Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 23: 1945 og framover — Regnskapets dag er nær!

«Den første betingelse for at folket kan bli lykkelig, er at religionen avskaffes.» — Karl Marx, tysk sosiolog og økonom i det 19. århundre

TIL tross for at Karl Marx kunne telle flere rabbinere blant sine forfedre, på både farssiden og på morssiden, ble han døpt som protestant da han var seks år gammel. Mens han ennå var ung, ble han misfornøyd med både religion og politikk. Han hevdet at både religion og politikk måtte endres drastisk hvis menneskeheten noensinne skulle bli lykkelig.

Bibelen sier det samme. Men de drastiske endringer som Marx gikk inn for, har ikke resultert i noen virkelig bedring av forholdene. De endringer som Bibelen har forutsagt skal komme i vår generasjon, vil på den annen side bli fullstendig gjennomført og gi varig lykke. Det er noe det ikke kan herske tvil om.

Særlig siden 1914 har falsk religion pådratt seg en enorm blodskyld. Etter det året er også falsk religion blitt rammet av en voksende likegyldighet og en manglende oppslutning fra folk flest. (Se de to foregående artiklene i denne serien.) I skarp kontrast til dette har sann religion gått sterkt fram fra år til år.

Men hva ligger nå foran oss? Nå er det mer enn noensinne på sin plass å stille spørsmålet: Hva blir religionens framtid — i lys av dens fortid?

Hva sier Bibelen?

Ting som skjedde i det første århundre av vår tidsregning, kaster lys over saken. Israel stod overfor en framtid som skulle nå et klimaks ved at Gud fullbyrdet sin dom over nasjonen. Årsaken var at nasjonen hadde antatt falsk religion. Men de som utøvde sann religion, fikk mulighet til å unngå å bli ødelagt sammen med den jødiske ordning. Jesus sa til sine disipler: «Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut.» — Lukas 21: 20, 21.

I år 66 e.Kr. ble Jerusalem kringsatt av romerske hærer. Det så ut som om byen var dømt til undergang. Men plutselig trakk hærene seg tilbake, noe som gav de kristne anledning til å flykte. Hvis noen skulle ha fått den oppfatning at det frafalne Israel hadde unngått straffen, fikk de se noe annet fire år senere, da romerne vendte tilbake og beleiret byen på nytt. Til slutt tok de byen, og de fleste som var inne i den, mistet livet. Masada, den siste jødiske festningen, falt tre år senere. Den sanne religion, som ble utøvd av trofaste kristne, ble imidlertid bevart.

Nå i vår generasjon står hele den falske religions verdensrike ansikt til ansikt med en katastrofe. Igjen er det hærer som ’kringsetter’ et system og gjør seg klar til å fullbyrde Guds dom. I likhet med det første århundres romerske hærer, som skulle opprettholde pax Romana (den romerske fred), skal også dagens hærer være et fredsbevarende redskap. Bibelens profetier viser at militariserte krefter innen FNs medlemsland kommer til å bli Jehovas redskap når regnskapet endelig skal gjøres opp med vår tids Jerusalem, kristenheten, og resten av Babylon den store. — Åpenbaringen 17: 7, 16.

Når skal dette skje? Første Tessaloniker 5: 3 svarer: «Når de sier: ’Fred og ingen fare [fred og sikkerhet, NW]’, da kommer plutselig undergangen over dem, brått som veer over en kvinne som skal føde. Og de skal ikke slippe unna.»

En «fredsepidemi»

I 1988 sa USAs tidligere utenriksminister George Schultz at «freden bryter ut på alle kanter». En utenrikspolitisk ekspert talte om en «fredsepidemi». Det velansette tyske ukebladet Die Zeit spurte: «Er det mulig at et århundre som har vært så herjet av katastrofer, i sitt siste tiår skal få se en slutt på ødeleggelsene og begynnelsen på en æra med fredelig byggearbeid?» Og bladet Time skrev: «Freden truer i Iran-Irak, Kampuchea, Afghanistan, Sør-Afrika og til og med i Mellom-Amerika.»

Året 1989, som nå nærmer seg slutten, har også vært sterkt preget av snakk om fred. I februar skrev den tyske avisen Süddeutsche Zeitung på lederplass: «Siden 1985 har vi levd i en periode da supermaktene har gjort mer enn bare å trekke inn klørne. . . . I dag er det knapt et sted på jorden hvor ikke de to supermaktene nærmer seg hverandre. . . . Iallfall har varslene aldri før vært så gunstige, begge parter vært så seriøst innstilt, og aldri før er så mange skritt blitt tatt til samme tid i den rette retning.»

Så nylig som for seks år siden så det ikke så lyst ut. Journalisten Roy Larson skrev at «gjennom hele 1983 ropte religiøse ledere verden over ’fred, fred’, og så var det ingen fred». Er de overraskende verdensbegivenheter som har inntruffet siden da, en oppfyllelse av 1. Tessaloniker 5: 3? Det vet vi ikke. Men det er helt klart at «fred og sikkerhet» i dag, i desember 1989, er nærmere virkeliggjøringen enn før.

Religiøse ledere arbeider hardt — men for hva?

