«Det var ikke min skyld!» — unnskyldningenes tidsalder
KNAS! Moren til lille Johnny styrter ut på kjøkkenet for å se hva det var som laget det forferdelige bråket. Der, i tusen biter på gulvet, ligger fatet hun hadde småkaker på. Ved siden av står Johnny og griper klosset om en kake, mens han samtidig forsøker å se uskyldig ut. «Det var ikke min skyld!» sier han forfjamset.
FORELDRE vet så altfor godt at barn har vanskelig for å lære å ta ansvar når de har ødelagt noe eller gjort noe galt. Men dagens samfunn av voksne har det samme problemet. Flere og flere mennesker ser ut til å tro at det lokkemidlet som det å tilfredsstille egne behov representerer, er sterkere enn hva de med rimelighet kan forventes å motstå.
Ta for eksempel den mannen som voldtok den samme kvinnen tre ganger. I retten forsvarte han seg med å si at han var et offer for sine egne mannlige kjønnshormoner; han hadde høye nivåer av testosteron. Han ble frikjent. En politiker som ble tatt for å lyve, la skylden på sitt alkoholproblem. En narkotikasmugler ble frikjent etter at han gjorde krav på å være et offer for «handlingsnarkomani-syndromet».
Ifølge U.S.News & World Report finnes det over 2000 grupper som kommer sammen ukentlig for å gi råd til dem som oppfatter seg som sex- og kjærlighetsnarkomane. Det er blitt opprettet over 200 amerikanske organisasjoner etter mønster av Anonyme Alkoholikere for å hjelpe «offer» for andre «avhengigheter», slike som Anonyme Mishandlere, Anonyme Homoseksuelle Menn med Spiseforstyrrelser, Anonyme Hasardspillere, Anonyme Skyldnere og Anonyme Arbeidsnarkomane.
Noen eksperter støtter tanken om at alle disse formene for destruktiv atferd skyldes avhengighet, mens andre blir bekymret når de hører en slik forklaring. Som en psykolog sa: «Hvis vi tror at nesten alle sykelige tilbøyeligheter skyldes en eller annen form for avhengighet, har vi skapt en verden hvor alt kan unnskyldes.» En psykoterapeut advarer om at så snart folk har stemplet seg selv som hjelpeløse offer for en eller annen avhengighet, blir de langt vanskeligere å behandle; deres unnskyldning blir en del av deres identitet.
Dr. William Lee Wilbanks, som er professor i strafferett, hevder at den moderne moten med behandling for forskjellige avhengigheter er en del av en populærfilosofi som han kaller Den nye uanstendigheten. Folk sier i virkeligheten: «Jeg makter ikke å ta vare på meg selv.» Han stiller seg kritisk til en «økende tendens i det vitenskapelige miljø til å betrakte mennesket som et objekt som påvirkes av indre og ytre krefter som det ikke har noen kontroll over». «Denne tanken,» tilføyer han, «innebærer at den frie vilje spiller liten eller ingen rolle for den menneskelige atferd.»
Undersøkelser har vist at den menneskelige vilje trolig har en sterkere innflytelse på selv de mer tradisjonelle avhengighetsskapte tilstandene enn man tidligere trodde. Som eksempel kan nevnes at gjennomsnittlig bare 25 prosent av heroinmisbrukerne i sin alminnelighet lykkes i sitt forsøk på å slutte med misbruket. Men blant veteranene fra Vietnamkrigen lykkes langt flere — nesten 90 prosent er i stand til å slutte. Hvorfor? Det narkotiske stoffet er det samme og narkomanien likeså. Kan det, som Wilbanks foreslår, være at det er «deres verdisett og selvdisiplin som hjelper dem til å si nei»? Dette må ikke oppfattes slik at fysisk avhengighet og medfødt mottagelighet for visse problemer ikke er reelle fenomener. Som Wilbanks sier, kan slike faktorer gjøre «kampen for å motstå fristelser vanskeligere. Likevel er det mulig å vinne en slik kamp».
Ja, det er faktisk det. Den øyeblikkelige tilfredsstillelses lokkemidler kan være sterke, men de er ikke umulige å motstå. Jehovas vitners arbeid verden over har vist at verken narkotikamisbrukere, alkoholikere, utuktige, hasardspillere eller homoseksuelle må tilfredsstille alle sine ønsker. Ved hjelp av sin egen viljestyrke og, enda viktigere, med hjelp fra Guds hellige ånd har det vist seg at de kan overvinne problemene sine. Uansett hva «eksperter» sier, vet Skaperen hvilke handlinger vi er ansvarlig for. (4. Mosebok 15: 30, 31; 1. Korinter 6: 9—11) Men han er også barmhjertig. Han venter aldri mer av oss enn det som er rimelig, idet «han kommer i hu at vi er støv». — Salme 103: 14.