Økt forståelse mellom legene og pasienter som er Jehovas vitner

LEGER verden over vet i det alt vesentlige én ting om Jehovas vitner: De nekter blodoverføring. Men mange leger vet ikke noe særlig mer om vitnene. Så når de vil gi en pasient som er et av Jehovas vitner, blodoverføring, synes de kanskje det er helt ufornuftig av pasienten å nekte. På denne måten kan det oppstå en beklagelig kløft mellom lege og pasient.

Altfor få leger er klar over at Jehovas vitner ikke er imot medisinsk behandling, og at deres standpunkt til blod både er urokkelig og fast forankret i bibelske lover. At dette standpunktet er fornuftig, er blitt bekreftet av en flom av nye forskningsresultater både når det gjelder farene ved overføring av homologt blod og sikkerheten ved alternativer til blodoverføring. Men hvordan kan Jehovas vitner få overbrakt denne informasjonen til helsepersonell?

Sykehusutvalg

Med det for øye har Jehovas vitners styrende råd sørget for at det er blitt opprettet sykehusutvalg i større byer hvor det er store medisinske institusjoner. I USA er omkring hundre utvalg med gjennomsnittlig fem personer i hvert utvalg allerede i gang med å bygge bro over kløften mellom helsepersonell og Jehovas vitner. Tidligere i år ble ordningen utvidet til andre land. Fra 19. februar til 27. mars besøkte tre medlemmer av sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn åtte av Jehovas vitners avdelingskontorer i stillehavsområdet.

Formålet var trefoldig: å holde seminarer for å lære opp Jehovas vitner som var valgt ut på forhånd, til å fungere i sykehusutvalg; å lære opp medlemmer av personalet på avdelingskontorene til å drive en sykehusinformasjonstjeneste på hvert avdelingskontor; å oppsøke sykehus og leger for å oppmuntre til fortsatt og utvidet behandling av Jehovas vitner uten bruk av blod. Det ble holdt fire seminarer: et i Sydney for Australia og New Zealand; et i Manila for Filippinene, Hongkong og Taiwan; et i Ebina for Japan og Sør-Korea; et i Honolulu for Hawaii.

Programmet innbefattet både lysbilder og video som forklarte blodets funksjon og innhold, og en liste over medisinske alternativer til homologt blod, en liste som stadig blir lengre. Drøftelsene behandlet måter Jehovas vitner kan hjelpes på når de møter problemer i forbindelse med blod. Seminaret la også vekt på verdien av å samarbeide med leger og sykehus og dermed gjøre det lettere for sykehusene å respektere vitnenes standpunkt. Et japansk medlem av utvalget sa: «Programmet satte oss virkelig i stand til å ta fatt på arbeidet for å fremme forståelsen.» Over 350 Jehovas vitner fra alle samfunnslag fikk opplæring på de fire seminarene.

Før besøkene traff avdelingskontorene avtaler med framstående kirurger og overordnet personale ved større sykehus for å drøfte behandling av Jehovas vitner, behandling uten blod. Tre grupper på hvert avdelingskontor fikk i oppdrag å foreta disse besøkene. Hver gruppe ble ledet av en av de tre representantene fra Brooklyn. Det førte ikke bare til at de som skulle være medlemmer av sykehusutvalgene, fikk opplæring på stedet, men også til at de følte seg veltilpass når de snakket med leger og annet helsepersonell. Det ble foretatt over 55 slike besøk i denne perioden på seks uker.

Samarbeid oppnås

Resultatene var gledelige. I Australia hadde en besøksgruppe et møte med sekretæren for sosialministeren i staten New South Wales. De snakket med ham om at det blir utført operasjoner uten blod ved mange sykehus, og foreslo at Australia skulle bli et senter for slik kirurgi for Jehovas vitner i det sørlige Stillehavet. Han så ingen grunn til at det ikke skulle kunne opprettes legeteam som kunne utføre slike operasjoner. Det ble foretatt 22 besøk i Australia. En sykehusdirektør sa: «Dere vet mer om blod og alternativ behandling enn vi.» Den øverste leder for en gruppe på sju sykehus forsikret at han skulle utnevne en professor i kirurgi til å forfølge den tanke å opprette et team med kirurger på et av de sju sykehusene for å behandle Jehovas vitner uten bruk av blod.

