Fra Hitlers hær til misjonærtjeneste i Spania

Fortalt av Georg Reuter

HVA er meningen med livet? De fleste av oss kommer til et punkt i livet da vi stiller dette avgjørende spørsmålet. Et dødsfall i familien, en alvorlig ulykke eller rett og slett det at alderdommen setter sitt preg på en, kan få en til å reflektere over de store spørsmålene i livet.

I mitt tilfelle skjedde det sommeren 1930, da jeg bare var seks år gammel. Jeg bodde sammen med foreldrene mine i byen Essen i Tyskland. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det ble snudd opp ned på min sorgløse tilværelse den dagen jeg fant kanarifuglen vår, som vi var så glad i, død i buret sitt. ’Hvordan kunne det skje?’ spurte jeg meg selv. ’Den har bestandig sunget så pent.’

Jeg la den døde fuglen forsiktig i en tom boks og begravde den i hagen. Men jeg kunne ikke glemme den. Det gikk uker og måneder, men jeg tenkte fortsatt på dens skjebne, til jeg ikke kunne styre min nysgjerrighet lenger. Jeg gikk resolutt ut i hagen og gravde opp boksen. Da jeg åpnet den, fikk jeg meg litt av en overraskelse! Fuglen var ikke der lenger. Det eneste som var igjen, var noen få ben og fjær. Var ikke livet til en fugl mer enn det? Og hva med oss? Hva skjer med oss når vi dør?

Den gangen forble spørsmålene mine ubesvart. Men noe jeg ikke visste, var at forferdelige begivenheter truet i det fjerne, begivenheter som skulle få meg til å lete mer iherdig etter svarene på disse spørsmålene som plaget meg i barndommen.

Nazistisk hjernevask og vold

Årene gikk fort, og jeg ble lærling i byggebransjen. I mellomtiden hadde Hitler kommet til makten, og hans propagandamaskineri gikk for fullt for å hjernevaske nasjonen. Folk sa «Heil Hitler!» istedenfor «God morgen». Overalt var det uniformer: Jungvolk (Unge folk), Hitler-Jugend (Hitler-ungdom), Bund Deutscher Mädchen (Tyske pikers forbund), SA (Sturmabteilungen, stormavdelinger) og SS (Schutzstaffel, Hitlers elitekorps). Og jeg husker så godt de utallige paradene, musikken og fanfaren i gatene — det var en spennende tid for en lett påvirkelig unggutt.

Snart deltok jeg, revet med av folks entusiasme. Luften var fylt med slike nasjonalistiske slagord som: «I dag er Tyskland vårt; i morgen vil hele verden være vår» og «Flagget betyr mer enn døden». Som den godtroende tenåring jeg var, slukte jeg dette rått.

Men allerede på den tiden var det en mørk side ved naziregimet. En morgen i november 1938 fikk jeg se en jødisk synagoge stå i flammer. Merkelig nok stod det brannmenn rundt omkring, men de løftet ikke en finger for å slokke brannen. Samme dag var hovedgaten med butikker dekket med knust glass. Jødiske forretninger var blitt plyndret og ødelagt i løpet av den natten som senere skulle bli kalt Kristallnacht (Krystallnatten). Dette var blitt organisert av SS som «spontane demonstrasjoner» av folkeprotesten mot jødene. Jødehat ble forkynt overalt.

Min rolle i den annen verdenskrig

Da jeg var 16 år gammel, hørte jeg den fatale kunngjøringen i radioen den 1. september 1939: Tyske tropper hadde krysset den polske grensen. Invasjonen i Polen hadde begynt, og den annen verdenskrig hadde brutt ut.

Da læretiden min var over, gikk jeg inn i den tyske hær. Etter den innledende opplæringen ble jeg sendt til Polen, hvor jeg var vitne til brenningen av den jødiske ghettoen i Warszawa. Jeg så tog fulle av ulykkelige mennesker på vei til de redselsfulle konsentrasjonsleirene. Noe så ut til å være helt galt, men jeg skjøv tvilen fra meg. Jeg stolte fortsatt på «der Führer»s ufeilbarlige visdom.

