Pang! Pang! Du er død!

DET er tidlig om morgenen. Luften er kjølig. Det er ingen bevegelse i trærne i den tette skogen — luften står nesten stille. Alle fuglene som satt og hvilte seg på de løvrike grenene, er plutselig forsvunnet. Hjorter og andre dyr som bare for noen timer siden søkte ly under det frodige løvverket, har flyktet. Det er tydelig at det er noe i gjære. Centimeter for centimeter åler du deg framover på magen i sølen. Fuktigheten trenger igjennom den istykkerrevne kamuflasjeuniformen. Ønsket om å overleve får deg til å bli liggende flat.

Plutselig blir stillheten brutt av et skingrende krigshyl. En mann kaster seg ut av buskaset bare seks meter unna. I dødsforakt forsøker han å fyre løs fra kloss hold, men avtrekkeren henger seg opp, og han får ikke løsnet et skudd. Han banner så det lyser. Du ruller deg instinktivt til siden idet du trekker av. I neste øyeblikk brer rødfargen seg ut over brystet hans. Du har støtt på fienden og vunnet!

Er dette en beskrivelse av en krigsveterans gjenopplevelse av en av verdenskrigene, Koreakrigen eller Vietnamkrigen? Nei, det er en beskrivelse av en av de mest populære aktiviteter som mange tusen fritidssoldater deltar i hver uke i USA, Canada, England, Frankrike, Vest-Tyskland og Japan. De er inndelt i grupper på 12, 15 eller 20, og målet er å erobre fiendens flagg.

Deltagerne kommer fra alle samfunnslag — leger, advokater, sykepleiere, sekretærer, ingeniører innen høyteknologi, forretningsmenn og den vanlige mann. Kledd i kamuflasjeuniform og med ansiktet smurt inn med gjørme eller med brun, svart og grønn farge er alle deltagerne degradert til en gjeng med fryktinngytende voksne som leker krig.

De er utstyrt med spesiallagde håndvåpen og geværer som kan sende av gårde gelatinkuler fylt med rød, vannløselig maling i en hastighet av 76 meter i sekundet. Når kulen treffer motstanderen, sprekker den. Deltagerne ser like fryktinngytende ut som en erfaren soldat fra Vietnamkrigen. Den røde fargen som tilsynelatende strømmer ut fra kroppen, er et tydelig signal til både venn og fiende om at vedkommende er blitt «drept». Når en deltager blir skutt av fienden, er han «død» så lenge leken pågår. Her tar man ikke fanger!

Krigen kan utkjempes i et hvilket som helst skogkledd område, som enten eies av deltagerne eller blir leid. I disse områdene er det også ofte elver og tett krattskog i tillegg til gjørme og søle, slik det blir beskrevet innledningsvis. I noen områder er det kanskje satt opp spesialbygde hytter slik at det ligner landsbyer i Vietnam. Landsbyene får ofte vietnamesiske navn. Noen steder bruker man tanks for å gjøre det mer realistisk, eller man lager huler eller skyttergraver for å gjemme seg eller ligge i bakhold. Enkelte steder er det også blitt bygd plattformer oppe i trærne, hvor snikskyttere kan spore opp og «drepe» sitt offer. Hvis ingen av lagene klarer å erobre fiendens flagg, vil det laget som har klart å «drepe» flest motstandere, gå av med seieren.

Bør de kristne leke krig?

Omkring 20 medlemmer av to kirker i Sacramento-området i California betalte cirka 250 kroner hver for å «delta i denne stadig mer populære utendørsaktiviteten,» skrev en journalist. «Kirke mot kirke holdt de det gående i det ulendte terrenget i nesten seks timer. De gjemte seg bak trær og 200-liters oljefat, avfyrte sine karbondioksiddrevne pistoler . . . og forsøkte å erobre det andre lagets flagg.» Da en predikant i en av kirkene ble spurt om det passet seg at en leder i kirken deltok i slike aktiviteter, svarte han: «Det at du er en kristen, betyr ikke at du ikke er som andre mennesker, og at du ikke kan ha det moro.» En av motstanderne hans, presten i kirken som det andre laget tilhørte, hadde «ingen motforestillinger mot å leke krig regelmessig,» ble det meldt. Men burde ikke en som kaller seg kristen, ha motforestillinger mot å ta del i aktiviteter som forherliger krig?

En deltager sa: «Alle drømmer om å snike seg innpå sitt offer bakfra og gi ham dødsstøtet. Før han aner hva som skjer, er han død.» En annen sa: «Jeg ble begeistret for det fra første stund. Det er nesten som å bli avhengig av narkotika. Du må ganske enkelt komme hver uke og kjenne virkningen av adrenalinet i kroppen.»

Mange atferdsforskere omtaler det å leke krig som motbydelig og noe som andre kan ta anstøt av, og de kaller det et «skremmende fenomen». Her er noen av reaksjonene:

«Det å rette et skytevåpen mot noen, selv om det er ladd med kuler som er fylt med maling, og trekke av kan gjøre en forherdet når det gjelder virkelig vold.» «Å oppnå en viss tilfredsstillelse ved å skyte folk synes i høyeste grad å være smakløst.» «Jeg mener det gjør langt større skade enn gagn,» sa en professor i psykologi ved Wisconsin universitet i USA som også er spesialist på aggresjoner. «Kjensgjerningene viser klart at det ikke fører noe positivt med seg, men at det kan bidra til å fjerne motforestillinger mot vold.» «Andre kritikere har kalt krigsleken en syk utgave av menneskejakt og simulerte mord,» sier bladet New Orleans. «Én . . . antydet at deltagerne i disse krigslekene i virkeligheten hadde behov for en dyktig terapeut.»

I tillegg til at slike aktiviteter er moralsk forkastelige, er de også farlige og fører til mange skader.

Krig er avskyelig. En kristen finner derfor ingen spenning eller begeistring ved å etterligne eller leke krig. En sann kristen vil ikke finne glede i å delta i slike aggressive aktiviteter, men isteden glede seg over at Skaperen, Jehova Gud, snart vil ’gjøre ende på krig over hele jorden’. — Salme 46: 10; Jesaja 2: 4.