De unge spør . . .

Hvordan kan jeg få mot til å skille meg ut?

«Press fra kameratene mine får meg noen ganger til å gjøre ting som føles galt, men fordi det er så flaut ikke å gjøre det, sier jeg bare ja.» — John.

«GRUPPEPRESS berører alle sider ved livet vårt,» sier skribenten Lesley Jane Nonkin. Kameratene prøver å diktere hvordan du skal kle deg. De bestemmer hvordan du skal gå, snakke og gre håret ditt. Personlig særpreg tolereres ikke. Rett deg etter de andre — eller bli avvist!

Kristne ungdommer er imidlertid ikke slaver under gruppepress. De følger det påbudet Jesus gav i Johannes 15: 19, og er «ikke . . . en del av verden», den verden som består av ugudelige mennesker.a Men det er en utfordring å være i verden uten å være en del av den. Det er som å være i en robåt på opprørt hav. Du er ute på vannet og er omgitt av vann, men for å berge livet prøver du å holde mest mulig av vannet utenfor båten! På samme måte kjemper unge Jehovas vitner for å unngå at verdens ugudelighet skal trenge inn i livet deres.

Dette er imidlertid ikke like lett bestandig. Ta for eksempel en ungdom i Japan som heter Eiichiro, og som er et av Jehovas vitner. Presset i retning av å være som de andre er svært sterkt der i landet, både blant unge og voksne. Eiichiro forteller: «På skolen kunne jeg ikke delta i seremonier som hadde med nasjonale symboler og nasjonalsanger å gjøre, på grunn av min samvittighet. Jeg kunne heller ikke være med på timer i kampsport, ettersom det er i strid med Bibelens prinsipper.» (Se 2. Mosebok 20: 4, 5 og Lukas 4: 8; Jesaja 2: 4 og Lukas 10: 27.) Dermed ble Eiichiro lagt merke til blant kameratene — noe som kunne være pinlig for ham.

Over hele verden møter unge Jehovas vitner lignende situasjoner. «Høytidsdager er det verste,» sier én kristen ungdom. «Alle de andre spør: ’Hvorfor er ikke du med på feiringen?’» For én tenåringsjente er det vanskeligste spørsmålet ’hvorvidt hun skal gå ut sammen med gutter’. En annen tenåring igjen klager over presset for å være sammen med andre. Han sier: «Folk spør deg hele tiden: ’Skal ikke du på festen?’» Andre unge vitner er blitt latterliggjort fordi de ikke vil skulke og heller ikke vil jukse på prøver. Derfor er det lett å skjønne at det krever stort mot å skille seg ut, og ikke alle unge føler at de har et slikt mot.

En ungdom skrev: «Jeg lever to liv — ett på skolen og ett hjemme. På skolen er jeg sammen med verdslige ungdommer. Men de banner nesten hver gang de åpner munnen, og jeg begynner å ta etter dem. Hva skal jeg gjøre?» Svaret er klart: Ikke vær redd for å skille deg ut! Men hvordan kan du få mot til det?

Kilden til sant mot

Mot er den mentale eller moralske styrke til å stå imot fare, frykt eller vanskeligheter. Ikke alle har mot, men de kan få det. «Gud har ikke gitt oss feighets ånd,» forklarer apostelen Paulus, «men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd.» (2. Timoteus 1: 7) Ja, Gud kan gi deg den styrke som trengs for å stå imot presset fra kameratene dine. — Filipperne 4: 13.

Men hvordan kan du få denne kraften? Én ting du kan gjøre, er ganske enkelt å be om det. «Be, og dere skal få,» lovte Jesus i Johannes 16: 24. Det er spesielt viktig å be når du blir fristet til å inngå kompromiss. «Jeg ber til Jehova for å få kontroll over sinnet og hjertet mitt,» sier en kristen ungdom.

Modige ungdommer i gammel tid

Noe annet som kan hjelpe deg til å utvikle fryktløshet, er å lese og meditere over bibelske beretninger som handler om modige tjenere for Gud. Er du for eksempel redd for å fortelle andre at du er et av Jehovas vitner? Tenk da over det som står i 2. Kongebok 5: 1—5. Der fortelles det om en bortført israelittisk pike som modig snakket med andre om sin tro. En annen gripende hendelse er omtalt i Apostlenes gjerninger 4: 20. Der sa apostlene frimodig til motstanderne: «Vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» Ved å studere disse beretningene kan du få lyst til å snakke med samme frimodighet.