På Manilas hjertesenter — som noen mener er det beste i Østen — ble det påpekt overfor sjeflegen at omkring hundre Jehovas vitner som ventet på hjerteoperasjon, ble stilt bakerst i køen fordi de ikke ville ta imot blod. Hun sa at hun skulle få slutt på den praksisen. Sjeflegen ved Filippinenes mest ansette sykehus, St. Luke’s, fikk se hva den medisinske litteraturen nå sier om kirurgi uten bruk av blod, og han var enig i at det er tryggere. «Det er det som er på vei inn,» innrømmet han. «Det er den eneste måten vi kan unngå AIDS og hepatitt på.» Han antydet at han var innstilt på å gi Jehovas vitner anledning til å få behandling uten bruk av blod; han er også sjef for sykehusets blodbank.

På tredagersseminaret i Japan var Sør-Korea representert med en delegasjon på 44 Jehovas vitner, og fem av dem var leger. Blant de 255 japanske Jehovas vitner som deltok, var det 41 leger, deriblant noen nevrokirurger og anestesileger, pluss to advokater. Det ble opprettet 20 utvalg i Japan og sju i Sør-Korea.

Etter seminaret oppsøkte lærerne sammen med lokale medlemmer av sykehusutvalgene leger og sykehus i Tokyo-området for å fremme et godt samarbeid. «Vi besøkte en amanuensis i obstetrikk på et universitetssykehus,» forteller et japansk vitne. «Han hadde tatt imot minst ti barn som var barn av Jehovas vitner. En av kvinnene hadde mistet 2,8 liter blod, og hemoglobinnivået sank til 3,5 gram pr. desiliter. (Gjennomsnittet for kvinner er 14 gram pr. desiliter.) Men med legens hjelp kunne fødselen forløpe uten bruk av blod. Han er selv buddhist, men det er hans politikk å respektere pasientens trosoppfatning. Han gikk med på å fortsette å ta imot pasienter som er Jehovas vitner.»

En sjeflege i Yokohama gikk med på at hans sykehus ble ført opp på listen over dem som er villige til å samarbeide, og sa at sykehuset med glede vil ta imot pasienter som blir nektet behandling på andre sykehus. «Å behandle Jehovas vitner uten blod er en stor utfordring,» sa han, «men jeg setter pris på vitnene, for de har flere ganger gitt meg anledning til å forbedre mine ferdigheter som lege.» Det var også i Yokohama at en gynekolog sa: «Jeg ville kjempe for pasientenes rettigheter i retten hvis jeg ble saksøkt for å ha respektert pasientens vilje og unnlatt å gi blodoverføring.»

De utvalgene som ble opprettet i Sør-Korea, melder om gode resultater. Den 26. mai ble det avlagt et besøk på Yonsei universitetssykehus. Dette sykehuset er godt kjent i hele landet, og det har tre filialer. Representanter fra alle disse institusjonene var til stede, til sammen 62 personer. En professor i anestesiologi foreleste over emnet «Anestesi og pasienter som er Jehovas vitner». Den informasjonen han gav, vil bli gjengitt i et anestesitidsskrift i Sør-Korea. Ettersom Yonsei universitetssykehus er et av de fremste sykehusene i Sør-Korea, bør dette ha en god innflytelse på andre sykehus og leger. Det kom ikke opp et eneste spørsmål som ikke var blitt grundig behandlet på seminaret i Japan.

Det ble opprettet fem sykehusutvalg på Hawaii, og medlemmene av alle fem kom til Honolulu på seminaret. De fleste av dem ble tatt med på besøk til sykehusene. På Hawaii medisinske senter sa direktøren at han ville skrive en artikkel om oss i sentrets informasjonsblad og sende det til alle sykehusene på Hawaii.

