Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g91 8.3. s. 12–13
  • Kommunikasjon mellom lege og pasient av stor betydning

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Kommunikasjon mellom lege og pasient av stor betydning
  • Våkn opp! – 1991
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Klar til å hjelpe
  • Beviser for at det fungerer
  • Samarbeid mellom Jehovas vitner og legene
    Våkn opp! – 1993
  • Er du forberedt på å møte en medisinsk situasjon som utfordrer din tro?
    Vår tjeneste for Riket – 1991
  • Økt forståelse mellom legene og pasienter som er Jehovas vitner
    Våkn opp! – 1990
  • Beskytt barna deres mot misbruk av blod
    Vår tjeneste for Riket – 1992
Se mer
Våkn opp! – 1991
g91 8.3. s. 12–13

Kommunikasjon mellom lege og pasient av stor betydning

I BEGYNNELSEN av 1980-årene var det tydelig at det burde treffes bestemte tiltak for å opprette bedre kommunikasjon mellom Jehovas vitner og medisinsk personell. Jehovas vitners styrende råd gav derfor tillatelse til et tiltak som skulle få i stand et tilfredsstillende forhold til leger og sykehus.

Representanter for Jehovas vitners internasjonale hovedsete i New York oppsøkte mange store sykehus i den byen. Sykehuspersonalet satte stor pris på dette, og det la grunnlaget for samarbeid istedenfor konflikt. Disse representantene holdt så seminarer i store byer rundt omkring i landet. Et av trekkene ved disse seminarene var at representantene for hovedkontoret tok med seg brødre fra Jehovas vitners lokale menigheter på møter på sykehus i nærheten og på den måten lærte dem opp til å fortsette tiltaket. Da de var i Chicago i Illinois, hadde de et møte med redaktøren av den amerikanske legeforenings tidsskrift, Journal of the American Medical Association. Det førte til en innbydelse til å skrive en artikkel om hvordan leger kan samarbeide med Jehovas vitner.a

Etter hvert ble det gitt opplæring og skrevne retningslinjer i et større omfang, slik at Jehovas vitner i andre land kunne sette i gang lignende tiltak.b Etter at det for eksempel var blitt holdt et seminar i Canada, ble det opprettet sykehuskontaktutvalg der som fikk opplæring. Hvert utvalg består av kristne eldste som er villige til og i stand til å snakke med leger, sosialarbeidere og sykehuspersonale.

Det ble truffet avtaler med noen ledende leger i det offentlige helsevesen, med lederne for legeforeninger og sykehusforeninger og med andre som har innflytelse i helsesektoren. Disse møtene bidrog til å gjøre medisinsk personell mer oppmerksom på Jehovas vitners interesser og ønsker. Det ble dermed lagt et solid grunnlag for framtidig dialog.

Klar til å hjelpe

Man har lenge vært klar over at nøyaktig informasjon er viktig for å avverge mulige konfrontasjoner mellom oppriktige kristne og leger som stoler på behandling ved hjelp av blod. På begynnelsen av 60-tallet begynte man på Jehovas vitners hovedkontor å lage et kartotek over samarbeidsvillige leger. Det var leger som var blitt fortrolig med de medisinske alternativene til blodoverføring. Hvis en lege eller et sykehus kvidde seg for å ta seg av et bestemt tilfelle, kunne et utvalg skaffe navnet på samarbeidsvillige leger. Pasienten kunne så få hjelp av et annet legeteam.

En annen valgmulighet var at sykehuskontaktutvalgene kunne få i stand kontakt via telefon mellom den lokale kirurgen og hans mer erfarne kolleger. Noen ganger satte denne raske kommunikasjonen leger i stand til å endre sin behandling, uten unødig risiko for pasienten. Ved å tjene som kontaktledd mellom pasient og lege er utvalgene blitt eksperter på å dempe både pasienters og legers bekymring når det har sett ut til å være nødvendig med blod.

