Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 14: 622 e.Kr. og framover — Underkastelse under Guds vilje

«Av disse sendebudene har Vi opphøyd noen over andre.» — Al-Baqarah (sure 2), vers 253, fra Koranena

DE SOM tror på en allmektig, kjærlig Gud, innser at det er forstandig å underkaste seg under hans vilje. De setter pris på den veiledning han gir dem gjennom sendebud som han har betrodd guddommelig kunnskap. Noen av disse sendebudene blir anerkjent i flere av de store religionene i verden. Flere personer som er omtalt i jødenes og de kristnes hellige bøker — Adam, Noah, Abraham, Moses, David og Jesus — blir for eksempel anerkjent som store profeter av omkring 800 millioner muslimer. Men muslimene — islams tilhengere — tror dessuten at en sjuende profet, nemlig profeten Muhammed, er blitt opphøyd over alle andre sendebud.

Islam betyr underkastelse, hengivelse eller overgivelse — i denne sammenheng i tilknytning til Allahs lov og vilje. En person som følger denne hengivelsens eller overgivelsens vei, kalles en «muslim». Dette ordet er et aktivt partisipp av ordet islam. Den som muslimene skal være hengitt til, er Allah. Allah brukes som et personlig navn og er en sammentrekning av de arabiske ordene Al-Ilah, som betyr «Guden». Navnet forekommer omkring 2700 ganger i Koranen.

Islams fremste profet

Muhammed (egentlig Muhammad ibn Abdallah, Abdallahs sønn), islams grunnlegger, ble født i Mekka i Saudi-Arabia omkring år 570 e.Kr. Han mislikte de polyteistiske oppfatningene og skikkene som ble fulgt i hans omgivelser. Han følte seg tydeligvis heller ikke tiltrukket av jødedommen eller kristendommen. Den muslimske forfatteren H. M. Baagil forklarer: «Fordi kristendommen hadde fjernet seg langt vekk fra Jesu opprinnelige lære, sendte Allah som et ledd i sin opprinnelige plan sin siste profet, Muhammed, for at han skulle drive vekkelse og omgjøre alle disse forandringene.»

Muhammed gav de religiøse handlingene og ritualene et arabisk preg. Jerusalem og Jerusalems tempel ble erstattet av Mekka og Mekkas helligdom, Kaba. Fredagen ble en felles bønnedag som erstattet jødenes lørdag og de kristnes søndag. Og av muslimene kom Muhammed til å bli betraktet som Guds fremste profet, framfor både Moses og Jesus.

Da Muhammed var omkring 40 år gammel, erklærte han at han var blitt kalt til å være Guds sendebud. Først vant han slektninger og venner for sin tro, og etter hvert fikk han samlet en gruppe tilhengere. Den islamske æra begynte egentlig i 622 e.Kr., da han forlot Mekka og etablerte seg i Medina, en begivenhet som blir kalt hijra (hedsjra). Dette arabiske ordet betyr «oppbrudd og forflytning». I den muslimske tidsregning settes derfor A.H. (Anno Hegirae, fluktens år) ved årstall.

I over et år forsøkte Muhammed å få jødene i Medina til å godta hans nye religion og hans rolle som profet. Men det lot seg ikke gjøre å overtale dem. De satte seg opp mot ham og slo seg sammen med hans fiender både i Mekka og Medina. Med tiden ble de største gruppene av jøder fordrevet, og én stamme ble utslettet ved at mennene ble henrettet og kvinnene og barna ble solgt som slaver.

I år 8 A.H. (630 e.Kr.) ble Mekka omsider inntatt uten kamp. Det samme skjedde med størstedelen av den arabiske halvøy for øvrig. Noen tiår etter Muhammeds død oppstod det uenighet om hvem som skulle overta ledelsen. Det førte til sterke innbyrdes stridigheter i bevegelsen, og som en reaksjon på denne indre maktkampen ble holdningen mer forsonlig til ikke-islamske grupper og forestillinger.

Ikke bare en religion

Islam er ikke bare en religion, men en altomfattende livsform som også er bestemmende for staten, dens lover, dens sosiale institusjoner og dens kultur. På denne bakgrunn er det forståelig at boken Early Islam hevder at islam i over 600 år «var verdens mest utfordrende religion, dens sterkeste politiske makt og dens mest livskraftige kultur».

Før det var gått 100 år etter Muhammeds død, hadde det vokst fram et arabisk verdensrike som var større enn Romerriket da det stod på høyden av sin makt. Det arabiske verdensriket strakte seg fra India og tvers over Nord-Afrika og helt til Spania og brakte med seg kjennskap til oppfinnelser som har beriket den vestlige sivilisasjon. Det har bidratt til viktige fremskritt innen jus, matematikk, astronomi, historie, litteratur, geografi, filosofi, arkitektur, medisin, musikk og samfunnsvitenskap.

