Løsningen for jorden

MILJØVERNKONFERANSEN i Toronto, som er nevnt tidligere, resulterte i en glødende appell for internasjonalt samarbeid for å bekjempe drivhuseffekten. «Statsministrene i Canada og i Norge, Brian Mulroney og Gro Harlem Brundtland, stod foran et 12 meter bredt virkelighetstro maleri av en himmel dekket av skyer og lovte at deres land ville begrense bruken av fossilt brensel.»

Statsminister Gro Harlem Brundtland er formann for FN-kommisjonen for miljø og utvikling. «Verdens klimaendring kan utgjøre en større utfordring enn noen annen utfordring menneskeheten har stått overfor, med unntak av å forhindre en atomkrig,» sa hun. Hun etterlyste en internasjonal overenskomst som kunne beskytte atmosfæren mot ytterligere ødeleggelse.

Hva bør en slik overenskomst inneholde? Dr. Michael McElroy ved Harvard universitet uttalte følgende til en avis før konferansen: «Vi bør i hvert fall skjære drastisk ned på forbruket av fossilt brensel. Det vil ikke være noen lett oppgave. Hvordan skal vi klare å overtale land som Kina, som har enorme kullressurser, til å begrense utvinningen og bruken av det lettest tilgjengelige og billigste brensel de har? Vi må angripe problemet internasjonalt. . . . Vi må utvikle noen ideer som overtaler den tredje verden til å følge en forstandigere kurs enn det vi har gjort.»

Men hvordan er det sannsynlig at den tredje verden vil reagere på en slik overtalelse? Befolkningen i de fattige land ønsker det samme velstandssamfunnet som i Vesten, og det vil kreve store energiressurser. Bilene, de skinnende symbolene på makt og suksess, må ha bensin hvis de skal brukes til noe annet enn å stå til pynt foran huset. Glorete produkter innpakket i plast, som dr. Lester Lave ved Carnegie-Mellon universitet kaller «energi i fast form», blir aggressivt markedsført. For å bygge, opplyse og vedlikeholde nye motorveier, skyskrapere og imponerende internasjonale flyplasser og butikksentrer trengs det store mengder energi. Nå forsøker de rike nasjonene i virkeligheten å si til de fattige: ’Vi har allerede en livsstil preget av velstand, men nå er vi plutselig blitt svært bekymret for miljøet. Vi er lei for det, men dere kan ikke få det som oss. Dere må være «klokere» enn det vi har vært. Dere kan ikke forbruke all denne billige energien, slik vi har gjort. Dere må bruke dyrere energi og gjennomgå en langsommere utvikling og la folk vente lenger på å få den livsstil som vi sier at de bør strebe etter.’ Hvordan vil dette sannsynligvis bli mottatt i den tredje verden?

Dr. McElroy erkjenner problemet og fortsetter: «Det vil helt sikkert kreve en overføring av ressurser fra oss [industrilandene] til dem [den tredje verden]. . . . Det virker passende å basere det på en avgift på fossile brensler, som er kilden til så mange av våre problemer. Det er uklart hvordan et slikt avgiftssystem bør ordnes. Det vil sannsynligvis kreve et internasjonalt råd med hittil uhørt makt og selvstyre. Det vil kreve at nasjonene overdrar i det minste en del av de rettigheter de tidligere har betraktet som umistelige, til uavhengig rådslagning og handling.»

Men hvor realistisk er dette håpet? Er det sannsynlig at de rike landene er villige til å gi et internasjonalt råd myndighet og rett til å kreve avgifter i den hensikt å overføre penger til de fattige land for å bekjempe drivhuseffekten? De rike og mektige land i verden har ikke oppnådd sin rikdom og makt gjennom en slik langsiktig altruisme. De er svært ivrige etter å verne om sin nasjonale suverenitet. Vil de forandre dette nå bare fordi noen vitenskapsmenn er bekymret for drivhuseffekten?

Et virkelig verdensherredømme

For å ordne opp i forhold som truer en hel verden, for eksempel en ukontrollert drivhuseffekt, trengs det ikke beslutninger, løfter og banaliteter, men en virkelig verdensregjering som er i stand til å gjennomføre et miljøvennlig handlingsprogram fra den ene polen til den andre. Menneskenes historie har fram til i dag ikke gitt oss grunn til å håpe på at de vil klare å danne en slik regjering snart. «Opp gjennom historien har vi gjort alle tenkelige feil, og vi har gjort hver eneste en av dem om og om igjen, noe som har dannet en uendelig rekke av ulike varianter av hver eneste større feil. I virkeligheten har vi ikke lært noe som helst,» sier Allan Wirtanen, som skriver om vitenskapelige emner i bladet New Scientist.

Den som oppriktig undersøker menneskenes historie, lærer én viktig ting — menneskene er ikke i stand til å ta vare på jorden uavhengig av sin Skaper. Høres det for «religiøst» ut for deg? Kanskje ikke «vitenskapelig» nok? Eller for «naivt»?

Men hva er mest naivt — å håpe at menneskene vil snu historien, utslette nasjonale, politiske, religiøse og kulturelle skillelinjer og sette i gang et langsiktig handlingsprogram for å avverge en katastrofe i det kommende århundre, eller å tro at Gud vil gripe inn før det er for sent? Skaperen har i sitt Ord lovt å «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Det er mange historiske og vitenskapelige kjensgjerninger som viser at han vil gjøre nettopp det. Hvorfor ikke bruke noen minutter på å slå opp i Bibelen og lese de løftene angående jorden som vi finner i Salme 37 og Jesaja, kapitlene 11 og 65. Sammenlign dem med dagens dystre spådommer når det gjelder drivhuseffekten. Hvilke av dem beskriver jordens framtid? Skylder du ikke deg selv og dine barn å finne det ut?