Spurven — venn eller fiende?

NYE naboer har nettopp flyttet inn. Etter først å ha fortrengt de forrige beboerne og jaget unna nysgjerrige tilskuere har de falt til ro i den daglige rutinen med å skaffe mat til ungene.

De nye naboene er spurver. Navnet spurv brukes som betegnelse på mange forskjellige fugler, men det sikter vanligvis til fugler som tilhører veverfamilien. Spurvene er vanligvis små, uanselige fugler med grå, brun og svart fjærdrakt. Mange av dem er fremragende sangere.

Nå er kanskje ikke spurvene den slags naboer du helst vil ha. For selv om disse små fuglene blir beundret for sitt mot og sin tilpasningsevne, er de noen steder blitt upopulære.

Hvorfor spurven blir betraktet som en kjeltring

Gråspurven (Passer domesticus) ble i 1851 innført til Nord-Amerika fra Europa i håp om at den skulle spise insektlarver som volder skade på trær. Spurvene fant imidlertid fort ut at bylivet var lettere enn livet på landet. I stedet for å spise larver begynte de å spise matrester, og de ble mestere i å plyndre søppelbøtter. En bok om nordamerikanske fugler sier at gråspurven «er like tilpasningsdyktig og pågående som slike pelskledde immigranter som brunrotten, svartrotten og husmusen». — North American Birds.

Spurvene bygger de sjuskete og rotete reirene sine i alle mulige kriker og kroker. Fjær, ull og tøybiter er blant de foretrukne byggematerialene. Ofte fortrenger spurvene andre fugler og tar frekt i bruk reirene deres etter at de har kastet ut de forrige beboernes egg. Spurvene forsyner seg dessuten grovt av mange forskjellige typer frukt, og de spiser frø som er i ferd med å spire, og umodne grønnsaker.

Gråspurven er også med hensikt blitt innført til Brasil. Her gikk den ikke bare i gang med å ødelegge avlingene, men den fordrev også den populære fuglen som kalles tico-tico. Tico-ticoen er omtrent like stor som gråspurven, har omtrent de samme fargene og er en selskapelig anlagt, nyttig liten fugl som spiser insekter som volder skade på avlingene.

Forsonende trekk

Spurvene er på den annen side lystige fugler som kvitrer og skvatrer, og mange liker å betrakte dem mens de flyr fra en gren og ned på bakken og opp igjen. En fugleobservatør forteller: «Det er sju spurvereir like i nærheten av huset vårt. . . . Rett som det er kan man se en flokk spurver som leker seg i vannet, mens de stadig skumper borti hverandre. Noen av dem ser helt ’forstyrret’ ut. De dukker under vannet og kaster seg rundt og vrir seg fra side til side med brusende fjær til de omtrent er gjennombløte. Så hopper de opp på gjerdet, tørker nebbet, rister seg på samme måte som en hund, kikker ned på vannet og stuper uti igjen. Slik kan de holde på i en time av gangen før de flyr av gårde, men bare for å vende tilbake etter en time eller to.» Av og til kan man også se spurvene ta støvbad i tørr jord langs veien eller i et blomsterbed.

Det er interessant at spurvene blir nevnt i Bibelen. Jesus henviste til disse uanselige fuglene to ganger for å illustrere Guds kjærlige omsorg. Da Jesus sendte de 12 apostlene ut for å forkynne, spurte han dem: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi?», og så sa han: «Men ikke én av dem vil falle til jorden uten deres Fars viten. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.» Ved en senere anledning gjentok Jesus denne lignelsen, og han understreket derved at når Gud ikke har glemt en eneste spurv, så vil han aldri glemme dem som tjener ham. — Matteus 10: 29, 31, vers 29 fra NW; Lukas 12: 6, 7.

Det er tydelig at Gud setter alle sine skapninger høyt, både store og små. Og selv om noen skapningers karaktertrekk kanskje ikke alltid tiltaler oss, gjenspeiler den store variasjonen i dyreriket vår store Skapers visdom. — Salme 104: 24.