En annen spennende fortelling handler om Daniel og hans tre tenåringsvenner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse tre ungdommene var blant en rekke svært dyktige unge jøder som ble tatt til fange og ført til Babylon. Kongen i Babylon ønsket å lære dem opp til ansvarsfulle stillinger i statstjenesten. For at ungdommene skulle tilpasse seg den babylonske levemåten, ble de fratatt sine jødiske navn og undervist i språket og skikkene i Babylon. Dessuten prøvde man å venne dem av med jødiske skikker ved å la dem spise av «kongens kostelige mat». — Daniel 1: 7, 8, EN.

For babylonerne var denne maten en fryd for ganen. Men for gudfryktige jøder var den babylonske kosten uforenelig med den tro de hadde. Det ser likevel ut til at de fleste av ungdommene som var i fangenskap, falt for fristelsen — alle unntatt Daniel og vennene hans. Forestill deg hvilket press de jødiske kameratene deres kan ha utsatt dem for! Hvordan reagerte de? Les selv den trosstyrkende beretningen i Daniel, kapittel 1. Kanskje det vil gi deg mot til å avslå hvis noen skulle tilby deg narkotika eller alkohol.

«Vær tapre!»

Det er ikke nok bare å lese om mot. For å utvikle det mot som du trenger for å stå imot gruppepress, må du hver dag følge det rådet Paulus gav menn og kvinner i menigheten i Korint: «Stå fast i troen, vær tapre og sterke!» — 1. Korinter 16: 13, NO.

Når ikke foreldrene dine eller noen i den kristne menighet ser deg, skifter du da klesstil eller hårfrisyre for å passe inn blant verdslige ungdommer? Eller holder du kompromissløst fast ved kristne normer? «Jeg lar være å følge alle de nye motene som kommer,» sier én tapper kristen pike.

Et annet spørsmål: Er du modig nok til å fortelle klassekameratene dine at du er et av Jehovas vitner? Hvis skolen din gir deg lov til det, har du da med deg Bibelen og bibelsk litteratur? Hvis det oppstår spørsmål i klassen som gjelder utviklingslæren, patriotiske seremonier eller blodoverføring, er du da «rede til å forsvare [deg] overfor enhver som krever av [deg] en grunn for det håp som er i [deg]»? (1. Peter 3: 15) Eller sitter du engstelig ved pulten din uten å si noe? Jesus Kristus sa: ’Enhver som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også jeg skamme meg over.’ — Markus 8: 38.

Istedenfor å skamme seg er modige kristne stolte av det håpet Bibelen har gitt dem, og det gir de uttrykk for! (Jevnfør Hebreerne 3: 6.) Eiichiro, den unge japaneren som ble sitert tidligere i artikkelen, lærte å gjøre det. Han ble ofte spurt om hvorfor han ikke deltok i patriotiske seremonier eller i kampsport. Var det en ulempe for ham å skille seg ut? «Nei,» sier han, «jeg begynte å se alt dette som en utfordring. Jeg måtte jo forberede meg på å forsvare det jeg stod for, og jeg måtte stole på Jehovas hjelp. I det lange løp ble derfor ulempene til fordeler.»

Lær deg å si ifra når du blir stilt overfor en fristelse. Ordspråkene 1: 10—15 sier: «Følg ikke syndere, min sønn, når de lokker deg, når de sier: ’Kom og bli med oss! . . . ’ Min sønn, slå ikke lag med dem, sett ikke foten der de ferdes!» Det betyr selvfølgelig ikke at du nødvendigvis skal holde en lang preken. I boken How to Say No and Keep Your Friends skriver rådgiveren Sharon Scott at det noen ganger kanskje er nok å avslå invitasjonen og så gå — eller bare overse den. Men andre ganger har du kanskje ikke noe annet valg enn å si ifra og fortelle de andre hvorfor du ikke kan bli med dem. Scott råder deg til å være bestemt: «Forsøk å unngå å se likegyldig ut . . . Hold øyekontakten. . . . Snakk med rolig og stø stemme.»

Det kan likevel være at du blir ertet og hånt for dine meninger. Men mange vil motstrebende se opp til deg. Mike, som også er i tenårene, sier: «Mange av guttene vet at jeg er et av Jehovas vitner, og de har respekt for meg. Når de skal snakke om noe stygt, sier de: ’Mike, nå skal vi snakke litt, så hvis du helst vil gå, skal du bare gjøre det.’» Ikke alle unge vil vise deg slik respekt. Men Gud vil helt sikkert glede seg over det du gjør. (1. Peter 4: 3—6) En kristen ungdom sier derfor: «Ikke bry deg om hva andre ungdommer synes om deg!» Det er Guds mening som teller, og han vil velsigne deg fordi du har mot til å skille deg ut.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Bruker du de mulighetene du får til å fortelle om din tro?