Dingoen — Australias omstridte villhund

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

I AUSTRALIA har dingoen nå i mange år vært gjenstand for debatt. Har dette dyret rett til å leve i den australske villmarken? Eller er det en morder som bør gjerdes inn og med tiden utryddes?

Dingoen er en villhund. Den er kraftig bygd og har kort, myk pels og opprettstående, spisse ører. En fullvoksen dingo har en mankehøyde på 60 centimeter og er omkring 120 centimeter lang, medregnet den 30 centimeter lange buskete halen. Den har mye større hode og lengre tenner enn tamhunder på samme størrelse, men den kan krysses med dem. Navnet dingo ble brukt av urinnvånere i nærheten av Sydney og dukket opp i skrift omkring 1790.

Dingoen er utbredt over hele det australske kontinentet, men finnes ikke på øya Tasmania. Den har en vakker pels som kan være kremfarget, blekgul, hvit, rødbrun, rustrød, gulbrun og svart. Voksne dingoer av ren rase har alltid hvit haletipp og vanligvis hvite labber, uansett hvilken farge pelsen ellers har.

Hvor har den kommet fra?

Dingoen hørte opprinnelig ikke hjemme i dette enorme, solhete landet, men ble antagelig brakt dit med båt. Når det skjedde, og hvem som tok den med seg, er uvisst. Det er mest sannsynlig at dingoen nedstammer fra den indiske ulven. Fossiler viser at det er stor likhet mellom dingoen og hunder i Indusdalen som var krysninger av tamhunder og indiske ulver.

Andre likhetstrekk med ulven er at dingoen er taus når den jakter, og at den ikke bjeffer, men utstøter langtrukne hyl. En populær teori går ut på at reisende fra India, som hadde båter som kunne krysse havene, tok med seg dingoen først til Timor og siden lenger sørover til Australia.

Kan den temmes?

Dingovalper er søte små dyr. Fra gammelt av har urinnvånerne holdt dem som kjæledyr. Men når valpene ble voksne, vendte de alltid tilbake til villmarken.

Professor N. W. G. MacIntosh ved Sydney universitet ser ikke positivt på mulighetene for å temme dingoen. Han hevder at selv ikke de som trener opp politihunder, og som har stor erfaring, tålmodighet og kjærlighet til dyr, har klart å få dingoen til å vise noe som ligner lydighet.

På den annen side sier George Bingham, som har 20 års erfaring med dingoer, at de han har arbeidet med, har vært svært tillitsfulle og lekelystne og aldri aggressive. Men han innrømmer at hvis man ikke tar hensyn til deres naturlige karaktertrekk, så kan de bli vanskelige å kontrollere og ødelegge ting rundt seg, skjønt de ikke nødvendigvis blir mannevonde. Han erkjenner også at de har en trang til å vende tilbake til villmarken, og gjør oppmerksom på at en dingo som får løpe fritt, snart vil bli en sjelden gjest i stedet for en selskapshund.

En trussel for bøndene

Til tross for at dingoene er villige til å la seg temme av mennesker, kan det ikke nektes for at ville dingoer er glupske rovdyr som kan anrette skade på saueflokker og kvegflokker. De jakter sjelden i flokk. De er einstøinger av natur, men det hender at de jakter to og to. Det skjer særlig når de angriper et større dyr, for eksempel en kenguru. Den ene dingoen biter seg da fast i byttedyrets hale eller i et ben, mens den andre angriper dyret i strupen.

Dingoene viser stor listighet på flere forskjellige måter. De følger ofte etter en driftekar og saueflokken hans i ukevis og dreper ethvert dyr som kommer bort fra flokken. Eller de lar en ku bli vant til at de er i nærheten ved at de forholder seg rolig i flere dager, og så tar de plutselig kalven hennes når hun er uforberedt.

Noen saueoppdrettere sier at de mister opptil halvparten av de nyfødte lammene og kalvene på grunn av dingoer. Én mistet 900 sauer av en flokk på 5500 i løpet av bare fire måneder. Det at dingoer ofte dreper sauer og så spiser bare litt av skrotten, gjør sauebøndene enda mer rasende.

Det er følgelig lett å forstå hvorfor dingoen blir omtalt som et av de mest omstridte dyrene i Australia. De fleste sauerøktere beskriver dem som grusomme og listige mordere. Naturvernere mener at stammen av dingoer må bevares sammen med andre ville australske dyr. De påpeker at dingoene gjør nytte for seg ved å spise åtsler.

Kostbare kontrolltiltak

For å få kontroll over det økende antall dingoer har man blant annet satt opp et 2,5 meter høyt gjerde som strekker seg over 8000 kilometer. Dette gjerdet anses for å være lengre enn den kinesiske mur og har medført store kostnader. Det ambisiøse målet med å sette det opp er å holde dingoene i nord vekk fra sauedistriktene i sør. Andre metoder som er blitt brukt med vekslende hell, innbefatter jakt utført av profesjonelle dingojegere og utlegging av forgiftet åte, deriblant åte som blir sluppet fra luften. Uheldigvis rammer dette også andre dyr.

Er de menneskeetere?

Til nå finnes det ingen pålitelige vitnesbyrd om at dingoer har angrepet mennesker, verken alene eller i flokk. Dingoer som holder til i nærheten av mennesker, er åtseletere og spiser all slags mat som de finner i søppelkasser. De som holder til i den australske villmarken, jakter på og spiser alle slags dyr som er mindre enn dem selv, for eksempel kaniner og andre gnagere, opossumer, vombater og små kenguruer.

Bibelen deler dyrene inn i «ville dyr» og «fe». (1. Mosebok 1: 25) Hvilken av disse kategoriene dingoen tilhører, er noe av en gåte. Men hvor dingoen enn hører hjemme, så kan denne australske villhunden og dens søte valper godt komme til å finnes i det kommende paradiset, der alle skapninger blant dyrene vil være til glede for menneskene og bringe ære til sin oppfinnsomme og omsorgsfulle Skaper. — Jesaja 11: 6—9.