En tur gjennom «hullet i jorden» i New York

NEWYORKERNE er klar over at den raskeste måten å komme rundt i byen på ofte er å bruke «hullet i jorden» — New Yorks undergrunnsbane.

Over 50 storbyer verden over har undergrunnsbaner, og andre er i ferd med å bygge slike underjordiske jernbanesystemer. Enkelte undergrunnsbaner er nok renere og mer effektive enn den man har i New York, men forfatteren Stan Fischler sier i boken Uptown, Downtown at «ingen undergrunnsbane er . . . mer spennende, mer komplisert, mer mangfoldig og mer fargerik enn New Yorks».

Begynnelsen til det hele

Et raskt studium av forskjellige undergrunnsbaner gir oss forklaringen på hvorfor New Yorks system vekker sterke følelser — for og imot. Undergrunnsbanene kom da det begynte å oppstå trafikkproblemer i storbyene. I 1863 åpnet London den første undergrunnsbanen. Da ble det brukt damplokomotiver. Det er lett å forstå at damp, sot og røyk skapte en lite hyggelig atmosfære i tunnelene. Men det var fremskrittets pris. Snart hadde også Glasgow, Budapest, Boston, Paris og Berlin fått undergrunnssystemer.

New York kom relativt sent i gang, men etter hvert som befolkningen vokste, oppstod det også et klart behov for et slikt system. Forslag om raskere transportløsninger ble imidlertid effektivt blokkert av korrupte politikere som hadde økonomiske interesser i transport over jorden. Men trafikksituasjonen ble mer og mer uhåndterlig, og byen ble tvunget til å finne en midlertidig løsning: høybaner eller jernbaner som ble bygd høyt over gatelegemet. De ble tatt i bruk i 1870-årene. De var stygge å se på og laget støy og larm, og ettersom det ble brukt damplokomotiver, regnet det ofte sot og aske over folk nede på gaten.

Fire år med bråk og ståk

New York begynte byggingen av undergrunnsbanen i 1900. Men det ble valgt en annen metode enn i London, der man hadde anlagt tunneler dypt nede under bakken. Planen var å grave ut digre grøfter, legge banen på bunnen, forsterke bunn, sider og tak med stålbjelker og så legge gaten på nytt over dette byggverket. Fordelene? For det første var det billigere, og det gikk raskere enn å grave ut tunneler. Dessuten kunne trafikantene komme på toget ved å gå ned noen korte trapper i stedet for å bruke heiser.

Men problemer oppstod jo. Forretningslivet ble sterkt hemmet av byggearbeidene. Og ledningene for kloakk, vann, gass, damp, elektrisitet og telefon skapte kontinuerlige problemer for byggingen. De omfattende utgravningene som måtte til, truet dessuten med å svekke fundamentene for enkelte store bygninger. Det varierende terrenget på Manhattan førte også til at man av og til måtte bore seg gjennom fast fjell langt nede under bakken.

Men likevel, i fire lange år fant newyorkerne seg i bråk og ståk, forstyrrelser og fortredeligheter mens byggearbeidet stod på. Og da togene begynte å gå høsten 1904, var alt tilgitt. «Subwayen» ble omgående en suksess! I det første driftsåret var det gjennomsnittlig over 300 000 mennesker som daglig reiste med jernbanen under byens overflate.

Uunnværlig for verdensbyen

Det går ikke an å stille seg opp og se på hele dette T-banesystemet slik man kan stå og se på Empire State Building eller Brooklynbroen. Men T-banen er langt mer imponerende enn disse mer synlige vidunderne. Innenfor en seksjon på 80 kilometer er det for eksempel brukt tre ganger så mye stål som i Empire State Building! Hele systemet har baner i en lengde av 370 kilometer og har 1300 kilometer med linjer, noe som gjør det til et av de mest omfattende undergrunnssystemer i verden.

Systemet har også hatt en dramatisk virkning på selve byens utvikling. De fleste av de titusener av mennesker som arbeider i forretningsdistriktene, kommer enten fra andre deler av byen eller fra områder utenfor byen. Og de kan unngå de stadige trafikkorkene på Manhattan, og også parkeringsproblemene, ved ganske enkelt å ta banen. T-banen er derfor uunnværlig for store deler av næringslivet i New York.

