Er kristen enhet mulig?

KRISTENHETEN er et splittet hus. Dens medlemmer, som teller anslagsvis over 1,5 milliarder, er splittet i katolske, ortodokse, protestantiske og andre kirkesamfunn og sekter som hevder at de er kristne. Mange oppriktige personer lurer på om det noensinne vil bli oppnådd kristen enhet.

Et dokument fra Det annet Vatikankonsil beklaget den religiøse splittelsen og sa: «Alle hevder at de er Herrens disipler, men de har motstridende overbevisning, og de går hver sin vei, som om Kristus selv var delt (jf. 1. Kor. 1: 13). Denne uenigheten er utvilsomt tydelig i strid med Kristi vilje; den utgjør en snublestein for verden og er til skade for den høyst hellige sak å kunngjøre det gode budskap for hver skapning.»

Den katolske kirke og enhet

Den katolske kirke, som gjør krav på omkring halvparten av alle dem som tilhører kristenheten, har sin egen oppfatning av kristen enhet. Forskjellige «bønneforeninger» ble opprettet ved århundreskiftet. Blant dem var Vår barmhjertige Frues erkebroderskap for Englands tilbakevending til den katolske tro, Den fromme forening for bønn til Vår barmhjertige Frue for omvendelsen av kjettere og Erkebroderskapet for bønner og gode gjerninger for de østlige skismatikeres gjenforening med kirken.

I 1908, på initiativ fra en anglikansk prest som var gått over til katolisismen, ble det arrangert en årlig katolsk bønneuke (18.—25. januar) «for omvendelsen og tilbakevendingen av de atskilte brødre». Dette ble senere den årlige Bønneuke for kristen enhet, som KV (Kirkenes Verdensråd) har vært knyttet til siden begynnelsen av 1950-årene.

Den katolske boken The Documents of Vatican II sier: «Hvert år i januar har romerske katolikker i mange tiår satt av åtte dager med bønn for kristen enhet. Fram til 1959 var hovedtanken bak disse bønnedagene fra 18. til 25. januar et håp om at protestanter skulle ’vende tilbake’ til den eneste sanne kirke, og at det ortodokse skisma skulle ende.»

Førte Det annet Vatikankonsil til noen fundamentale forandringer i den katolske kirkes syn på kristen enhet? Pave Johannes’ etterfølger, Paul VI, kunngjorde offentlig Det annet Vatikankonsils dokument «Dogmatisk konstitusjon om kirken», som sier: «Dette er Kristi eneste kirke, som ifølge vår trosbekjennelse er én, hellig, katolsk og apostolisk. . . . Denne kirken, som er opprettet og organisert som et samfunn i den nåværende verden, eksisterer i form av den katolske kirke, som styres av Peters etterfølger og biskopene i fellesskap.»

Den katolske kirkes syn på kristen enhet har altså ikke forandret seg vesentlig. Det syn det ble gitt uttrykk for på Det annet Vatikankonsil, er egentlig at alle gode ting som eksisterer utenfor den katolske kirke, i virkeligheten tilhører den og derfor er, som «Dogmatisk konstitusjon om kirken» sier, «krefter som drar i retning av katolsk enhet».

Kvalifisert til å fremme enheten?

Hva kan sies om det at den katolske kirke ofte gjentar at den er «én, hellig, katolsk og apostolisk»? For det første viser de tradisjonalistiske katolikkenes nylige skisma under ledelse av erkebiskop Lefebvre, for ikke å snakke om det åpne opprøret til hundrevis av katolske teologer, at kirken ikke har rett når den hevder at den er «én».a

For det andre avslører den katolske kirkes rulleblad, med dens antisemittisme, dens torturering av «kjettere», dens fremme av «hellige kriger» og dens innblanding i politikk og skitne økonomiske skandaler at den langtfra er hellig.

For det tredje kan den katolske kirke neppe forsvare sin påstand om at den er «katolsk» eller «universell», siden den består av bare omkring halvparten av dem som hevder at de er kristne, det vil si rundt 15 prosent av verdens befolkning.

Endelig kan verken historiens kjensgjerninger, pavedømmets historie, rikdommen, umoralen eller mange katolske prelaters politiske engasjement forsvare kirkens påstand om at den er «apostolisk». Det er opplagt at den katolske kirke ikke kan hevde at den er samlingspunktet for sann kristen enhet.

