Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 11: år 2 f.Kr. til år 100 e.Kr. — Troens, håpets og kjærlighetens vei

«De største sannheter er de enkleste; det samme gjelder de største menn.» — De britiske forfatterne Julius og Augustus Hare i det 19. århundre

OM LAG 320 år etter at Aleksander den store, konge av Makedonia, døde, ble det født en større verdenserobrer. Han skulle skille seg ut fra Aleksander på to vesentlige punkter, som forutsagt i Lukas 1: 32, 33: ’Han skal kalles den Høyestes Sønn, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.’ Denne herskeren var Jesus Kristus, og han skulle komme til å leve videre og det ikke bare på historiebøkenes støvete blad.

Jesus var en mann som levde et enkelt liv. Han bodde ikke i noe palass. Det var ikke de rike og mektige han samlet rundt seg, og han hadde heller ikke mange jordiske skatter. Jesus ble født i den lille landsbyen Betlehem omkring oktober i år 2 f.Kr. under svært enkle forhold. Hans foreldre var beskjedne jøder. Den første del av hans liv forløp stille og rolig. Han ble opplært som tømmermann og «ble holdt for å være sønn av Josef». — Lukas 3: 23; Markus 6: 3.

Selv mennesker som spotter den tanke at Jesus skulle være Guds Sønn, kan ikke benekte at hans fødsel markerte begynnelsen på en ny æra, og ingen kan heller med rette bestride den uttalelsen man finner i World Christian Encyclopedia om at «kristendommen er blitt den største og mest universelle religion i historien».

Ikke ny, men annerledes

Kristendommen var ikke en helt ny religion. Den hadde sine røtter i israelittenes religion og tok til seg næring fra Jehova Guds skrevne lov. Alt før Israel ble en nasjon, var Jehova blitt dyrket som Gud av deres forfedre Noah, Abraham og Moses, og det hadde skjedd som en videreføring av den aller eldste religion, den sanne tilbedelse av Skaperen slik den opprinnelig ble utøvd i Eden. Men Israels nasjonale og religiøse ledere lot falsk religion av babylonsk karakter få trenge inn i sin gudsdyrkelse, slik at den ble forurenset. Som det heter i World Bible: «Ved tiden for Jesu fødsel var den jødiske menighet befengt med hykleri og gjennomsyret av en formalisme som skjulte de sentrale åndelige sannheter som de store hebraiske profeter hadde holdt fram.»

Sammenlignet med de innviklede, menneskelige resonnementer som var blitt en del av den jødiske tro, var Jesu lære preget av enkelhet. Paulus, en av kristendommens mest energiske misjonærer i det første århundre, viste dette da han talte om kristendommens grunntrekk: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (1. Korinter 13: 13) Andre religioner taler også om «tro, håp og kjærlighet», men likevel er kristendommen noe helt annet. Hvordan?

Tro på hvem og hva?

Jesus pekte på at man måtte «tro på Gud», som han betegnet som Skaperen. (Johannes 14: 1; Matteus 19: 4; Markus 13: 19) Kristendommen skiller seg derfor ut fra både jainismen og buddhismen, som forkaster tanken om en Skaper og hevder at universet alltid har vært til. Og ettersom Kristus talte om «den eneste sanne Gud», er det innlysende at han ikke trodde på en masse sanne guder og gudinner, som religionene i oldtidens Babylon, Egypt, Hellas og Roma lærte om, og som hinduismen fremdeles lærer om. — Johannes 17: 3.

Jesus forklarte at det var Guds hensikt at han skulle «gi sitt liv som løsepenge for mange», for å ’frelse det som var fortapt’, slik at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». (Markus 10: 45; Lukas 19: 10; Johannes 3: 16; jevnfør Romerne 5: 17—19.) Troen på en offerdød som kan gi soning for synd, skiller seg ut fra shintoismen, som ikke erkjenner at det eksisterer noen arvesynd.

Jesus lærte at det bare finnes én sann tro. Han gav dette rådet: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matteus 7: 13, 14) Boken Imperial Rome sier: «[De første] kristne hevdet at de alene hadde sannheten, og at alle andre religioner . . . var falske.» Dette skiller seg klart ut fra den hindu-buddhistiske innstilling, som går ut på at det finnes noe verdifullt i alle religioner.

Hva slags håp?

Det kristne håp er forankret i Skaperens løfte om at hans regjering skal løse verdens problemer. Derfor oppmuntret Jesus folk, helt fra begynnelsen av sin tjeneste i år 29 e.Kr., til å «tro på evangeliet» om at «Guds rike er nær». (Markus 1: 15) I motsetning til østlige religioner, for eksempel ch’ŏndogyo, lærte ikke Jesus at man skulle gå inn for nasjonalisme som en måte å realisere det kristne håp på. Nei, Jesus avviste tvert imot alle forslag om at han skulle gå inn for noen politisk sak. (Matteus 4: 8—10; Johannes 6: 15) Det er tydelig at han ikke mente det samme som enkelte jødiske religiøse ledere, nemlig at «menneskeheten må aktivt hjelpe Gud med å få frembrakt Messias».

Det kristne håp omfatter muligheten til å få evig liv på jorden under rettferdige forhold. (Jevnfør Matteus 5: 5; Åpenbaringen 21: 1—4.) Er det ikke lett og enkelt å fatte dette? Ikke for alle dem som har fått sinnet formørket av tanken på nirvana, som The Faiths of Mankind omtaler som et «opphør», men likevel ikke som noen «tilintetgjørelse». Denne boken hevder at nirvana i realiteten «ikke lar seg beskrive».