På det største medisinske sentret, Queen’s i Honolulu, påpekte utvalget at det formularet sentret brukte når Jehovas vitner skulle behandles, inneholdt en unøyaktighet i formuleringen som gav et skjevt bilde av Jehovas vitner. Det antydet at Jehovas vitner heller ville dø enn å få en «livreddende» blodoverføring. Det ble klargjort at dette overhodet ikke er vårt standpunkt, men at vi kommer på sykehuset for å verne om vår helse og vårt liv. Ordlyden i formularet fikk det til å virke som om blod alltid er av det gode, og at behandling uten blod er ensbetydende med døden. Det fremgikk ikke av ordlyden at blodoverføring kan medføre døden. Pasienten fikk dermed ikke mulighet til å foreta et informert valg med hensyn til de risikoer han var villig til å ta. Sykehusets advokat sa: «La meg få se det!» Da han leste det, sa han: «Jeg har ikke skrevet dette!» Idet advokaten og sjefen for sykehuset gikk ut, sa den sistnevnte til advokaten: ’Jeg synes vi burde gå over dette dokumentet sammen.’

Det nye utvalget tjener sin hensikt

Bare noen dager etter utvalgenes opplæring på Hawaii ble et av Jehovas vitner i all hast brakt til sykehuset med alvorlig anemi. Blodtallet var så lavt at tilstanden hennes var kritisk. Man kunne ikke finne noen blødninger, så det var nødvendig med eksplorativ operasjon for å undersøke hva som var galt. Legen ville ikke operere uten blod. Pasienten ble flyttet til et annet sykehus, hvor en annen lege også nektet å operere. Det nyopprettede utvalget kom og snakket med sykehusets sjeflege og den legen som hadde tilsyn med henne, og forklarte at pasienten i virkeligheten ble sviktet. Legen nektet fortsatt å operere og ble derfor fritatt for å ha noe mer med dette tilfellet å gjøre. To andre kirurger ble tilkalt. De utførte operasjonen, fant kilden til blødningen og fikk løst problemet. Vår søster overlevde. Hvis ikke utvalget hadde grepet inn, hadde hun kanskje dødd, og mediene ville ha omtalt det som enda et tilfelle hvor et av Jehovas vitner ’døde uten å ha fått det nødvendige blod’. I slike tilfelle har Jehovas vitner i virkeligheten dødd uten nødvendig operasjon når kompetente kirurger kunne ha reddet dem.

I internasjonal målestokk arbeider derfor sykehusutvalgene for å bygge bro over kløften mellom helsevesenet og Jehovas vitner gjennom meningsfylt kommunikasjon og gjensidig forståelse. Resultatene har vært gledelige. Flere og flere leger blir klar over at god medisinsk praksis og dyktig kirurgi godt kan forlikes med Jehovas vitners tro. I USA er det over 6500 leger som er villige til å operere Jehovas vitner.

Vitnene på sin side bør fortsette å gjøre det de kan, for å være samarbeidsvillige og rimelige pasienter. Det får noen leger til å respektere vitnene for deres høye prinsipper. Som en amanuensis i urologi ved et medisinsk fakultet i Tokyo sa: «Jeg respekterer pasienter som er Jehovas vitner. De har bestemte verdier i en verden hvor ingen andre har det.»

Formålet med disse seminarene og besøkene var å fremme et mer respektfullt samarbeid og dermed unngå konfrontasjon. Alle som var involvert i disse bestrebelsene, følte at dette formålet ble oppnådd med gledelige resultater. Vi stoler på at Jehova vil fortsette å velsigne disse bestrebelsene og holde oppe dem som adlyder hans påbud om å holde seg borte fra blod, et påbud vi finner i hans Ord.

[Ramme på side 24]

[Bilde på side 23]

Hospital Committee Seminar — March 12, 1990