Lik en meteor som snart blir utbrent

«Arabernes erobringer var en direkte følge av Muhammeds forkynnelse,» hevder The Collins Atlas of World History. Det var naturligvis også andre faktorer som bidrog til utbredelsen av islam. De religiøse konfliktene mellom de kristne i Bysants og Zarathustras etterfølgere i Persia gjorde begge parter blinde for arabernes framrykning.

Det var ikke noe nytt at et verdensrike med stor geografisk utstrekning ble forsøkt holdt sammen ved hjelp av religion. Men «muslimene var overbevist om at de i Koranen hadde den endelige og uomstøtelige fremstilling av sannheten,» forklarer forfatteren Desmond Stewart. De ble selvsikre og «trodde at alt som var verdt å vite, allerede var kjent, og at ikke-muslimers tanker var uten betydning». Forandringer ble «tvert avvist».

I det 11. århundre hadde det derfor allerede begynt å gå nedover med verdensmakten. Stewart sammenligner det som skjedde, med «en meteor som farer over nattehimmelen, . . . og som snart blir utbrent». Den religionen som hadde skapt brorskapsfølelse og uttenkt en forholdsvis enkel metode for hvordan den enkelte kunne vende seg til Gud, medvirket derfor faktisk til å bryte ned det verdensrike som den en gang hadde bidratt til å skape. Det forfalt like raskt som det hadde oppstått. Verdensmakten var død, men dens religion levde videre.b

Å underkaste seg under Guds vilje innebærer å adlyde Gud, hans lover og hans representanter. Det lyktes Muhammed å forene de arabiske stammene i Arabia og grunnlegge et islamsk samfunn (umma) basert på Koranen og med ham som leder. Det var en religiøs stat hvor de ved å underkaste seg ble brødre under én leder. Islam tillot bruken av sverd i kampen mot de arabiske stammenes fiender. Sverdet hjalp dem til å utvide riket og utbre sin religion. Da Muhammed døde, oppstod det voldsomme motsetninger. De var først og fremst av politisk art og dreide seg om valget av en khalifa, en leder. Det fikk mange til å kjempe mot sine brødre med sverd i hånd. Sammensmeltingen av religion og det styrende element bidrog til å splitte samfunnet. «Underkastelse» kunne ikke forene folket under én leder.

Ifølge tradisjonen skal Muhammed selv ha forutsett at det skulle oppstå 72 kjetterske sekter innen islam. Men i vår tid mener enkelte eksperter at det dreier seg om flere hundre.

De to største islamske gruppene er sjiittene (sjia-muslimene) og sunnittene (sunni-muslimene). Hver av dem er igjen inndelt i tallrike undergrupper. Av 100 muslimer er omkring 83 sunnitter og omkring 15 sjiitter. Resten tilhører forskjellige sekter som druserne, Black Muslims eller svarte muslimer og abanganene i Indonesia, som praktiserer en blanding av islam, buddhisme, hinduisme og lokale religioner.

Et særtrekk ved sjiittismen er troen på at religionen og Koranen blant annet omfatter kunnskap som er esoterisk eller skjult for allmennheten. Men den egentlige årsaken til at sjiittene skilte seg ut som egen trosretning, var striden om lederspørsmålet. Sjiittene (ordet betyr «partitilhengere», underforstått «tilhengere av Alis parti») holder seg til et såkalt legitimitetsprinsipp, som går ut på at retten til å være leder er forbeholdt Ali, Muhammeds fetter og svigersønn, og Alis etterkommere.

Ali og hans etterkommere var imamer, ledere med absolutt åndelig myndighet. Man strides om hvor mange imamer det har vært, men den største sjiittgruppen, de såkalte «tolverne», mener at det har vært 12. I 878 e.Kr. ble den 12. imamen «skjult», det vil si, han forsvant etter å ha lovt at han skulle komme tilbake ved verdens ende for å opprette et rettferdig, islamsk herredømme.

Sjia-muslimene har en årlig høytid til minne om at Husain, Muhammeds dattersønn, døde som martyr. Forfatteren Rahman sier: «En sjia-muslim som fra barndommen er fôret med levendegjørelser av denne hendelsen, vil rimeligvis opparbeide en dyp følelse av at det dreier seg om en tragedie og en urettferdighet. Dette kan føre til en idealisering av martyriet.»

Vitnesbyrd om splid

«Som følge av at gresk filosofi og logikk fikk innpass i det niende århundre, oppstod det en spesiell islamsk filosofi (falsafa) som fikk vidtrekkende betydning for islams rasjonalistiske og teologiske utforming,» opplyser det historiske verket The Columbia History of the World. Det heter videre: «I tidens løp gjennomgikk islam som religion og livsform gjennomgripende forandringer som berørte dens enhet.»

