De forente nasjoner — et bedre fredsorgan?
I INNLEDNINGEN til De forente nasjoners pakt finner vi følgende redegjørelse for organisasjonens edle formål: «Vi de Forente Nasjoners folk som er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, . . . [ønsker] å forene våre krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet, og . . . har besluttet å samordne våre anstrengelser for å nå disse mål.»
Har FN klart å «nå disse mål»? Har FN fått nasjonene til å forene sine krefter og opprettholde fred og sikkerhet? Nei, ikke hittil, selv om organisasjonen oppriktig har forsøkt å være et betydelig bedre fredsorgan enn Folkeforbundet. Men den generasjonen som var vitne til at FN ble opprettet i 1945, er blitt hjemsøkt av kriger, revolusjoner, invasjoner, kupp og aggresjoner mange steder i verden. Og disse voldsomhetene har berørt mange av de nasjonene som hadde besluttet seg for å «opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet».
Fremdeles ikke det beste fredsorgan
Kritikere som beklager seg over at De forente nasjoner ikke har klart å forhindre disse ulykkene, glemmer kanskje et viktig faktum, nemlig at en organisasjons styrke er avhengig av den makten den har ifølge sin pakt, og av dens enkeltmedlemmers vilje til å innfri de forpliktelser denne pakten pålegger dem. De forente nasjoners pakt har for det første ikke gjort FN til en verdensregjering med overordnet makt over alle medlemsnasjonene.
I artikkel 2, punkt 7, heter det: «Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som hovedsakelig ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon.» Ved San Francisco-konferansen, som ble holdt fra 25. april til 26. juni 1945 for å bringe i havn pakten til De forente nasjoner, fant man det nødvendig «å sørge for at De forente nasjoner under de rådende verdensforhold ikke skulle overskride passende grenser eller gå ut over godtatte begrensninger».
La du merke til formuleringen «under de rådende verdensforhold»? Hvis de skulle forandre seg, burde denne regelen ifølge San Francisco-konferansen tilpasses «etter det som er nødvendig og tilbørlig i henhold til tilstanden i verden, verdensopinionen og den faktiske gjensidige avhengighet i verden».
Bestemmelsen i De forente nasjoners pakt om at det er organisasjonens hensikt å opprettholde «mellomfolkelig fred og sikkerhet», gir uttrykk for noe som er et ønskverdig mål for menneskeheten. Verden ville ha vært langt tryggere hvis nasjonene hadde rettet seg etter artikkel 2, punkt 4, i FN-pakten: «Medlemmene skal . . . avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.» Men gang på gang har det hendt at medlemsnasjoner i egeninteresse har lagt hindringer i veien for FNs bestrebelser for å nå sine mål. Nasjoner og hele blokker av nasjoner har ofte tydd til krig i stedet for å etterleve FN-bestemmelsen om å «bilegge sine mellomfolkelige tvister ved fredelige midler». De har da gjerne hevdet at ’forholdet hovedsakelig lå innenfor deres egen stats jurisdiksjon’. — Artikkel 2, punktene 3 og 7.
Noen nasjoner har ikke bare ignorert FNs fredsprosedyrer, men de har også åpenlyst trosset avgjørelser organisasjonen har truffet for å løse konflikter. Og deres statsmenn har marsjert opp på talerstolen i FN og holdt lange taler for å rettferdiggjøre sine lands voldshandlinger. Denne omgåelse av regler som skulle tjene til å opprettholde freden, har altfor ofte virket lammende på FN i krisesituasjoner og vært til stor skade for organisasjonens troverdighet. Tjenestemenn i FN som er til stede ved slike møter, blir mange ganger frustrert. Disse talene viser seg ofte å bestå av spissfindigheter som blir fremført for å bagatellisere eller rettferdiggjøre den vold og de blodsutgytelser som finner sted. Det er ikke så underlig at FNs generalsekretær, Javier Péres de Cuellar, ved en anledning uttalte at FN «i enkelte kretser ble betraktet som et Babels tårn og i beste fall som et forum for diplomatiske forhandlinger som ofte er fruktesløse».
Det er også en annen grunn til at FN har hatt vanskelig for å framstå som et bedre fredsorgan. Da organisasjonen trådte i virksomhet den 24. oktober 1945, «ble det ikke satt i verk noen enhetlig fredsstrategi,» for å sitere Pérez de Cuellar. Hvordan skulle De forente nasjoner uten en slik strategi kunne makte sin påtenkte oppgave som et varig organ til sikring av verdensfreden?
Hva slags fred kan organisasjonen skape?
Om dette mener Pérez de Cuellar: «Freden vil ikke bringe alle konflikter til opphør. Den vil bare gjøre det mulig å ta hånd om konfliktene med andre midler enn makt eller trusler. . . . De forente nasjoner søker å lede våre visjoner i denne retning.» Den eneste fred som De forente nasjoner kan skape, er altså kontroll med voldsbruken.
