Følg forsiktighetsreglene

Av en oppsynsmann i Waterton Lakes nasjonalpark

OPPSYNSMENNENE i noen nasjonalparker må ofte ut på lete- og redningsaksjoner fordi turistene er uforstandige og kommer opp i vanskeligheter. La meg fortelle et eksempel: To unge menn kom ikke tilbake til avtalt tid etter fjellklatring i Banff nasjonalpark. Foreldrene deres tok kontakt med oppsynstjenesten, og vi fant snart bilen til de unge. Ved hjelp av kikkert oppdaget vi så en klatrer som satt på en fjellhylle, ute av stand til å røre seg.

Vi klatret oppover mot ham og ropte til ham og spurte hvor kameraten hans var. «Er han ovenfor deg? Er han nedenfor deg?» Vi fikk bare et grynt til svar. Folk som befinner seg i nødssituasjoner, kobler ofte tankene sine fra virkeligheten. Vi fant kameraten hans lenger nede. Han hadde falt utfor og slått seg i hjel. Når slike ulykker inntreffer, er det alltid menneskelig svikt med i bildet.

Når folk kommer til oss og forhører seg om løyper, klatreruter eller muligheten til å legge veien gjennom et område hvor det er bjørn, gir vi derfor enkle, tydelige og utvetydige opplysninger. De som besøker nasjonalparken, synes nok av og til at vi snakker til dem som om de skulle være barn. Mange fatter rett og slett ikke hva de kan komme ut for i villmarken eller på fjellet. De er utålmodige etter å komme av sted, men har ikke noe begrep om hva som ligger foran dem. Vi snakker derfor inntrengende til dem og gjentar våre advarsler flere ganger.

De to unge mennene som er nevnt ovenfor, hadde ikke annet klatretau enn et reip med en metallkrok i den ene enden. De havnet i en situasjon hvor de ikke kunne komme videre oppover og heller ikke nedover. Gutten på avsatsen ble livredd. Han satte seg rett ned og var ute av stand til å røre seg. Kameraten bestemte seg da for å klatre ned til neste berghylle ved hjelp av reipet og gå for å hente hjelp. Fordi han regnet med å bli borte en stund, lot han jakken sin bli igjen så den andre kunne holde varmen. Kroken som var festet til reipet, løsnet fra holdet i en bergsprekk, og han falt ned og slo seg i hjel.

I bjørnens rike

En annen gang var et ektepar på vei nedover langs Boundary Creek utenfor Waterton i det sørlige Alberta. De var nesten nede da de plutselig fikk øye på en bjørn som kom mot dem på stien. Kvinnen, som hadde oppakning på ryggen, kastet seg ned på stien og krøket seg sammen med hendene om nakken og knærne trukket opp mot brystet. Mannen ble stiv av skrekk. Han stod omtrent seks meter fra henne og fulgte bjørnen med øynene.

Bjørnen gikk rett bort til kvinnen og skrapte på oppakningen for å få tak i mat. Hun selv ble også oppskrapt på ryggen, hoftene og baken. Mannen innså til slutt at han måtte foreta seg noe. Han fant fram noen brødskiver fra sin egen ryggsekk og kastet dem på bakken. Mens han holdt på med dette, løsnet en kjele fra sekken hans og havnet på en stein, og rabalderet fikk bjørnen til å avbryte sin virksomhet og smette til skogs igjen. Ekteparet trakk seg da skyndsomt tilbake. Bjørnen måtte vi avlive, for den hadde også tidligere vært borti mennesker.

Av dette kan vi lære følgende: Hvis du går med oppakning og møter en bjørn, så kvitt deg med oppakningen. Bjørner vil gjerne nærme seg folk for å få dem til å kaste fra seg ryggsekken, slik at de kan få tak i maten den inneholder. Dette er noe de snart lærer seg til å gjøre. Ryggsekken eller kameraet eller hva som helst du kaster fra deg, vil kunne oppholde bjørnen lenge nok til at du får anledning til å komme deg i sikkerhet.

Folk som liker å fotografere, må passe på at de ikke kommer for nær innpå en bjørn når de tar sine bilder. Våren 1988 hadde et ektepar slått seg ned et sted i Glacier nasjonalpark. De oppdaget en gråbjørnbinne med tre unger. Mannen tok med seg sitt automatkamera og gikk bortover mot dyrene. Han tok de første bildene på trygg avstand. Etter hvert begynte han å bli overmodig fordi bjørnene lot til å ignorere hans nærvær.