I mange år sørget T-banen for trygg, renslig og effektiv transport rundt om i byen. Men forholdene har forandret seg, og den lovløshet som «tar overhånd», og som Bibelen forutsa skulle komme til å plage dagens verden, har også fått virkninger for T-banesystemet. (Matteus 24: 12) Væpnede ran og veskenapping er blitt altfor vanlig på T-banen.

Stadig voksende driftsomkostninger har ført til at billetten nå koster 20 ganger så mye som da driften begynte! Likevel gir ikke banen slik fortjeneste som den en gang gav. Det er svære statssubsidier som holder driften i gang. Likevel er vogner og stasjoner ofte skitne og dårlig vedlikeholdt. Nytt utstyr blir raskt ødelagt av vandaler. Nødvendige reparasjoner av linjene og annet utstyr er ofte blitt forsømt. Forsinkelser og kanselleringer — som sjelden inntraff tidligere — forekommer nå rett som det er. Trass i alt dette er T-banen en vital og nødvendig del av livet i storbyen, og newyorkerne aksepterer stort sett slike ulemper med stoisk resignasjon.

En tur med subwayen

Har du lyst til å ta en tur med subwayen? To av banene i New York passerer like ved hovedkontoret til Selskapet Vakttårnet, der sentralredaksjonen til Våkn opp! ligger. La oss da sette kursen mot en av disse banene.

Vi skal til American Museum of Natural History på vestsiden av Manhattan. Vi spaserer noen kvartaler fra Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn til vi kommer til stasjonsinngangen til «the A train» (A-toget).a Vi går ned til vekslingsluken og kjøper polletter — spesielle mynter som må brukes for at man skal komme gjennom sperringene. Vi går ned enda noen trapper og kommer ut på plattformen. Der er det jernbanespor på begge sider, og skilt viser på hvilken side vi tar toget til Manhattan eller til steder lenger utover i Brooklyn. Vi skal ha toget til Manhattan.

Kan du høre et svakt drønn? Sammen med en plutselig bølge av luft som slår mot oss, forteller den at toget kommer. Plutselig tordner det inn på stasjonen, lager en helt liten virvelvind der inne og fyller stasjonen med en øredøvende larm. Togføreren setter bremsene på, og toget stanser raskt. Så snart dørene åpnes, strømmer folk inn og ut. Vi er heldige og finner en sitteplass. Hadde vi reist i rushtiden, ville vi sannsynligvis ha vært nødt til å stå som sild i tønne.

Dørene lukkes, og toget kjører ut av stasjonen med en litt slingrende bevegelse. I alt bråket kan vi høre en stemme over en sprakende høyttaler. «Hva sa han?» spør du. Han sa ganske enkelt at dette er et A-tog som går oppover Manhattan til 207. gate. Neste stopp er Broadway-Nassau. Etter hvert venner du deg til togførerens stemme.

Tar du en tur med denne T-banen, får du også anledning til å se en ganske enestående samling mennesker: forretningsmenn i dress, arbeidere, tiggere, menneskevrak, hassidiske jøder med skjegg på vei til jobben, foreldre og barn. Ja, på T-banen kan du se et tverrsnitt av alle som bor i New York.

Men du får ikke så god tid til å se på dem, for etter noen minutter er vi framme. Vi skynder oss ut på perrongen, går opp noen trapper og spaserer så ut av stasjonen. Hva synes du? Noen synes at subwayen er interessant og spennende. Andre er glad over å komme ut fra den. Men enten de nå elsker eller hater den, så er det få som kan ta en tur med T-banen uten at den gjør et inntrykk på dem på en eller annen måte.

Du får kanskje en dag anledning til å ta en tur med den. En tur til New York mangler i grunnen noe hvis man ikke har fått med seg en tur gjennom «hullet i jorden» — byens undergrunnsbane.

[Fotnote]

[Kart på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

A

QB

7

M

5

2

[Rettigheter]

Kartet gjengitt med tillatelse av NYCTA

[Bilderettigheter]

Jim Kalett/Photo Researchers