Haidaene — et spesielt folk på «tåkeøyene»
Av Våkn opp!s medarbeider i Canada
FOR omkring 200 år siden ble europeiske oppdagelsesreisende og handelsfolk gledelig overrasket over sitt første møte med haidafolket, de spesielle innbyggerne på en nyoppdaget øygruppe utenfor vestkysten av Canada.
Denne første kontakten var både verdig og vennlig. Elegante kanoer av sedertre fulle av menn og kvinner som noen ganger var kledd i de fineste selskinnskapper, strømmet ut for å hilse på hvert handelsskip som kom. Ved én anledning begynte de som satt i en kano, å synge, og som en vennlig gest reiste en mann seg opp og kastet fjær ut på vannet. (Ørnedun var et symbol på vennskap og velkomst.) Ved en annen anledning nærmet en høvding seg og sang en velkomstsang solo, mens 200 stemmer på land sang refrenget.
Haida Gwaii, haidaindianernes hjemland, består av et dolkformet øyrike på 150 øyer som ligger omkring 100 kilometer vest for Britisk Columbia i Canada. Denne øygruppen som er innhyllet i tåkedis, heter nå Queen Charlotte Islands, ofte kalt Queen Charlottes. Den varme havstrømmen fra Japan, Den japanske strøm, modererer klimaet på øyene. Men til tross for det milde klimaet kan øyene bli utsatt for sterke vinder og stormkast.
Hvem er haidaene?
Man vet lite om haidaenes opprinnelse og deres ankomst til Queen Charlottes, ettersom det aldri er blitt gjemt på noen skrevne opptegnelser om deres historie eller kultur. Akkurat som selve øyene er innhyllet i tåkeslør, er haidaenes fortid tåkete. Noen mener at de kom fra Asia via Beringstredet, mens andre hevder at de kom med kano med Den japanske strøm. Men det eneste vi har, er en samling muntlige overleveringer hvor fakta og oppspinn er blandet sammen. Ifølge én historie dukket haidafolket fram fra et stort muslingskall som ble åpnet av en ravn, ved Rose Point på den nordøstlige spissen av Graham Island, den største øya i Queen Charlottes.
Disse tallrike mytene og legendene kaster lite eller ikke noe lys over haidaenes opprinnelse, men det er interessant å merke seg at forskjellige fortellinger handler om en stor flom som dekket de høyeste toppene, og at noen overlevde bare fordi de bygde en stor tømmerflåte og lastet den med forsyninger. En haidaeldste fra Skidegate sa: «Mange som tilhører vårt folk, kjenner denne fortellingen om vannflommen, for den er sann. Det har virkelig skjedd, for mange, mange år siden.»
Haidaene var tillitsfulle, ressurssterke og svært kreative og hadde dannet en rik og komplisert samfunnsstruktur lenge før 1774, det året europeerne kom. Nasjonen var delt i to hoveddeler, ørneklanen og ravneklanen. Hvilken klan en tilhørte, ble fastslått ved fødselen på grunnlag av morens slektslinje. I dette matrilineære samfunnet tilhørte barna alltid morens klan. Ektefeller skulle bare velges fra den andre klanen, og forlovelsen ble ofte arrangert av moren mens sønnen eller datteren fortsatt var svært ung.
Totempåler og deres betydning
Slekts- eller klanvåpenmerker, som hadde naturlige eller mytiske skapninger som symboler, var noe man stolt eide som personlig kjennemerke. Ørneklanens våpenmerker innbefattet stilisert utskårne eller malte ørner, storskarver, bevere og småhai, mens ravneklanens våpenmerker innbefattet fjellgeiter, spekkhoggere, grizzlybjørner og regnbuer. Disse våpenmerkene var ikke bare dekorative, men skildret familiens slektslinje, velstand og status foruten klanens privilegier, sanger og fortellinger.
