Ugler — som skapt for natteliv
UGLER finnes nesten overalt. På hvert eneste kontinent bortsett fra Antarktis finnes det ugler av varierende størrelse. Noen er små som spurver, andre store som ørner. Minst av dem alle er alveuglene og spurveuglene. Langt større er hubroene i Eurasia, lappuglene, amerikahubroene og de praktfulle snøuglene i arktiske strøk. Det finnes omkring 140 arter, som holder til på så forskjellige steder som åpen gressmark, prærie, ørkenområder, sumpområder, tett skog, regnskog og arktisk tundra. Byttet er like variert som habitatene — marker, insekter, frosker, gnagere, småfugler og fisker.
Med sitt brede hode og sine store, ravgule, fremadrettede øyne som titter fram fra sløret eller fjærkransen, ser uglen svært vis ut. Det er ikke rart at den gjerne kalles for den kloke, gamle uglen. Grunnen til at den ser så klok ut, er delvis de store øynene som stirrer med et ufravendt blikk. Men dette ufravendte blikket skyldes ikke dyp meditasjon. Hos uglene sitter nemlig øynene fast i kraniet, og de kan derfor ikke flytte blikket uten å snu på hodet. Men helt fra gammel tid av har uglen vært knyttet til visdom — den var den hellige fuglen til Pallas Atene, visdommens gudinne i gresk mytologi.
Men det er ikke alle ugler som utstråler en slik visdom. Verken den lille alveuglen eller gravuglen har det samme distingverte utseendet som amerikahubroen. Alveuglene holder til i ørkenområder og bor gjerne i hull som hakkespetter har laget i store kaktusplanter. De har kraftig stemme til å være så små, og når en hann og en hunn synger duett — hvis man kan kalle det å synge — høres det ut som små valper som klynker og småbjeffer.
Gravuglen holder til i hulene og gangene til præriehunder og jordekorn. Man kan ofte se den dukke opp bak en haug eller sitte på en gjerdestolpe. Når de nyklekte ungene i reirhulene føler seg truet, gir de fra seg en sterk raslelyd som til forveksling ligner klapperslangens faresignal. Dermed kvier uønskede inntrengere seg for å komme nærmere.
Mange tror at uglene ikke ser så godt i dagslys, men at de ser svært godt i mørke. Det er imidlertid ikke helt riktig. Uglen har svært godt syn. Den ser utmerket i dagslys og klarer seg også godt om natten. De fleste ugler er nattaktive, og hos dem er øyets netthinne rikelig forsynt med staver som gjør at uglene også ser i meget svakt lys. Under slike forhold greier den seg med bare hundredelen av den lysstyrke et menneske må ha for å se tydelig. Men i fullstendig mørke kunne de like gjerne vært blinde. En forsker la ut døde mus på gulvet i et fullstendig mørkt rom og slapp ugler inn. Uglene fant ikke en eneste mus.
Når ører blir «øyne»
Men da en tårnugle, som er avbildet på side 15, ble sluppet inn i et helt mørkt rom med løv på gulvet og levende mus som pilte omkring, fanget den alle sammen. En hvilken som helst nattaktiv ugle kunne ha prestert det samme, men tårnuglen er ekspert på området. I fullstendig mørke «ser» den med ørene. Den har en slags retningshørsel som er bedre enn hos noe landdyr man har undersøkt.
Når vi lytter til en svært svak lyd, vender vi øret i den retning lyden kommer fra. Kanskje vi også krummer hånden rundt øret for å samle opp flere lydbølger og lede dem til øreåpningen. Tårnuglens ansikt er konstruert slik at lydbølgene automatisk ledes til øreåpningen, noe som gjør at uglen uten vanskeligheter kan høre ekstremt svake lyder som vi ikke på langt nær kan oppfatte. Bokserien Verdens dyr forklarer: «Det karakteristiske sløret omkring øynene er en del av uglenes spesielle lytteapparat. De tettsittende rekkene av stive fjær som danner kanten av sløret, reflekterer høyfrekvent lyd. Ved hjelp av det bevegelige sløret kanaliseres lyden til ørene like bak.»
Men det er ikke bare den hjerteformede fjærkransen rundt øynene som er laget med tanke på tårnuglens hørsel. Science Year 1983 sier: «Den rosa skinnfliken som dekker tårnuglens øreåpning, har en oppbygning som ligner menneskets ytre øre. Fjærene som dekker ørefliken og fjærkransen bak øret . . . samler og leder lyden inn i åpningen.»