Han listet seg stadig nærmere bjørnene. Bildene som ble fremkalt senere, viste bjørnene på kortere og kortere avstand. Mannen ønsket å ta sitt livs bilde og kom altfor nær binnen. Han krenket hennes revir og tvang henne til å treffe et valg. Skulle hun flykte eller angripe?

De siste bildene i apparatet viste at bjørnen hadde fått nok — og den gikk til angrep. Fotografen forsøkte å klatre opp i et tre, men for sent. Bjørnen innhentet ham og tilføyde ham dødelige skader.

Ved Lake Louise i Banff nasjonalpark ble en mann bitt i hoften og hånden av en gråbjørnbinne som hadde to unger. Tilfellet virket uforklarlig. Binnen hadde styrtet til angrep fra en avstand på cirka 150 meter og latt ungene stå ubeskyttet tilbake. Det er ikke sannsynlig at en bjørn vil løpe så langt vekk fra ungene sine for å angripe et menneske uten rimelig grunn.

Vi hadde mistanke om at mannens hund hadde løpt bort til bjørnen, og at bjørnen hadde jaget hunden tilbake til eieren. Da vi antydet dette for hundeeieren, benektet han det og henviste til båndtvangen som gjaldt i nasjonalparken. Jeg henvendte meg da til den andre oppsynsmannen og sa at vi måtte avlive bjørnen. Turgjengeren reagerte øyeblikkelig med å spørre: «Hvorfor det?»

«Det ser ut til at bjørnen har gått til angrep uten å være provosert,» svarte vi, «og da må dyret avlives.»

Han tenkte seg om et øyeblikk og gikk til bekjennelse. «Jeg får si det som det er, da. Det foregikk akkurat slik som dere sa. Hunden min var løs og tirret bjørnen.»

Noen mennesker oppfatter en hund som en beskyttelse i villmarken. Det motsatte er tilfellet. En udressert hund løper gjerne bort til en eventuell bjørn og bjeffer og bykser så tilbake til sin forsvarsløse herre med bjørnen i hælene.

En annen gang fikk vi melding om at et barn var blitt bitt av en bjørn. To barn hadde lekt på en sandbanke, mens faren stod i nærheten og fisket. Bjørnen kom plutselig ut fra buskene i full fart og grep et av barna og tok det med seg. Faren styrtet etter bjørnen og fikk tak i barnet, som bjørnen allerede hadde slengt fra seg da faren nådde fram.

Vi antok at bjørnen i dette tilfellet hadde feilbedømt situasjonen. Den kan ha trodd at barna som lå på alle fire og lekte, var dådyrkalver eller kanskje elgkalver. Bjørnen hadde tydeligvis frivillig gitt slipp på sitt bytte da den forstod at det var et menneskebarn. Dessverre var det ene bittet så kraftig at barnet døde av skadene. Husk derfor at bjørner ikke er tamme bare fordi de befinner seg i en nasjonalpark. De kan gå til angrep på barn, som denne hendelsen viser. Ha derfor barna dine ved siden av deg hele tiden.

Pass også på å lage støy når du befinner deg i bjørnens rike. Da risikerer du ikke å overraske bamsen. Det er dessuten tryggest å være flere sammen. En gruppe på sju eller deromkring vil antagelig få en hvilken som helst bjørn til å vike. Hvis du derimot har spasert stille og rolig og så oppdager en bjørn som ennå ikke har oppdaget deg, vil det kanskje være best at du ikke lager plutselige og uventede lyder som kan skremme dyret til å angripe. En bjørn som blir overrasket, kan også tenkes å ville simulere et angrep. Den brummer og brøler og nærmer seg på en truende måte. Du har trådt den for nær, og du får en advarsel. Da gjelder det å bruke hodet og trekke seg forsiktig tilbake og overlate valplassen til bjørnen. Du har ingen sjanser overfor en bjørn.

Det er viktig at du tar deg tid til å lese de foreliggende brosjyrene om bjørnene i området, så du vet hvordan du skal forholde deg, og hva du skal passe på når du ferdes i bjørnens rike.