Kort tid etter tyskernes invasjon i Sovjetunionen ble jeg sendt til Kaukasus. Så trist det var å se et så vakkert område gjennomvætt med krigsblod! Deretter kom den forferdelige vinteren 1942/43, som den tyske hær var helt uforberedt på. Vi kunne ikke engang begrave våre døde kamerater i den frosne jorden. Den vinteren markerte slutten på vår framrykning — vi tapte slaget om Stalingrad; vi tapte en hel hær. Selv om Hitlers propaganda beskrev vår tilbaketrekning som en etablering av «sikre grenser», ville vi soldater bare komme oss hjem som best vi kunne. Krigens harde realiteter overbeviste meg til slutt om at Hitlers grandiose drømmer bare var fri fantasi.

Under tilbaketrekningen fra Sovjet ble jeg truffet av en granatkardesk. Jeg ble alvorlig såret i brystet og ble brakt til et militærsykehus. Der ble jeg stilt ansikt til ansikt med krigens forferdelige ettervirkninger: de lemlestede soldatene, fortvilelsen og den fullstendige nytteløsheten ved det hele. Mine tanker gikk tilbake til den døde kanarifuglen. Var det egentlig noen forskjell på mennesker og dyr?

Jeg var en av de heldige. Jeg kom meg etter skadene og kom også levende gjennom krigen. I slutten av krigen ble jeg sendt til en fransk krigsfangeleir, men til slutt kunne jeg dra tilbake til familien min. Hele familien hadde overlevd disse grusomme årene.

Et nytt syn på tilværelsen

I løpet av den lange tiden jeg hadde vært borte, var foreldrene mine og broren min blitt Jehovas vitner, så vi var snart oppslukt av lange samtaler om religion. Jeg kunne ikke tro på en Gud som kunne tillate så mye ondskap og så mye lidelse. Vi tyske soldater hadde gått med et belte hvor det stod «Gud med oss» på spennen. Men hvor hadde Gud vært når vi led og mange døde? Prestene hadde forsikret oss om at Hitler var en gave fra Gud, men takket være ham lå landet vårt i ruiner.

Far brukte Bibelen som grunnlag for sine forklaringer og viste meg tålmodig hvorfor vi lever i slike vanskelige tider. Han hjalp meg til å forstå at Gud ikke støtter noen av partene i menneskers kriger, og at Han i den nærmeste framtid skal ’gjøre ende på krig over hele jorden’. (Salme 46: 10) Han viste meg ut fra Bibelen at ’mennesker ikke har noen fortrinn framfor dyr’ når det gjelder døden. — Forkynneren 3: 19.

Søndagen etter spurte foreldrene mine meg om jeg ville bli med dem på et offentlig foredrag som Jehovas vitner arrangerte. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Møtet ble holdt på en skole hvor vi satt på små benker. Jeg hadde ikke noe ønske om å begynne på skolen igjen, men her satt jeg med de lange bena mine krøket sammen under disse små benkene. Foredraget var så interessant at jeg glemte hvor ubekvemt jeg satt. Den andre timen la jeg merke til at hele forsamlingen ivrig deltok i drøftelsen av et bibelsk emne ved å svare på spørsmålene fra den som ledet møtet.

Da møtet var over, kom mange av dem som var der, bort for å hilse på meg. Deres oppriktige vennlighet overveldet meg. Jeg var storrøyker, så det slo meg med en gang at ingen av dem røykte.

Fra den dagen av gikk jeg på alle de møtene Jehovas vitner holdt, og kom til og med med egne kommentarer. Endelig begynte jeg å få en klar forståelse av tingene. Jeg innså at det ikke er Gud som skal klandres for nedslaktingen under den annen verdenskrig. Jeg lærte at det er hans hensikt å opprette et verdensomfattende paradis med evige velsignelser for lydige mennesker. Og det var en plass til meg i hans hensikt hvis jeg ville det selv.

Dette var så visst et budskap som det var verdt å fortelle videre til andre. Hitler hadde skrytt av sitt «tusenårsrike», men han hadde bare styrt i 12 år — og for et grufullt utfall det fikk! Det er Kristus, ikke Hitler eller noen annen menneskelig hersker, som kan og vil opprette et tusenårig styre over jorden, etter å ha fjernet alle former for ondskap, som nå hjemsøker menneskeheten. — Åpenbaringen 20: 4.

