stedet for fysisk vold gjør de bruk av psykisk terror. I sin bok skriver dr. Susan Forward: «Slik partnerne deres beskrev dem, var [disse mennene] ofte sjarmerende og til og med kjærlige, men de var i stand til å snu om på et øyeblikk og bli grusomme, kritiske og hånlige. Oppførselen deres varierte fra åpenlys skremming og direkte trusler til mer fordekte angrep i form av konstante ydmykelser eller drepende kritikk. Uansett hvilken framgangsmåte som ble benyttet, var resultatene alltid de samme. Ved å underkue kvinnen fikk mannen kontrollen. Disse mennene nektet også å ta noe som helst ansvar for hvilken virkning angrepene deres hadde på partnerens følelsesliv.» — Men Who Hate Women & the Women Who Love Them.

Yasukoa, en liten, nett japaner, som har vært gift i 15 år, fortalte Våkn opp! hva hun opplevde i sin familie: «Far banket opp og mishandlet mor rett som det var. Han sparket og slo henne, drog henne i håret og kastet til og med stein på henne. Og vet du hvorfor? Fordi hun våget å protestere mot at han hadde en annen kvinne og var utro. Du skjønner, i den japanske kulturen er det blitt betraktet som helt normalt at noen menn har en elskerinne. Mor var forut for sin tid og nektet å godta dette. Etter å ha vært gift i 16 år og født fire barn fikk hun skilsmisse. Hun fikk ikke barnebidrag fra far.»

Men selv der hvor konemishandling er blitt anmeldt til myndighetene, har det i mange tilfelle ikke hindret en hevngjerrig ektemann fra å myrde sin kone. I land som De forente stater er det mange eksempler på at loven ikke har kunnet gi en truet og terrorisert ektefelle tilstrekkelig beskyttelse. «En rapport viste at i over halvparten av de tilfellene da kvinner var blitt myrdet av sin mann, hadde politiet fem ganger i løpet av det siste året vært tilkalt for å foreta en undersøkelse etter å ha mottatt en klage på grunn av vold i hjemmet.» (Senatsrapport) I enkelte ekstreme tilfelle har hustruen drept mannen for å slippe å bli utsatt for ytterligere overgrep.

Vold i hjemmet, vanligvis med kvinnen som offer, gir seg utslag på mange forskjellige måter. I India økte tallet på anmeldte tilfelle av såkalte medgiftdrap (mannen dreper sin kone på grunn av misnøye med medgiften fra hennes familie) fra 2209 i 1988 til 4835 i 1990. Disse tallene må imidlertid betraktes som ufullstendige eller unøyaktige, ettersom mange dødsfall blant gifte kvinner feilaktig framstilles som ulykker i hjemmet — det dreier seg vanligvis om forsettlige brannulykker ved hjelp av parafin som brukes til matlaging. I tillegg kommer de selvmord som begås av gifte kvinner som ikke lenger holder ut de ulykkelige forholdene i hjemmet.

Når valget står mellom sønner og døtre

Kvinner blir diskriminert fra fødselen av, ja, selv enda tidligere. Hvordan det? Våkn opp! har spurt Madhu fra Bombay i India, som forteller: «Når en indisk familie får en sønn, blir det stor glede. Det er slutt på morens problemer. Nå har foreldrene en sønn som kan ta hånd om dem når de blir gamle. Han er ’pensjonsforsikringen’ deres. Men hvis kvinnen føder en datter, blir hun betraktet som mislykket. Det er som om hun bare har brakt enda en byrde til verden. Foreldrene vil måtte betale en høy medgift for å få henne giftet bort. Og hvis en kvinne fortsetter å føde døtre, da er hun udugelig.»b

Avisen Indian Express skrev følgende angående jenter i India: «Hvorvidt de overlever, er mindre viktig enn at familien overlever.» Den samme avisen siterer en undersøkelse i Bombay som «avdekket at av 8000 fostre som ble abortert etter at kjønnet var blitt fastslått, var 7999 jenter».

Elisabeth Bumiller skriver: «Noen indiske kvinner befinner seg i en så elendig tilstand at hvis de hadde fått samme oppmerksomhet som etniske og rasemessige minoriteter i andre deler av verden, ville saken deres bli tatt opp av menneskerettighetsforkjempere.» — May You Be the Mother of a Hundred Sons.