Selv om de utskårne pålene ikke ble dyrket, hadde noen av figurene i våpenmerkene mytisk eller åndelig betydning og fremstilte overnaturlige forfedre som hadde magiske evner til å forvandle seg selv til dyr og så til mennesker igjen. I en periode på mindre enn 100 år, fra omkring 1840, var det svært populært å skjære ut og reise påler. Nå er disse store sederpålene, som er blitt sølvgrå etter å ha vært utsatt for vær og vind, sakte i ferd med å morkne, og de faller over ende. Noen av pålene var 18 meter høye og halvannen meter brede.
Fra vår til høst var haidaene opptatt med å samle og lagre mat. Fra havet fikk de rikelig med fisk, muslinger, silderogn og tang. De fanget sel på grunn av fettinnholdet og byttet fettet mot fett fra lysfisken, som ikke fantes i sjøen rundt øyene deres. Lysfiskfett blir verdsatt den dag i dag, for det setter smak på alle slags retter. Fugleegg, ville bær, røtter og vilt gjorde kosten mer variert.
Haidaene var ikke kjent som bønder, selv om de, da poteten ble innført fra fastlandet, lyktes i å høste poteter og benytte dem i handel med landene på fastlandet. I vintermånedene ble det holdt potlach-fester, festlige sammenkomster da familiene ofte var kledd i seremonielle drakter som var laget av vakre selskinn. Disse festene var anledninger da de delte med hverandre og gav hverandre gaver, et middel til å fordele velstand eller oppnå anseelse. Dette var dager da de spiste riktig godt, danset, sang og fortalte historier.
Restene av haidafolkets landsbyer, som ligger her og der over hele øygruppen, vitner om en ganske stor befolkning som en gang holdt til på Queen Charlotte Islands. På begynnelsen av 1800-tallet bodde det cirka 7000 på øyene. Men da den hvite mann kom, kom også den hvite manns sykdommer og hans alkohol, som førte til et omfattende alkoholmisbruk. Landsbyer ble forlatt da haidaer prøvde å flykte fra en epidemi av kopper som reduserte befolkningen sterkt. I 1885 var antallet sunket til bare 800 personer.
Vikinger i det nordlige Stillehavet
Ettersom haidaenes hjemland er omgitt av vann, har de alltid følt seg hjemme på havet, særlig i sine praktfulle kanoer. Noen av disse kanoene var så store at de til og med var lengre enn seilskipene til de europeiske oppdagelsesreisende! Kanoenes lengde varierte fra cirka 23 meter, de som kunne ta 40 mennesker og to tonn last, til de mindre kanoene på rundt åtte meter, som ble brukt til daglig inne ved kysten. I de store kanoene plyndret og handlet haidaene uten konkurranse i mange hundre år fra Alaska i nord til Puget-sundet i sør. De vakte frykt og ærefrykt blant befolkningen på fastlandet og er blitt kalt det nordlige Stillehavets vikinger.
Selv om haidaene nå har moderne, godt utstyrte båter, er ikke de opprinnelige kanoene, som ble laget av rød seder, gått i glemmeboken. Det blir fortsatt laget noen få av dem til spesielle anledninger, for eksempel til den kanadiske verdensutstillingen Expo 86, som ble holdt i Vancouver i Britisk Columbia. Den røde seder er et stort og bløtt tre som var ideelt til utforming av kanoer. Veden var lett å arbeide med og morknet ikke så fort.
Hva vil framtiden bringe?
Haidaene bor nå bare i to landsbyer, Old Masset og Skidegate, og mange lurer på hvordan framtiden vil bli for dem og deres kultur og også for deres vakre «tåkeøyer». Alkoholmisbruk og sykdommer har så avgjort satt sine tragiske spor. Bylivet har virket forlokkende på den yngre generasjon, så mange unge har dratt til byene Prince Rupert og Vancouver på fastlandet. Skogindustrien gir mange mulighet til arbeid på øyene, men har vakt mistenksomhet og bekymring blant dem som ser det som en trussel mot disse øyene som de er så glad i.