Dette fantastiske håpet fengslet meg, og jeg kunne ikke vente med å fortelle vennene mine om disse tingene. Endelig hadde jeg funnet hva som egentlig er meningen med livet. Jeg måtte selvfølgelig slutte å røyke først, noe som langtfra var lett for meg. Men jeg bestemte meg for en dag, og fra den dagen av nektet jeg å forurense meg selv med tobakk. Jeg innså at som en tjener for Gud måtte jeg rense meg for «all urenhet på kropp og sjel». — 2. Korinter 7: 1.

Heltidstjeneste på Betel

Kort tid etter at jeg hadde innviet meg og var blitt døpt, begynte jeg å arbeide som en av Jehovas vitners heltidsforkynnere sammen med broren min. Vi utførte vårt verdslige arbeid til klokken tolv, og så syklet vi til det området hvor vi skulle forkynne. Selv om vi nesten ikke hadde litteratur i disse første årene etter krigen, tok vi oss av den interessen vi fant, så godt vi kunne. Vi lot folk bare få låne blad, bøker eller brosjyrer, for at så mange som mulig kunne få lese budskapet. Men snart skulle denne situasjonen bli forandret.

Bror Nathan H. Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president, hadde nettopp besøkt Tyskland og hadde sett behovet for mer litteratur. Snart kom de første forsendelsene fra Brooklyn, noe som betydde ekstra arbeid ved avdelingskontoret i Tyskland, som skulle sende denne litteraturen til alle menighetene. En dag fikk broren min og jeg et telegram som lød: «Kom straks til Bibel-huset [Betel].»

Jeg husker jeg sa til broren min at et slikt oppdrag helt sikkert ville gi oss anledning til å studere Bibelen nesten hele dagen. Men slike misoppfatninger av Betel ble fort drevet bort da vi fikk denne beskjeden ved ankomsten: «Vi trenger én mann på trykkeriet og én mann i ekspedisjonsavdelingen! Så vær så snill og tenk over det og finn ut hvem som sier seg villig til å gjøre hvilken jobb.» Det endte med at jeg skulle arbeide i ekspedisjonsavdelingen og broren min på trykkeriet.

I løpet av disse travle dagene var det så avgjort liten tid igjen til å lese Bibelen. Noen ganger arbeidet vi døgnet rundt for å få sendt all litteraturen til menighetene i tide. Men det at vi var sammen med trofaste brødre, for eksempel Erich Frost, Konrad Franke og August Peters, som alle hadde vært mange år i konsentrasjonsleirer, bidrog i høy grad til vår åndelige vekst.

I den avdelingen hvor jeg arbeidet, var det en ung søster, Magdalena Kusserow. Hun hadde sittet fire år i en konsentrasjonsleir fordi hun hadde nektet å si «Heil Hitler!», mens jeg var blitt sendt til en fransk krigsfangeleir fordi jeg var blitt villedet til å kjempe for dette idealet. Men sannheten i Guds Ord hadde ført oss sammen. Vi hadde de samme mål, og vi bestemte oss for å tjene Gud sammen.a

Lokomotivkjøkken

Da vi hadde giftet oss, var vi ivrige etter å fortsette i heltidstjenesten, for vi visste at det var mye arbeid som skulle utføres. Og vi ble velsignet med mange interessante oppdrag. I 1951 fikk jeg for eksempel i oppdrag å føre tilsyn med bespisningsavdelingen på tredagersstevnet i Frankfurt am Main, hvor vi planla å bespise rundt 35 000 stevnedeltagere.

Foran oss lå det en skremmende oppgave — å skaffe varm mat til så mange mennesker ved hjelp av så lite utstyr. Men vi kom på at vi kunne bruke 51 store dampkjeler, som kunne oppvarmes ved hjelp av et damplokomotiv. Hvor kunne vi få tak i et lokomotiv? Til slutt klarte vi å overtale jernbaneselskapet til å låne oss et av deres, og et firma i Frankfurt fremstilte noen lavtrykksventiler til oss. Det betydde at lokomotivet kunne forsyne oss med damp ved akkurat det trykk som trengtes til matlagingen.