«En husmors arbeidsdag tar aldri slutt»

Ordtaket «en husmors arbeidsdag tar aldri slutt» lyder kanskje som en klisjé. Men den uttrykker en sannhet som menn ofte overser. En kvinne som har barn, er ikke privilegert med en fast arbeidstid, fra åtte til fire, slik som menn ofte er. Når et spedbarn skriker om natten, hvem er det da som står opp og tar seg av det? Hvem gjør rent, vasker og stryker? Hvem tilbereder og serverer maten når ektemannen kommer hjem fra arbeid? Hvem er det som rydder bordet, tar oppvasken og deretter legger barna? Og i tillegg til alt dette hvem er det da som i mange land må hente vann og til og med arbeide på åkrene med et spedbarn på ryggen? Det er som regel mor. Arbeidsdagen hennes er ikke bare på åtte eller ni timer, men ofte på 12—14 timer eller enda lenger. Men hun får ingen overtidsbetaling — og altfor ofte ikke engang takk!

Ifølge bladet World Health ventes det av mange kvinner i Etiopia at de «arbeider fra 16 til 18 timer i døgnet, og inntektsnivået deres er så lavt at de ikke kan forsørge seg selv og sin familie. . . . Sult er et daglig fenomen; i de fleste tilfelle får de [kvinnene som samler og bærer ved til brensel] bare ett mangelfullt måltid om dagen og går vanligvis hjemmefra uten å ha spist frokost».

Siu, som opprinnelig kommer fra Hongkong og nå har vært gift i 20 år, sa: «I det kinesiske samfunnet har menn vært tilbøyelige til å se på kvinner som mindreverdige og betrakte dem som enten hushjelper og fødemaskiner eller, for å gå til den motsatte ytterlighet, som idoler, leketøy eller seksualobjekter. Men det vi kvinner i virkeligheten ønsker, er å bli behandlet som fornuftutstyrte skapninger. Vi vil at menn skal lytte til oss når vi snakker, og ikke bare oppføre seg som om vi var nikkedukker!»

Det er ikke overraskende at boken Men and Women sier: «Overalt, også der hvor kvinner er høyt ansett, blir menns arbeid verdsatt høyere enn kvinners. Hvordan et samfunn fordeler roller og oppgaver mellom kjønnene, betyr ikke det minste; uansett blir de roller og oppgaver som mennene har, tillagt størst betydning av hele samfunnet.»

Saken er at det arbeidet kvinnen utfører i hjemmet, som regel tas som en selvfølge. Derfor sies det i forordet til The World’s Women—1970-1990: «Kvinners livsvilkår — og de bidrag de yter til familiens økonomi og husholdning — har stort sett vært ignorert. Mange statistikker er utformet slik at de gir en framstilling av menns, ikke kvinners, livsvilkår og bidrag, eller de tar ganske enkelt ikke hensyn til kjønn. . . . Mye av det arbeidet kvinner utfører, blir fremdeles betraktet som om det ikke har noen som helst økonomisk verdi — og blir ikke engang målt.»

I 1934 skrev den nordamerikanske forfatteren Gerald W. Johnson dette om kvinner i arbeidslivet: «Det hender ofte at en kvinne får jobben til en mann, men hun får sjelden samme betaling som en mann. Grunnen er at det ikke er mulig å tenke seg et arbeid som ikke kan gjøres bedre av en mann enn av en hvilken som helst kvinne. De beste skredderne og modistene er menn . . . De beste kokkene er uvegerlig menn. . . . Akkurat her og nå er det en kjensgjerning at enhver arbeidsgiver er villig til å betale en mann bedre enn han betaler en kvinne for det samme arbeidet, fordi han har grunn til å tro at mannen vil gjøre det bedre.» Selv om denne kommentaren kan ha vært ironisk ment, gjenspeiler den datidens fordommer, som fremdeles finnes hos mange menn.

Mangel på respekt — et verdensomfattende problem

Enhver kultur har utviklet holdninger og fordommer til kvinners rolle i samfunnet. Men vi kan spørre: Uttrykker disse holdningene tilbørlig respekt for kvinners verdighet? Eller er det snarere slik at de gjenspeiler den dominans som menn på grunn av sin fysiske styrke har hatt gjennom århundrer? Hvis kvinner blir betraktet som slaver eller som objekter som kan utnyttes, hvor er da respekten for deres verdighet? I større eller mindre grad har de fleste kulturer undergravd kvinnens rolle og hennes selvrespekt.

Ett av mange eksempler rundt om i verden kommer fra Afrika: «Yorubakvinner [i Nigeria] må late som om de er uvitende, og være føyelige når mannen deres er i nærheten, og når de serverer maten, må de knele ved mannens føtter.» (Men and Women) I andre deler av verden kan denne underdanigheten komme til uttrykk på forskjellige måter — kvinnen må kanskje gå i en bestemt avstand bak mannen eller gå mens han rir på en hest eller et muldyr, eller bære tunge bører mens mannen slipper å bære noe, eller spise for seg selv, og så videre.