Oppsynsmennenes andre oppgaver

Foruten å passe på bjørnene patruljerer vi jevnlig bilveiene i nasjonalparken, og vi inspiserer innsjøer, leirplasser og mer avsidesliggende steder. Det påligger oss dessuten å opprettholde lov og orden og drive naturvern og brannvern og tenke på publikums sikkerhet. Samtidig med at vi verner og hegner om naturen på mange måter, må vi også sørge for at folk beskyttes mot seg selv. La meg trekke fram et eksempel:

I Banff nasjonalpark er det et populært område som heter Johnston Canyon. Der er det en drøy times gange i vakre omgivelser opp til en stor foss, hvor det er satt opp skilt og rekkverk for å sikre at folk holder seg på stien. En kvinne trosset skiltene, gikk utenom et gjerde og klatret ned til vannkanten for å vaske føttene sine. En annen kvinne som kom oppover stien, lot seg friste til å gjøre det samme. Da hun var ferdig, gikk hun opp på et glatt svaberg, mistet fotfestet og gled ned i den strie elven.

Den første kvinnen grep etter hånden hennes, men klarte ikke å holde henne fast. Den andre styrtet utfor fossen og døde. Denne hendelsen var spesielt tragisk fordi hun var på bryllupsreise og hadde vært gift i bare tre dager. For et unødvendig spill av liv. Hadde hun bare respektert skiltene og gjerdet!

En oppsynsmann lever stort sett et rikt liv. Vi er opptatt av naturen og bidrar til å verne om den og rette opp skader. Men man må alltid regne med det menneskelige element, og som jeg har fortalt, ender enkelte utflukter med tragedier. Men de fleste turistene har glede av sitt besøk i naturparkene, og noen opplevelser kan også være av det mer humoristiske slaget.

En oppsynsmann som kom kjørende langs en trafikkert bilvei gjennom nasjonalparken, oppdaget for eksempel at en bilist hadde parkert i veikanten, og at en passasjer hadde rullet ned bilvinduet på sin side og holdt på med å mate en bjørn. Oppsynsmannen gikk bort til sjåføren for å snakke med ham, ettersom matingen foregikk på motsatt side av bilen. Han sa at det de gjorde, både var risikabelt og ulovlig. Dermed rullet passasjeren straks opp vinduet — til stor skuffelse for bjørnen, som øyeblikkelig luntet rundt til den andre siden av bilen. Der stod oppsynsmannen fremdeles og snakket med sjåføren. Bjørnen stanset bare en meter fra ham. Den virket forbauset og så på oppsynsmannen som om den ville si: «Jeg venter til det er min tur, oppsynsmann, men vil du vennligst skynde deg å bli ferdig!»

Våre oppgaver i nasjonalparken har i høy grad skiftet karakter i løpet av de siste 20 årene. De som kommer på besøk nå for tiden, er ikke så godt rustet til å ferdes i villmarken som turistene var tidligere. Derfor vil jeg komme med et godt råd: Hvis du planlegger en tur utenfor allfarvei, duger det ikke med bare shorts, T-skjorte, sandaler og en liten nistepakke. Selv om været er vakkert og sommerlig, kan det fort slå om til vind og snø, slik at du kan bli utsatt for generell nedkjøling. Vær forberedt på uforutsette vanskeligheter og ha alltid med reserveproviant og ekstra klær så turen kan ende godt.

Dessuten bør du aldri gå eller klatre alene. Legg ikke opp vanskeligere klatreruter enn dine ferdigheter tilsier. Folk som kommer fra lavlandet og ikke er fjellvant, har ikke sin vanlige prestasjonsevne når de kommer opp i en høyde av mellom 1500 og 2500 meter. Overvurder derfor ikke din egen styrke. Påkjenningene blir gjerne større enn du regner med. Start tidlig og snu i tide hvis været blir dårlig.

Husk også at du er gjest når du befinner deg i en nasjonalpark. Også steiner og mindre dyr er fredet, likeledes blomster og annen vegetasjon. Etterlat deg derfor ikke annet enn dine fotavtrykk. Ta ikke annet enn bilder og gode minner med deg hjem fra et fredet område.

[Bilde på side 7]

De som ferdes i gråbjørnens rike, må utvise den aller største forsiktighet

[Bilde på side 8]

Jeg er oppsynsmann her i Waterton Lakes nasjonalpark