Vi prøvde alt sammen dagen før stevnet. For en lettelse det var for oss alle da det viste seg å være en suksess! Det var store avisreportasjer som beskrev denne «nye oppfinnelsen» til bespisning av store folkemengder, ledsaget av bilder av kjøkkenet vårt og lokomotivet. Stevnet med temaet «Ren tilbedelse» fikk dermed mye positiv omtale. Antall til stede på stevnet kom til slutt opp i over 47 000.

På dette stevnet ble jeg innbudt til å tjene som reisende representant for Selskapet Vakttårnet. Jeg tjente først i kretstjenesten og besøkte en ny menighet hver uke, og siden var jeg i områdetjenesten og besøkte hele kretser på stevner. Min kone var med meg. For et privilegium det var å tjene sammen med slike brødre som Martin Pötzinger (som senere ble medlem av Jehovas vitners styrende råd), H. Dickmann og R. Kelsey! Vi lærte så mye av disse modne brødrene. Hver dag vi var sammen med dem, ble en velsignelse, for alle hadde hver sine gaver å gi andre del i.

Misjonærtjeneste i Afrika og Spania

I 1961 hadde jeg det privilegium å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i Brooklyn i New York, i en klasse som hovedsakelig bestod av brødre. Kurset varte i ti måneder. I løpet av den tiden var min kone, som ikke kunne bli med meg, igjen i Tyskland. Selv om vi var langt fra hverandre, gikk tiden fort, for vi skrev ofte til hverandre og fortalte hva vi opplevde.

Vår misjonærtildeling var Togo, et lite land i Vest-Afrika. Der måtte vi lære et nytt språk, ewe, for å nå hjertet til dem som bodde der. Det var anstrengelsene vel verdt. De gjestfrie menneskene i Togo betrakter enhver fremmed som en venn, men hvis han kan språket deres, ser de på ham som sin bror.

Like etter at vi hadde kommet til Togo, begynte jeg å lede et bibelstudium med en ung afrikaner som het Abraham, og som kunne litt engelsk. Det tok ikke lang tid før han ble med meg ut i forkynnelsesarbeidet, og han viste seg å bli til uvurderlig hjelp for meg når jeg skulle forklare Bibelens budskap for dem som snakket ewe.

Vi gjorde god bruk av boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, som inneholdt mange bilder og var ideell til bibelstudier. Likevel var det visse ting det var vanskelig for de enkle menneskene på landet å forstå. Hvordan kunne de forstå tallet 144 000, som nevnes i Åpenbaringen, kapittel 7, når de var kjent med mynter som var verd bare 25, 50 eller høyst 100 franc? Min medarbeider var flink til å bruke fingrene og om nødvendig tærne også for å løse dette problemet. Og ved andre anledninger tegnet vi i sanden.

Vi syntes det var veldig leit da vi på grunn av helseproblemer måtte dra tilbake til Europa, først til Luxembourg og så til Tyskland. Men vi hadde misjonærånden i vårt hjerte, og etter en kort tid tenkte vi på å flytte for å tjene et sted hvor behovet var større — til Spania.

Etter å ha lært enda et språk fikk vi igjen det privilegium å tjene våre åndelige brødre i kretstjenesten og å være et år på byggeplassen hvor det nye Betel-hjemmet ble bygd, i nærheten av Madrid. Det har vært en stor glede for Magdalena og meg å tjene her i Spania. Selv om vi ikke er så sterke som før, er vårt liv meningsfylt, for vi lærer hele tiden, og vi fortsetter å dele det vi har lært, med andre.

Når jeg ser tilbake, kan jeg si at jeg fikk stor lønn for min søken etter meningen med livet. Jeg så hvor tåpelig det er å stole på slike mennesker som Hitler, og så snart jeg lærte Bibelens sannhet å kjenne, innviet jeg meg til Gud. For en tilfredshet det har gitt meg! Nå vet jeg at min framtid ikke behøver å bli som den døde kanarifuglens. Jeg har håp om et meningsfylt liv som aldri vil ta slutt! — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Georg og Magdalena Reuter i Spania