I sin bok The Japanese skrev Edwin Reischauer, som er født og oppvokst i Japan: «Mannssjåvinistiske holdninger legges åpenlyst for dagen i Japan. . . . På det seksuelle område er det fremdeles vanlig med en dobbeltmoral som gir mannen frihet og kvinnen begrensninger. . . . Dessuten ventes det langt større trofasthet av gifte kvinner enn av gifte menn.»

Som i mange andre land er sexpress også et problem i Japan, spesielt på de stappfulle undergrunnsbanene i rushtiden. Yasuko, som er fra Hino, en forstad til Tokyo, fortalte følgende til Våkn opp!: «Som ung tok jeg daglig undergrunnsbanen inn til Tokyo. Det var en pinlig opplevelse, for noen menn benyttet anledningen til å klype og beføle oss kvinner overalt der de kom til. Hva kunne vi gjøre med det? Vi var nødt til å finne oss i det. Men det var avskyelig. I rushtiden om morgenen var det en egen vogn for kvinner, slik at iallfall noen slapp å bli utsatt for slike ydmykelser.»

Sue, som tidligere har bodd i Japan, hadde sin egen måte å bli kvitt slik uønsket oppmerksomhet på. Hun sa med høy røst: «Fuzakenai de kudasai!», som betyr «Hold opp med det der!» Hun sier: «Det vakte øyeblikkelig oppmerksomhet og virket umiddelbart. Ingen ønsket å miste ansikt. Plutselig var det ikke en eneste mann som rørte meg!»

Mangel på respekt for kvinner innenfor husets fire vegger er tydeligvis et problem over hele verden. Men hva med kvinners rolle på arbeidsplassen? Blir de vist større respekt og anerkjennelse der?

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

Hva er det som avgjør hvilket kjønn et barn skal få?

«Det ufødte barns kjønn blir bestemt i unnfangelsesøyeblikket, og det er farens sædcelle som er avgjørende. Hvert eneste egg kvinnen produserer, er kvinnelig i den forstand at det inneholder et X-kromosom, et kvinnelig kjønnskromosom. Bare halvparten av mannens sædceller inneholder X-kromosomet; den andre halvparten inneholder et Y-kromosom, som er det mannlige kjønnskromosomet.» Hvis to X-kromosomer forenes, vil resultatet derfor bli en jente; hvis et mannlig Y-kromosom forener seg med det kvinnelige X-kromosomet, vil barnet bli en gutt. Hvorvidt en kvinne får gutter eller jenter, er således noe som avgjøres av kromosomfaktoren i mannens sæd. (ABC’s of the Human Body, en publikasjon fra Reader’s Digest) Det er ulogisk av en mann å gi sin kone skylden for at hun bare får jenter. Ingen har skylden. Dette er ganske enkelt forplantningens lotteri.

[Ramme/bilde på side 8]

En tragedie av enorme dimensjoner

I sin bok Feminism Without Illusions skrev Elizabeth Fox-Genovese: «Det er grunn til å tro at mange menn . . . i økende grad fristes til å benytte seg av [sin] styrke i den ene situasjonen der de fremdeles helt klart er overlegne i kraft av den — i forholdet til kvinner. Dersom jeg har rett i denne antagelsen, er vi vitner til en tragedie av enorme dimensjoner.» Og denne tragedien av enorme dimensjoner omfatter de millioner av kvinner som daglig blir plaget av en tyrannisk ektemann, far eller annen mann — en mann som unnlater å «oppfylle kravene til likhet og rettferdighet».

«I 30 stater [i USA] er det ennå ingen lov som forbyr ektemenn å voldta sin kone; og i bare ti stater finnes det lovhjemmel for å foreta arrestasjoner på grunn av vold i hjemmet . . . Kvinner som ser flukt som den eneste utvei, oppdager at heller ikke dette er noe særlig bra alternativ. . . . Det er hvert år en million mishandlede kvinner som søker krisehjelp, og en tredjepart av dem møter stengte dører.» — Forord til Backlash—The Undeclared War Against American Women av Susan Faludi.

[Bilde]

For millioner av mennesker er vold i hjemmet familielivets skyggeside

[Bilde på side 7]

Hundrevis av millioner lever i hjem uten innlagt vann, sanitæranlegg eller elektrisitet — hvis de i det hele tatt har noe hjem