Kirkenes Verdensråd og enhet

Kirkenes Verdensråd har over 300 protestantiske og ortodokse medlemskirker som har over 400 millioner medlemmer i over 100 land. Formålet med rådet er «å proklamere Kristi kirkes nødvendige enhet og å understreke for kirkene den forpliktelse de har til å vise en slik enhet, og hvor nødvendig den er for evangeliseringsarbeidet». Men gir KV noe mer håp om sann kristen enhet enn den romersk-katolske kirke?

På hvilket grunnlag håper KV å forene de kristne? Et oppslagsverk sier: «Kirkenes Verdensråd. . . . Medlemmene er i det store og hele enige om at splittelse blant de kristne er i strid med Guds vilje og noe som i alvorlig grad hindrer ikke-kristne i å anta kristendommen. . . . Det er blitt stadig større overbevisning om at enheten må være basert på sannheten.» Hva mener så de over 300 medlemskirkene i KV er den grunnleggende sannhet?

I 1948 mente noen kirker at det opprinnelige grunnlaget for medlemskap i KV ikke var trinitarisk nok. Så i 1961 ble grunnlaget for medlemskap endret, og basisparagrafen lød nå: «Kirkenes Verdensråd er et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus Kristus som Gud og frelser i overensstemmelse med Skriften, og derfor søker å fullføre sammen sitt felles kall til ære for den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.» — Uthevet av oss.

Denne basisparagrafen er selvmotsigende. Hvorfor? Fordi troen på «den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd» ikke er «i overensstemmelse med Skriften». The Encyclopedia of Religion sier: «Teologene er i dag enige om at den hebraiske bibel ikke inneholder læren om en treenighet.» Og The New International Dictionary of New Testament Theology sier: «Urkristendommen hadde ikke noen klart formulert treenighetslære.» The New Encyclopædia Britannica sier: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Sjema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én’ (5. Mos. 6: 4).»

KV er dessuten blitt temmelig engasjert i politiske kamper. Rådet har for eksempel gitt væpnede frigjøringsbevegelser økonomisk støtte. The New Encyclopædia Britannica avslører: «Det at KV-grupper har identifisert seg med forskjellige revolusjonære bevegelser, har ført til kritikk fra enkelte medlemskirker.» Ukristen innblanding i politikk kan ikke frembringe sann kristen enhet, like lite som et ubibelsk læremessig grunnlag kan gjøre det.

Sann enhet er mulig

Det er interessant å merke seg at det franske oppslagsverket Encyclopædia Universalis (1989) sier at formålet med økumenikken er «å gi den splittede familie av kristne dyptgående og synlig enhet igjen, i samsvar med Jesu lære. . . . Når ikke-kristne ser hvordan de kristne elsker hverandre, bør det gi dem tro og få dem til å slutte seg til kirken og se for seg den nye verden hvor tjenstvillighet, rettferdighet og fred vil være de ledende prinsipper, slik Kristus forutsa og viste. . . . Det er verdt å merke seg at . . . Brevet til hebreerne (II, 5) snakker om ’den kommende oi·kou·meʹne [bebodde jord]’ og dermed understreker at det kristne håp ikke gjelder en ikke-kjødelig, åndelig verden, men denne bebodde verden [jorden] som er forsont med sin Skaper».

Flere og flere medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn blir klar over at det deres kirkesamfunn lærer, ikke er i samsvar med Jesu lære. De legger skamfullt merke til at medlemmene av deres religionssamfunn ikke elsker hverandre. Mange av dem har imidlertid funnet en familie av kristne som virkelig er forent, og de ser hvordan disse har sann kjærlighet til hverandre. Ja, de har funnet sann kristen enhet og et sikkert håp blant Jehovas vitners verdensomfattende familie.

Som følge av dette har millioner av mennesker som tidligere tilhørte kristenhetens kirkesamfunn, fått håp om å komme inn i Guds forente, nye verden, hvor tjenstvillighet, rettferdighet og fred vil være de ledende prinsipper.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 11]

Mange har funnet en verdensomfattende familie av kristne som allerede er forent

[Bilde på side 10]

Dette monumentet ved hovedkvarteret til Kirkenes Verdensråd i Genève symboliserer deres bønner om enhet blant kirkene, bønner som ennå ikke er blitt besvart