Beviser for at det fungerer

Sonya var en oppvakt jente på 13 år da hun i begynnelsen av 1989 fikk vite at hun hadde en kreftsvulst under det ene øyet. En kirurg forklarte Sonya og foreldrene hennes hvor alvorlig den nødvendige operasjonen var. Ettersom svulsten vokste raskt, burde ikke operasjonen utsettes. Senere ville hun sannsynligvis trenge kjemoterapi, og legen sa at foreldrene måtte gi tillatelse til at det ble gitt blodoverføring. Men familien kunne ikke gå med på det på grunn av sin religiøse overbevisning. Den dyktige kvinnelige kirurgen som tok seg av Sonya, var villig til å fjerne kreftsvulsten, for hun var sikker på at den kunne fjernes uten blodoverføring. Men på grunn av sykehusets vanlige praksis med hensyn til blodoverføring kunne ikke kirurgen få noen anestesilege som ville assistere henne.

Jonathan er den eldste sønnen til Michael og Valerie. I slutten av 1989, da han var 16 år, fortalte legene dem at Jonathan hadde en stor svulst på milten. Legene var litt redd for å operere uten blod, men de var modige og gjorde det og respekterte familiens religiøse standpunkt. I rekonvalesensperioden oppstod det alvorlige komplikasjoner. Både blodtrykket og de andre blodverdiene falt kraftig. Under en ny operasjon mistet han mye blod, og hemoglobinnivået sank til 5,5, som er rundt en tredjedel av det normale. Indremedisineren utbrøt: «Det går brått nedover med sønnen deres. Vi er trengt opp i et hjørne. Hvis han ikke får blod, kan det være at han dør!» Hva skulle de gjøre?

Sykehuskontaktutvalgene gav livsviktig hjelp i begge disse tilfellene fra Canada. Et av utvalgene forsikret Sonyas familie om at hvis det ble nødvendig, kunne det hjelpe dem med å sørge for at hun ble flyttet til et sykehus i et annet land. Men kunne det gjøres noe for at den kirurgen som allerede kjente dette tilfellet godt, kunne komme videre med behandlingen? Denne kirurgen var faktisk blitt så knyttet til Sonya at hun tilbød seg å være med i operasjonsgruppen uansett hvor operasjonen kom til å bli utført. Men det ble ikke nødvendig å flytte pasienten til et annet sykehus. Sykehuskontaktutvalget klarte å overtale personalet på sykehuset til å samarbeide med kirurgen. Ifølge denne legen var Sonyas første ord etter operasjonen, som hadde vart i åtte og en halv time, et bekymret spørsmål om det var blitt tvunget blod på henne. For en lettelse det var for henne å vite at svaret var nei!

I Jonathans tilfelle var legene, etter at hemoglobinverdien hadde sunket til 5,5 etter to operasjoner, overbevist om at det var nødvendig med blodoverføring om han skulle redde livet, og de var forberedt på å få avsagt en rettskjennelse for å tvinge igjennom en blodoverføring. Men Jonathans sterke tro og personlige motstand mot bruken av blod forhalte saken. Jonathan forteller: «Jeg tok dr.— i frakkekragen, så ham rett inn i øynene og sa: ’Ikke noe blod eller blodprodukter, VÆR SÅ SNILL!’» Med sykehuskontaktutvalgets hjelp ble det sørget for at Jonathan ble fraktet med fly til et større sykehus. Da han kom dit, var et medlem av sykehuskontaktutvalget til stede på sykehuset og hadde allerede snakket med de legene som skulle behandle Jonathan. Dagen etter stabiliserte hemoglobinnivået seg. Det begynte så å stige, og 15 dager etter den første operasjonen ble han utskrevet.

Etter hvert som stadig flere leger, sykepleiere og sosialarbeidere er villige til å samarbeide med Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg, kan vi helt sikkert regne med enda flere gode resultater.

[Fotnoter]

a Denne artikkelen er gjengitt på sidene 27—29 i brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv?, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet.

b Det er nå 100 sykehuskontaktutvalg i USA, 31 i Canada, 67 i Frankrike, 12 i Norge og flere andre i forskjellige deler av verden.

    Norske publikasjoner (1950-2026)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2026 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del