Hva Bibelen sier

Hanukka — en «jødisk jul»?

MENS millioner av mennesker rundt om i verden forbereder seg til å feire jul, forbereder jøder vanligvis seg til å feire en annerledes høytid, hanukka-festen (Chanukka). Hva er hanukka? Ikke-jøder forestiller seg den ofte som en slags «jødisk jul», men den er langt fra det.

For eksempel heter det at man feirer jul for å minnes Jesu Kristi fødsel, men feiringen dreier seg i virkeligheten om slike ting som julenisser og pyntede, eviggrønne trær, noe som ikke har noe med Gud, Jesus eller Bibelen å gjøre. Selve dagen, den 25. desember, er ikke fødselsdagen til Jesus, men til den mytiske solguden Mithra. Hanukka er derimot årsdagen for en historisk begivenhet som fikk store følger for Guds folk i fortiden.

Det er verdt å merke seg at hanukka er nevnt i de kristne greske skrifter. Vi leser i Johannes 10: 22, 23: «Nå kom den festen som ble feiret i Jerusalem til minne om tempelinnvielsen [hebraisk: chanuk·kahʹ]. Det var vinter. Jesus gikk omkring i Salomos buegang på tempelplassen.» Det er tydelig at denne festen allerede ble feiret på Jesu tid, og at Jesus selv øyensynlig feiret den.

Hva var det som foranlediget denne feiringen? For å svare på dette spørsmålet må vi se på det historiske forløp.

Jehovas tempel blir vanhelliget

Som profeten Daniel hadde forutsagt flere hundre år i forveien, ble jødene i en tid av sin historie først underlagt gresk overherredømme, og etter at det greske verdensrike gikk til grunne, ble de underlagt egyptisk og syrisk overherredømme. (Daniel 11: 2—16) Mange av de ikke-jødiske herskerne tolererte jødenes tilbedelse av Jehova, men Antiokos IV av Syria var en bemerkelsesverdig unntagelse.

Omkring 175 f.Kr. hersket Antiokos over et vidstrakt verdensrike med mennesker som hadde mange forskjellige skikker. I håp om å forene sitt folk skapte han en religion for alle, med seg selv som «manifistert gud». Jehova fordrer imidlertid udelt hengivenhet, og jødene nektet således å tilbe Antiokos. (2. Mosebok 20: 4—6, NW) Antiokos bestemte seg derfor for å utrydde jødenes religion, ettersom de ikke ville slutte å utøve den. Han forbød dem straks å frembære dyreoffer, holde sabbaten, praktisere omskjærelse og til og med lese i de hebraiske skrifter og truet dem med døden hvis de allikevel gjorde det. Ja, det ble lett etter eksemplarer av de hebraiske skrifter, og ble det funnet noen, ble de brent.

Antiokos lot seg ikke formilde i sin iver etter å utrydde tilbedelsen av Jehova, og hans hærstyrker invaderte Jerusalem og gikk inn i Jehovas tempel og plyndret Det aller helligste. Den 15. kislev i året 168 f.Kr. reiste Antiokos et alter for den greske guden Zevs ovenpå Jehovas alter i templets forgård. Ti dager senere, den 25. kislev, foretok han den siste krenkende handling ved at han benyttet dette alteret til å ofre griser (som var urene ifølge Jehovas lov). Dette var i virkeligheten en innvielse av Jehovas tempel til Zevs.

Makkabeernes opprør

Hvordan reagerte jødene på alt dette? Ifølge den uinspirerte historiske beretning som nå er kjent som 1. Makkabeerbok, samarbeidet mange jøder med sine angripere og sluttet å tilbe Jehova. Andre holdt fast på sin ulastelighet, bare for å lide martyrdøden på grunn av sin tro.

Det samme året (168 f.Kr.) begynte noen jøder å kjempe mot syrerne i håp om å gjenvinne sin frihet til å tilbe Jehova. I 167 f.Kr. ble Judas Makkabeus, en levittprest, leder for denne motstandsbevegelsen. Ettersom Judas trodde at seieren bare ville komme hvis de stolte på Jehova, samlet han sine menn for at de skulle lese i de hebraiske skrifter og be til Jehova.

I tre år kjempet Judas og hans menn mot syrerne trass i at det var stor forskjell på hærstyrkenes størrelse. Judas klarte forbausende nok å erobre tilbake Jerusalem i 166 f.Kr. Jehovas prester kunne således rense templet og reise et nytt alter. Til sist, den 25. kislev i 165 f.Kr., på dagen tre år etter at templet ble skjendet, ble det gjeninnviet til Jehova.