Som Larson viser, har ikke de religiøse lederne vært uvirksomme i arbeidet med å skape fred. I sin vurdering av året 1983 nevner han også den «pilegrimsferd for fred» som pave Johannes Paul II foretok til Mellom-Amerika og De karibiske øyene. I løpet av det året vedtok også USAs katolske biskoper på en konferanse å sende ut et hyrdebrev med tittelen «Kravet om fred». Kort etter møttes representanter for over 300 kirkesamfunn i 100 land på den sjette generalforsamling i Kirkenes verdensråd og vedtok en lignende resolusjon. Mange lavkirkelige protestanter var også opptatt av det Larson kalte «det globale fredsengasjement».

Kirkenes verdensråd gikk sterkt ut mot bruken av moderne tilintetgjørelsesvåpen både ved opprettelsen i 1948 og på sin konferanse i 1966. I pakt med dette har titalls prester og teologer gått sterkt inn for fredens sak. En av dem er den tyske protestantiske teologen Helmut Gollwitzer. På hans 80-årsdag tidligere i år ble han i et sveitsisk protestantisk ukeblad hyllet som en «politisk engasjert teolog, som alltid kjemper for fredens sak», og som «ved sin lære og sin politiske innsats sterkt har påvirket mange teologer og også den fredsbevegelse man har innenfor kirken».

Det kommer følgelig ikke som noen overraskelse at Babylon den store aktivt støttet det internasjonale fredsåret 1986. Det var De forente nasjoner som stod bak fredsåret, i tråd med FN-pakten som pålegger organisasjonen «å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet». I det året var det at den katolske paven, erkebiskopen av Canterbury og 700 andre religiøse ledere, som bekjente seg som kristne, som var buddhister, hinduer, muslimer, afrikanske animister, indianere, jøder, sikher, Zarathustra-tilhengere, shintoister og jainaer, kom sammen i Assisi i nærheten av Roma, for å be om fred.

Senere, i januar 1989, skrev den australske avisen Sunday Telegraph i Sydney at medlemmer av «den buddhistiske tro, kristne, hinduer, jøder, muslimer, sikher, unitarer, Baha’i-tilhengere, konfusianere, jainaer, taoister, Raja Yoga-medlemmer og Zarathustra-tilhengere» hadde kommet sammen i Melbourne til det femte møte som ble holdt av Verdenskonferansen for religion og fred. Det er verdt å merke seg at de «over 600 delegatene fra om lag 85 land . . . erkjente at spenninger som skyldes religiøse uoverensstemmelser, lenge har vært misbrukt som en hovedårsak til krig».

Det religiøse engasjement i fredsarbeidet bekrefter det tidligere generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, en gang sa: «Organisasjonen [FN] og kirkesamfunnene deltar side om side i de bestrebelser for å oppnå fred på jorden som alle mennesker av god vilje gjør seg, uansett hvilken tro eller religion de bekjenner seg til.»

Likevel kommer det til å gå slik at Babylon den stores protestmarsjer, hennes offentlige demonstrasjoner og hennes mer fordekte former for religiøs innblanding i politikken vil føre til at hun blir ødelagt.a Denne virksomheten har alt ført til betydelige friksjoner, noe Albert Nolan, en dominikanermunk i Sør-Afrika, nylig innrømmet da han sa: «Den eneste effektive måten å få fred på i samsvar med Guds vilje er å kaste seg inn i kampen. . . . Skal vi få i stand nedrustning, er konflikter med regjeringen nærmest uunngåelig.»

La Babylon den store fortsette å rope på fred. La paven fortsette å komme med sin tradisjonelle velsignelse Urbi et orbi (til byen [Roma] og verden) til jul og påske. La ham fortsette å anta — som han sa nå i mai — at den politiske avspenning vi nå er vitne til, er Guds svar på «kristne» bønner. Å snakke om fred og overmodig gjøre krav på Guds velsignelse kan ikke frita Babylon den store for hennes blodige fortid. Den stempler henne som det største hinder som noensinne har eksistert, for fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud. Direkte eller indirekte kan alle de problemer menneskeheten har, spores tilbake til henne.

Det er ganske ironisk at falsk religion, sammen med FN, streber etter å få skapt nettopp den «fred og sikkerhet» som skal utløse ødeleggelsen av den! Ødeleggelsen av falsk religion vil også opphøye og herliggjøre den sanne religions Gud. Han sier: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» — Galaterne 6: 7.

Nøl ikke — fly for livet!

Den dagen da falsk religion skal stå til regnskap for sine synder, er nær! Den eneste måten å berge livet på er å flykte ut av henne uten å nøle. (Åpenbaringen 18: 4) Den endelige nedtellingen til ødeleggelsen er alt i gang.

Når Guds vakre jord er blitt renset for falsk religion og psevdoreligiøs nasjonalisme, vil bare sann religion under Guds styre være tilbake. For noen spennende framtidsutsikter de mennesker vil ha som overlever disse drastiske forandringene! Kommer du til å være blant dem? Ønsker du å glede deg for all tid over «Det evig vakre ved sann religion»? Hvis det er tilfellet, bør du lære mer om dette ved å lese den siste artikkelen i denne serien som kommer i Våkn opp! for 22. desember 1989.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

FNs hovedsete i New York og en statue som symboliserer verdensfreden — mannen som smir sverdet om til et plogskjær