Kristenhetens religionssamfunn har øvd en annen negativ innflytelse på haidaenes livsstil. Misjonærer var ivrige etter å omvende dem og få herredømme over dem, så de tenkte lite på den svært gamle, etablerte kulturen. De «prøvde aldri å forstå haidaene — deres måte å uttrykke seg på, deres tankegang, deres verdier,» hevder en autoritet innen historie. Potlach, dans, totempåler og sjamaner (medisinmenn) ble i tur og orden forbudt av misjonærene. Ved dåpen ble haidaene påtvunget navneforandringer. Navn som ble satt høyt og hadde mening, ble fullstendig ignorert og erstattet med slike angelsaksiske etternavn som Smith, Jones og Gladstone. De nye navnene fulgte et patrilineært system istedenfor det matrilineære system som haidaene brukte. Misjonærene tok bort deres gamle verdier, men erstattet dem ikke med bibelske verdier.
I de senere år har haidaene imidlertid kunnet glede seg over å ta imot noen annerledes misjonærer — Jehovas vitner. Deres budskap har appellert til haidaenes gode egenskaper, og det gir dem et virkelig håp for framtiden. Disse kristne misjonærene går fra hus til hus overalt på øyene. Noen ganger bruker de fiskebåter og småfly for å nå fjerne bosetninger fra Cape St. James til Langara Island, og de er overveldet over den forholdsvis uberørte skjønnheten på Queen Charlotte Islands og befolkningens varme og vennlighet.
De oppdagelsesreisende som kom for 200 år siden, fant sanne venner blant haidafolket, og det har også Jehovas vitner gjort, når de flittig har brakt det gode budskap om Guds opprettede rike til hvert hjem på øyene. Mange haidafamilier har reagert positivt. De oppfatter sannheten i Guds Ord, Bibelen. Ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner har de lært hvordan forholdet mellom mennesker og Gud, mennesker imellom og mellom mennesker og dyr egentlig bør være.
De har fått vite at navnet på det «høyeste vesen» er Jehova Gud, ikke bare «De skinnende himlers makt». De forstår at alle mennesker er brødre, at alle er like for Jehova gjennom Kristus Jesus. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Og både dyr, fugler og fisker er sjeler, akkurat som mennesker er sjeler. De har ikke en udødelig sjel eller de overnaturlige evnene som haidafortellerne tilskrev dem. — 3. Mosebok 24: 17, 18, NW; Forkynneren 3: 18—21; Esekiel 18: 4, 20, NW.
Ti forskjellige hvaltyper ernærer seg av det planktonrike havet. På bergene som stikker ut i sjøen, myldrer det av stellersjøløver. En halv million sjøfugler holder til på de bratte klippene sammen med sjeldne vandrefalker, hvithodeørner og ravner. I havet, elvene og innsjøene vrimler det av alle slags fisker. Svartbjørner, som er så store at det ikke finnes maken noe annet sted i verden, tusler omkring i skogene, som har mosebunn og 1000 år gamle trær, deriblant den svære sitkagranen, rød seder og hemlokkgran.
Miljøvernforkjempere er redd for at Queen Charlotte Islands, som har denne uberørte skjønnheten og dette rike miljøet, skal oppleve det samme som områder som er blitt øde på grunn av menneskers vanskjøtsel. Men haidaindianere som har fått tro på de løfter som den Høyeste, Jehova Gud, har kommet med, ser framtiden tillitsfullt i møte, for hans løfter slår aldri feil. (Josva 23: 14) Vår store Skaper har lovt at hele jorden skal bli et paradis under Guds rikes rettferdige styre. Da vil «tåkeøyenes» skjønnhet aldri mer være truet. — 2. Peter 3: 13.
[Bilder på side 25]
Til høyre: Maleriske øyer
Helt til høyre: Totempåler i landsbyen Ninstints på Anthony Island
Under: Stellersjøløver på Cape St. James
[Bilder på side 26]
Til venstre: Rikets sal i Queen Charlotte City
Over: Blomstrende gyvelbusker