Gjeninnvielsen blir feiret

Selv om Judas var nødt til å fortsette sin kamp mot syrerne i Galilea, var gleden over templets gjeninnvielse så stor at det ble innført en fest som hvert år skulle feires på årsdagen for den, og som skulle vare i åtte dager. Den ble kjent som innvielsesfesten (hanukka).a

Selv om hanukka ikke var noen del av den opprinnelige pakten Gud inngikk med Israel, ble denne festen godtatt som noe som hørte med til jødenes tilbedelse, akkurat som purimfesten var blitt det tidligere. (Ester 9: 26, 27) Hanukka ble i likhet med purimfesten feiret med sang og bønn i synagogene, til forskjell fra de tre viktigste høytidene som var påbudt i pakten (påske, ukefesten eller pinse og løvhyttefesten), og som krevde at man skulle reise til templet i Jerusalem. — 5. Mosebok 16: 16.

En skikk som utviklet seg i årenes løp, var å benytte lys når en feiret hanukka. Historieskriveren Josefus forteller at hanukka i det første århundre derfor også var kjent som lysfesten. Opprinnelsen til denne skikken er imidlertid uklar. I én beretning hevdes det at den oppstod for å minnes et mirakel som fant sted da templet ble gjeninnviet. Ifølge denne beretningen skjedde det da lysestaken i Jehovas tempel ble tent på nytt, at oljen på mirakuløst vis varte i åtte dager, til tross for at det bare fantes nok seremonielt ren olje for én dag.b

Er denne historien om mirakuløs olje riktig, eller er den bare en legende uten rot i virkeligheten? Og støttet Gud Judas Makkabeus’ opprør mot Syria?

Stod Gud bak det som skjedde?

Det er ingen direkte uttalelse i de inspirerte hebraiske skrifter som viser at Jehova gav Judas seieren eller ledet istandsettingen og gjeninnvielsen av templet. Disse begivenhetene fant naturligvis sted etter at nedskrivningen av de hebraiske skrifter var fullført, så det var ikke mulig at de hebraiske skrifter kunne fortelle noe om dem.

Hva så med de kristne greske skrifter? Verken Jesus eller hans apostler kom med noen uttalelser angående disse begivenhetene, så de antydet heller ikke noe om hvorvidt Gud støttet Judas.

De kristne greske skrifter forteller ikke desto mindre om oppfyllelsen av profetier i de hebraiske skrifter angående Messias i forbindelse med Jesu Kristi tjeneste. Noen av disse profetiene viste at templet måtte være i virksomhet på den tiden da Messias stod fram. (Daniel 9: 27; se EN; Haggai 2: 9; jevnfør Salme 69: 10 med Johannes 2: 16, 17.) Disse profetiene kunne derfor ikke ha blitt oppfylt hvis ikke templet var renset og gjeninnviet til Jehova. Det er tydelig at Gud ønsket at templet skulle gjeninnvies. Men var Judas Makkabeus det redskap han valgte for å gjennomføre dette?

I betraktning av at det ikke sies noe om det i den inspirerte beretning, kan vi ikke være sikre på det. Jehova hadde riktignok tidligere brukt ikke-jøder, for eksempel perseren Kyros, til å gjennomføre visse ting i forbindelse med sin vilje. (Jesaja 44: 26 til 45: 4) Hvor mye mer kunne ikke Gud da ha brukt en som tilhørte hans innviede folk, jødene!

Hva med de kristne?

Men hva så med selve festen? Ettersom den blir holdt til minne om en viktig begivenhet i Guds folks historie, burde den ikke da feires av de kristne?

Apostelen Paulus forklarte i Kolosserne 2: 14—17: «Gjeldsbrevet som gikk imot oss . . . strøk [Gud] ut . . . så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat. Alt dette er bare et skyggebilde av det som skulle komme, men legemet er Kristi legeme [virkeligheten hører Kristus til, NW].» Akkurat som skyggen kan gjøre en oppmerksom på noe eller noen som nærmer seg, kunne lovpakten gjøre folk oppmerksom på Messias’ eller Kristi komme. Så snart dette gjeldsbrevet hadde tjent sin hensikt, ble det imidlertid strøket ut av Gud. — Galaterne 3: 23—25.

Lovpakten og alle de høytider som var knyttet til den, opphørte således fra Guds synsvinkel på pinsedagen i år 33 e.Kr. Dette ble kort tid senere understreket ved at Jerusalem og templet ble ødelagt av de romerske hærstyrker i år 70 e.Kr. (Lukas 19: 41—44) Selv om gjeninnvielsen av templet var en viktig begivenhet i Guds folks historie i fortiden, er det derfor ingen grunn til at de kristne skal feire hanukka.

[Fotnoter]

[Ramme på side 12]

I land hvor julen ble en populær familiefest, antok hanukka, særlig blant reformerte jøder, en lignende form. — Encyclopædia Judaica

[Bilderettigheter på side 11]

Israel Department of Antiquities and Museums; Israel Museum/David Harris