Disse øreflikene tjener imidlertid ikke bare til å forsterke den evnen som fjærkransen rundt øynene har til å kanalisere lyden. Sammen med fjærkransen er de spesielt laget for å gi tårnuglens hørsel en ny dimensjon. Øreåpningene inne i tårnuglens hodeskalle er symmetriske, det vil si at den høyre og den venstre øreåpningen er plassert rett overfor hverandre inne i kraniet. Øreflikene og de ytre øreåpningene er imidlertid asymmetrisk plassert. Ørefliken og den ytre øreåpningen på høyre side av hodet sitter lavere enn ørefliken og den ytre øreåpningen på venstre side, og den er rettet oppover. Venstre øreflik og ytre øreåpning sitter høyere på hodeskallen og er rettet nedover. Det høyre øret, som har en øreflik og øreåpning som er rettet oppover, er derfor mer følsomt for lyder som kommer ovenfra, mens det venstre øret, som har øreflik og øreåpning rettet nedover, er mer følsomt for lyder som kommer nedenfra. Hvis lyden oppfattes sterkere i det høyre øret, vet uglen at lyden kommer ovenfra; hvis lyden er mer intens i det venstre øret, kommer lyden nedenfra.
Hvis lydkilden befinner seg mer i det vannrette planet enn i det loddrette planet og lyden oppfattes av det høyre øret før det venstre øret, vet uglen med en gang at lyden kommer fra høyre; hvis det er det venstre øret som først fanger inn lyden, vet den at lyden kommer fra venstre. Siden hodet er lite, når lyden ørene med svært liten tidsforskjell, en forskjell som kan måles i mikrosekunder (et mikrosekund er et milliondels sekund). Uglen oppfatter med en gang hvilken retning lyden kommer fra, og i løpet av et hundredels sekund snur uglen hodet mot lydkilden. Uglens evne til med en gang å tolke disse signalene er absolutt nødvendig for å finne ut hvor lyden kommer fra.
Som tidligere nevnt er uglens øyne praktisk talt ubevegelige. Det er imidlertid ikke et resultat av en feilkonstruksjon. Uglene har en hals som er så bevegelig at de kan snu hodet opptil 270 grader, slik at de kan se rett bakover. Det er dessuten en fordel at øynene ikke kan beveges. Det betyr at hver gang en ugle hører en lyd og snur hodet etter lyden, vil øynene automatisk være vendt i samme retning. Den ser lydkilden et hundredels sekund etter at den hører lyden.
Lydløs flukt
På grunn av fjærene kan man vanligvis høre bruset fra vingene til fugler i flukt. Det gjelder ikke uglene. Uglens fjær er spesielt konstruert for ikke å lage lyd. De er bløte og dunkledde med en fløyelslignende overflate, så vinden lager ingen lyd når den passerer over dem. I motsetning til de fleste andre fugler har ikke uglen svingfjær med harde, skarpe kanter som lager en brusende lyd når den flyr. Fjærstrålene på uglefjærene har ulik lengde, og dette gjør at fjærene får myke, frynsete kanter, slik at de ikke lager lyd når uglen flyr.
Det er imidlertid langt fra lydløst når uglene kommuniserer med hverandre. Da fylles luften av hoing og tuting, skriking og plystring og slag med vingene. Noen forskere omtaler disse lydene som uglesang, og for uglene kan kanskje noen av lydene oppfattes som sang, siden de spiller en viss rolle i paringsleken.
I dag gjør uglene en verdifull innsats når det gjelder å holde insekt- og gnagerbestanden nede, selv om de opprinnelig kanskje ikke ble skapt i den hensikt. Spesielt tårnuglen blir betraktet som bondens venn, siden den rydder åkrene for mus, rotter og andre skadedyr som spiser opp avlingen. Noen steder lager man spesielle «ugledører» i gårdsbygningene, for å gjøre det lett for uglene å ta seg inn. I Malaysia har man satt ut rugeholker i oljepalmeplantasjene — og det er ikke veldedighet. Tårnugleparet som slår seg ned der, betaler «husleie» ved at de årlig fjerner opptil 3000 rotter som ellers ville ha spist opp avlingen. I tillegg er tårnuglene blant verdens vakreste fugler. De finnes over hele verden og har et av de mest fascinerende hjerteformede ansikter som finnes i naturen.
Når du tenker på de ravgule øynene som ser selv i meget svakt lys, ørene som fanger opp en hvisken, uansett hvilken retning den kommer fra, og svingfjærene som glir lydløst gjennom luften, blir du fylt av undring over disse nattaktive uglene som er som skapt for natteliv.
[Bilder på sidene 16 og 17]
Til venstre og over: Amerikahubro og unge
Til høyre: Gravugle
Lengst til høyre: Alveugle