Kjærlighet — til hvem og av hvilket slag?

Jesus sa at det største bud er: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.» (Markus 12: 30) For en kontrast til religioner som gir høyeste prioritet til menneskers frelse, mens Guds interesser skyves i bakgrunnen. Jesus viste at positiv kjærlighet til ens neste kommer i annen rekke: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem,» var det råd han gav. (Matteus 7: 12; 22: 37—39) Men legg merke til hvordan dette skiller seg ut fra Konfucius’ negative lære: «Gjør ikke mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg.» Hvilken kjærlighet synes du er den største, den som hindrer folk i å skade deg, eller den som motiverer dem til å gjøre godt mot deg?

«Den første prøve på om en mann er virkelig stor, dreier seg om hans ydmykhet,» skrev den engelske forfatteren John Ruskin i det 19. århundre. Ved at Jesus ydmykt ofret sitt liv for sin Fars navn og rykte og dernest til gagn for menneskene, viste han kjærlighet til både Gud og mennesker. Hvor sterkt står ikke dette i kontrast til Aleksander den stores egosentriske ambisjoner om å oppnå guddommelighet! Collier’s Encyclopedia sier følgende om Aleksander: «Gang på gang satte han livet på spill, men det er ingen ting som tyder på at han noensinne ofret en tanke på hva som skulle skje med hans folk etter hans død.»

Jesus viste også sin kjærlighet til Gud og mennesker ved at han ikke gikk inn for et diskriminerende kastesystem, i motsetning til sine hinduiske samtidige i India. Og i motsetning til jødiske grupper som tillot sine medlemmer å gripe til våpen mot upopulære herskere, advarte Jesus sine etterfølgere om at «den som griper til sverd, skal falle for sverd». — Matteus 26: 52.

Tro vist ved gjerninger

Når de første kristne var så opptatt av tro, håp og kjærlighet, var det også noe som kom til uttrykk i deres oppførsel. De kristne fikk beskjed om at de skulle «legge av det gamle menneske», som de hadde felles med den syndige menneskehet, og kle seg «i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferd». (Efeserne 4: 22—24) Og det gjorde de. Her er det interessant å sitere den avdøde engelske statsviteren Harold J. Laski, som sa: «At en tro står sin prøve, beror selvfølgelig ikke på hvor flinke de som antar den, er til å fortelle om det de tror på; prøven består i om den kan få dem til å endre sin oppførsel i dagliglivet.» — (Uthevet av oss) Jevnfør 1. Korinter 6: 11.

Med urokkelig tro, et godt forankret håp og drevet av ekte kjærlighet begynte de første kristne å adlyde den befaling Jesus hadde gitt dem like før han fór opp til himmelen: «Så gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem . . . lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20, Lyder Bruns oversettelse.

På pinsedagen i år 33 e.Kr. ble Guds ånd utgytt over 120 kristne disipler som var samlet i en sal i Jerusalem. Den kristne menighet var blitt født!a Den dagen fikk menighetens medlemmer mirakuløst evnen til å tale på fremmede språk, noe som satte dem i stand til å kommunisere med jøder og proselytter fra andre land som da var i Jerusalem i anledning av høytiden. (Apostlenes gjerninger 2: 5, 6, 41) Og hva ble resultatet? Jo, på én dag vokste tallet på kristne fra om lag 120 til over 3000!

Jesus begrenset stort sett sin forkynnelse til jødene. Men kort tid etter pinsedagen ble den kristne apostelen Peter brukt til å åpne «veien» for samaritaner, som holdt seg til de fem første bøkene i Bibelen, og senere, i år 36 e.Kr., for alle ikke-jøder. Paulus ble en «hedningenes apostel» og foretok tre misjonsreiser. (Romerne 11: 13) Menigheter ble opprettet, og de blomstret. «Deres nidkjærhet i arbeidet med å utbre sin tro var uten grenser,» sier boken From Christ to Constantine og legger til: «Det kristne vitnearbeidet var både omfattende og effektivt.» Forfølgelsen av de kristne slo helt feil. Den bidrog i stedet til å spre budskapet, omtrent som vind får ilden til å spre seg. Den bibelske boken Apostlenes gjerninger inneholder den spennende beretningen om en energisk kristen virksomhet i kristendommens barndom.

’Det er ikke den kristendommen jeg kjenner!’

Er det din reaksjon når du hører denne beretningen om den første tiden i kristendommens historie? Har du opplevd at mange av dem som i dag gir seg ut for å være kristne, i stedet for å ha en sterk tro er preget av tvil og ikke er sikre på hva de skal tro? Har du sett at mange av dem i stedet for å ha håp er grepet av frykt og er usikre på hva framtiden vil bringe? Og er din erfaring den samme som den den engelske satirikeren fra det 18. århundre, Jonathan Swift, gav uttrykk for, nemlig at «vi har bare nok religion til å få oss til å hate hverandre, men ikke nok til å få oss til å elske hverandre»?

Paulus forutsa denne negative utviklingen. «Glupske ulver» — ledere som er kristne bare i navnet — skulle «stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg». (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Hvor omfattende ville denne utviklingen bli? Det neste nummer av bladet vil ta for seg dette spørsmålet.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

En kristen har tro på en levende Gud

[Bilde på side 25]

Det kristne håp får oss til å se fram til et gjenopprettet jordisk paradis

[Bilde på side 25]

Den kristne kjærlighet får oss til upartisk å hjelpe andre til å tjene Gud