Krigens redsler rettferdiggjøres

KRIG ble i 1988 omtalt som «det 20. århundres verste svøpe». (JAMA, den amerikanske legeforenings tidsskrift) Det er anslått at det hittil i det 20. århundre er blitt drept 90 millioner mennesker i krig. Historisk sett har omkring halvparten av dem som har dødd som følge av krig, vært sivile, men andelen har økt drastisk. Det er blitt sagt at innen 1970-årene utgjorde de sivile 73 prosent av de omkomne og i 1980-årene 85 prosent.

Hvordan kan mennesker rettferdiggjøre en slik nedslakting av sivile? På omtrent samme måte som de første amerikanerne rettferdiggjorde slaveriet. De nektet å betrakte ofrene som mennesker. Læreboken The Sociology of Social Problems sier: «Det ord som sier at ’alle mennesker er født like’, gjaldt ikke negrer, siden de var ’eiendom’, ikke mennesker.» Artikkelen i JAMA sa likeledes at nasjonene benekter «at ofrene fullt ut er mennesker. Typisk nok begrenser de deres identitet til enkeltegenskaper som hevdes å true nasjonens suverenitet: Han er ikke lenger en mann, en far, en treskjærer, en småbruker, men en spissborger; hun er ikke lenger en kvinne, en student, en datter, en lyrikkelsker, men en marxist».

Nasjonalisme som presteskapet har støttet opp om, har i høy grad vært ansvarlig for denne grusomme nedslaktingen. Som den katolske historikeren E. I. Watkin erkjente: «Uansett hva den offisielle teori går ut på, har grunnsetningen ’mitt land har alltid rett’ i praksis vært den som katolske biskoper har fulgt i krigstid. . . . Hva krigersk nasjonalisme angår, har de talt som keiserens talerør.»

[Bilderettigheter på side 31]

U.S. Army