Den islamske mystisisme, som i den vestlige verden kalles sufismen, oppstod for eksempel i det åttende og niende århundre og utviklet seg snart til å bli en religiøs massebevegelse. I løpet av tiden fram til det 12. århundre ble det opprettet sufi-ordener eller brødresamfunn rundt omkring på mange steder. Sufi-klostrene begynte nesten å overgå moskeene i betydning. Sufiene driver blant annet selvsuggesjon ved hjelp av konsentrasjonsteknikk, vill dans og rituell sang og under innflytelse av sin tro på mirakler og sin helgendyrkelse.

Sufiene gav etter for lokale skikker og trosoppfatninger. Tyrkerne beholdt sine sjamanistiske skikker, afrikanerne sine medisinmenn, inderne sine hinduiske og før-hinduiske helgener og guddommer og indonesierne — ifølge The New Encyclopædia Britannica — sin «før-islamske verdensoppfatning under et dekke av islamske skikker».

En kjent sektdannelse i nyere tid fant sted da bahaibevegelsen utgikk fra sjia-islam i Iran i midten av det 19. århundre. Ahmadīya-sekten med sunnittisk bakgrunn oppstod i India i slutten av det 19. århundre, da Mirza Ghulam Ahmad, som påberopte seg å være profet, kunngjorde at han var en manifestasjon av Muhammed, og at han dessuten var den tilbakevendte Jesus og en inkarnasjon av hinduenes Krishna. Han hevdet at Jesus unnslapp døden på Golgata, og at han deretter flyktet til India, hvor han fortsatte å virke til han døde i år 120.

Den muslimske forfatteren S. Abul A‛la Maududi sier følgende i sine kommentarer til Koranen: «På den tid da Al-Baqarah [den sure som er sitert i innledningen til denne artikkelen] ble åpenbart, hadde hyklere av alle slag begynt å framstå.» Noen av dem var «’muslimer’, munāfiqīn (hyklere) . . . som forstandsmessig var overbevist om islams sannhet, men som ikke hadde nok moralsk mot til å gi avkall på sine tidligere tradisjoner».

Helt fra begynnelsen av var det derfor tydeligvis mange tilhengere som unnlot å underkaste seg under Allah på den måten som Muhammed ville. Men andre gjorde det. Kristenheten fryktet den utfordringen de representerte, og unnså seg i den forbindelse ikke for å gripe til sverdet. Dette vil Våkn opp! for 8. august fortelle nærmere om.

[Fotnoter]

[Ramme på side 22]

Nyttige opplysninger om islam

En av «islams fem søyler» er kravet om at muslimer minst én gang må avgi en offentlig trosbekjennelse, den såkalte shahāda: «Det er ingen gud uten Gud (Allah), og Muhammed er hans profet.» Dessuten skal de be fem ganger om dagen, betale zakat, en obligatorisk skatt, som nå vanligvis blir samlet inn i form av frivillige bidrag, faste fra soloppgang til solnedgang i den niende måneden, ramadan, og, så sant økonomien tillater det, minst en gang i livet foreta en pilegrimsreise (ḥaddsj) til Mekka.

Djihad («hellig krig» eller «hellig kamp») blir betraktet som en sjette «søyle» av khariji-sekten, men ikke av muslimer i sin alminnelighet. Om formålet med djihad sier The New Encyclopædia Britannica at det «ikke er å omvende folk til islam, men å vinne politisk kontroll over de forskjellige områders samfunnsvirksomhet for å styre dem i samsvar med islams prinsipper». Koranen holder veien åpen for denne slags «hellig krig» når den sier: «Drep ikke det liv som Allah har erklært ukrenkelig, unntagen når det er berettiget!» — Sure 17: 33.

Det viktigste grunnlaget for islamsk lære og lov er Koranen, som ble skrevet i løpet av en periode på cirka 25 år, og dessuten sunna (tradisjoner), ijmāʽ (menighetens samstemmige godkjennelse) og qiyās (individuell tenkning). Den islamske lovkodeks, sharī‘a, som befatter seg med muslimenes liv og virke på det religiøse, politiske, sosiale, huslige og private område, ble satt i system i det åttende og niende århundre etter Kristus.

Muslimene betrakter Mekka, Medina og Jerusalem, i denne rekkefølgen, som islams tre helligste steder. Mekka betraktes som hellig fordi helligdommen Kaba befinner seg der. Den er ifølge tradisjonen bygd av Abraham. I Medina er Muhammeds moské. Og Jerusalem betraktes som hellig fordi Muhammed ifølge tradisjonen steg opp til himmelen derfra.

[Kart/bilde på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Det islamske verdensrike da det var på høyden av sin makt