Er dette virkelig fred og sikkerhet? Det er riktignok slik at «medlemskap i de Forente Nasjoner står åpent for alle . . . fredselskende stater». (Artikkel 4, punkt 1) Men vil en nasjon som er fredselskende når den slutter seg til FN, også fortsette å være det? Regjeringer skiftes ut, og nye makthavere kan bety ny politikk. Hvordan går det hvis et medlemsland får en ytterliggående regjering med ekstreme nasjonalistiske mål og et sterkt begjær etter å utvide sitt territorium? Og hvordan går det hvis et slikt land begynner å utruste seg med kjernefysiske og kjemiske våpen? I et slikt tilfelle vil De forente nasjoner stå med en tidsinnstilt bombe i hendene. Men som den senere tids begivenheter i Midtøsten har vist, kan en slik utvikling være nettopp den sporen som får nasjonene til å gi FN den nødvendige makt til å fjerne denne trusselen mot deres sikkerhet.
Kan nasjonene gjøre FN til et bedre fredsorgan?
Nasjonene blir i stadig høyere grad klar over det som San Francisco-konferansen kalte «den faktiske gjensidige avhengighet i verden». Ingen stat kan nå leve bare for seg selv. Alle nasjoner tilhører det samme internasjonale samfunn. Alle har en rekke problemer å stri med: ødeleggende virkninger av miljøforurensning, fattigdom, alvorlige sykdommer, ulovlig narkotikahandel på alle kontinenter, terrorisme, raffinerte kjernevåpen som finner veien til flere og flere lands våpenlagre. Disse omstendighetene tvinger nasjonene til enten å søke fred og sikkerhet under FNs beskyttelse eller å begå selvmord i globalt omfang.
Den tidligere sovjetiske utenriksminister Sjevardnadse har uttalt: «De forente nasjoner kan funksjonere effektivt hvis organisasjonen har den nødvendige fullmakt fra sine medlemsland, og hvis statene på frivillig og midlertidig basis går med på å delegere en del av sine suverene rettigheter til organisasjonen og er villig til å betro den å utføre visse oppgaver i flertallets interesse.» Han tilføyde: «Bare på denne måten kan vi gjøre fredsperioden varig.»
Hvis dette kunne gjennomføres, ville FN ha myndighet til å fordømme enhver nasjon som truet verdensfreden. Hvis organisasjonen satt inne med virkelig makt, kunne den stanse slike fredsforstyrrere raskt og effektivt. Men vil medlemsnasjonene noen gang gi FN et slikt mandat og ’stille sine stridskrefter til rådighet og yte den støtte og de lettelser som vil bli nødvendig’ for å opprettholde freden? (Artikkel 43, punkt 1) Kanskje — hvis det skulle oppstå en krise som truet med å undergrave selve det fundament som de enkelte lands nasjonale suverenitet hviler på. Nasjonenes respekt for FN vil kunne øke hvis de ser at en slik trussel kan bli fjernet ved at de under FNs beskyttelse ’forener sine krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet’.
Du stiller kanskje deg selv dette spørsmålet: ’Var FNs rolle i forbindelse med krisen i Persiabukta et skritt i den retningen?’ Det kan godt tenkes. Mange nasjoner stod overfor muligheten av et katastrofalt økonomisk sammenbrudd. De forskjellige lands økonomi griper så sterkt inn i hverandre at dette ville ha ført til et verdensomfattende økonomisk sammenbrudd. Nasjonene søkte derfor straks sammen i FN. Sikkerhetsrådet vedtok en rekke FN-resolusjoner for å få løst krisen på en fredelig måte, og da det ikke nyttet, støttet det en FN-resolusjon om maktbruk i Golf-området.
USAs utenriksminister, James Baker, anbefalte denne resolusjonen med følgende ord: «Historien har nå gitt oss en ny sjanse. Den kalde krigen ligger bak oss, og vi har muligheten til å bygge en verden som stemmer med visjonene til dem som grunnla . . . De forente nasjoner. Vi har muligheten til å gjøre Sikkerhetsrådet og De forente nasjoner til virkelige redskaper for fred og for rettferdighet over hele jorden. . . . Vi må virkeliggjøre vår felles visjon av en fredelig og rettferdig verden som har lagt den kalde krigen bak seg.» Angående diskusjonen om maktbruk i Golf-området sa han: «Jeg antar at den vil bli stående som en av de viktigste i De forente nasjoners historie. Den vil utvilsomt ha stor betydning for denne organisasjonens framtid.»
Jehovas vitner tror bestemt at De forente nasjoner kommer til å spille en stor rolle i verdensbegivenhetene i en meget nær framtid. Verden står utvilsomt foran en meget dramatisk utvikling. Og det som skjer, vil ha stor betydning også for ditt liv. Vi vil anbefale deg å innhente flere opplysninger om dette hos Jehovas vitner der hvor du bor. Bibelen gir oss god grunn til å tro at De forente nasjoner om kort tid vil få makt og myndighet. FN vil da foreta visse særdeles overraskende trekk som du kanskje vil bli rystet over. Og det vil sikkert glede deg at det finnes en bedre vei til evig fred og sikkerhet.
[Bilde på side 9]
Guido de Marco, president i FNs generalforsamling (til høyre), og generalsekretær Pérez de Cuellar ved Generalforsamlingens 45. sesjon
[Rettigheter]
FN-foto 176104/Milton Grant