Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 8: ca. 563 f.Kr. og framover — Opplysning som lovte frigjøring

«Måten å prøve en religion eller filosofi på er å finne ut hvor mange ting den kan forklare.» — Ralph Waldo Emerson, amerikansk dikter i det 19. århundre

VI VET lite eller ingenting sikkert om ham. Overleveringer sier at han het Siddhartha Gautama, at han var prins, og at han ble født omkring 600 år før Kristi fødsel i Sakya-riket nord i India. Han ble kalt Sakyamuni (vismannen fra Sakya-ætten) og Tathagata, en tittel med ukjent betydning. Du kjenner ham sannsynligvis bare under hans mer kjente tittel, Buddha.

Gautama vokste opp i palasslignende omgivelser, men da han var 29 år gammel, ble han plutselig klar over hvilken elendighet han var omgitt av. Han ønsket en forklaring — ikke ulikt folk i dag som oppriktig lurer på hvorfor det finnes ondskap og lidelser. Han forlot sin kone og sin lille sønn og flyktet ut i ødemarken, hvor han i seks år levde en asketisk tilværelse. Han lå på torner og levde en tid på et eneste riskorn om dagen. Dette førte imidlertid ikke til noen opplysning for ham.

Da Gautama var cirka 35 år, bestemte han seg for å slå inn på en mer moderat vei, som han kalte middelveien. Han sverget at han skulle forbli sittende under et fikentre helt til han hadde oppnådd «opplysning» eller «oppvåkning». Til slutt, etter en natt med syner, følte han at hans søken var blitt belønnet. Han ble fra da av kjent som Buddha, som betyr «den opplyste» eller «den oppvåknede». Gautama hevdet imidlertid ikke å ha monopol på den tittelen. Hans tilhengere knytter derfor alltid en ubestemt artikkel til denne tittelen når det ikke er tale om Gautama, da den bestemte artikkelen blir brukt.

Veien til frigjøring

Det sies at de hinduiske gudene Indra og Brahma bønnfalt Buddha om å fortelle de sannheter han nylig hadde oppdaget, til andre. Det begynte han å gjøre. Selv om Buddha bevarte hinduismens tolerante holdning og fastholdt at alle religioner er av verdi, støttet han ikke dens kastevesen og dens understreking av betydningen av dyreoffer. Han avviste hinduismens påstand om at Vedaene er av guddommelig opprinnelse. Og selv om han ikke forkastet tanken om at det finnes en Gud, utelukket han tanken om Gud som en Skaper. Han argumenterte for at årsaksloven ikke hadde noen begynnelse. Han gikk lenger enn hinduismen og skal angivelig ha lovt i sin første preken: «Dette, munker, er middelveien av kunnskap som . . . fører til innsikt, som fører til visdom, som bidrar til ro, til kunnskap, til fullstendig opplysning, til nirvana.»

’Hva er nirvana?’ spør du kanskje. «Det er vanskelig å finne et galt svar på dette spørsmålet,» sier historikeren Will Durant, «for Mesteren etterlot seg ikke noe klart svar på dette, og hans etterfølgere har gitt ordet enhver betydning under solen.» «Det finnes ikke et bestemt buddhistisk syn,» sier The Encyclopedia of Religion, for oppfatningene «varierer med kulturen, den historiske periode, språket, skolen og også med den enkelte». En skribent kaller nirvana «det fullstendige fravær av begjær, tomrommets tidløse uendelighet . . . dødens evige ro uten gjenfødsel». Andre sier under henvisning til rotordet på sanskrit, som betyr «utblåsing» eller «utslokning», at det er som en flamme som slokner når det er slutt på brennstoffet. Uansett lover nirvana frigjøring.

Buddha oppsummerte behovet for å oppnå frigjøring i De Fire Edle Sannheter: Livet er smerte og lidelse; det skyldes livstørst og et sterkt ønske om å tilfredsstille begjæret; visdommens vei er å undertrykke livstørsten; dette oppnås ved å følge den åttefoldige vei. Denne veien innbefatter rett tro, rett beslutning, rett tale, rett handling, rett levesett, rett streben, rett tankegang og rett meditasjon.

Seirer i utlandet, nederlag hjemme

Helt fra begynnelsen ble buddhismen positivt mottatt. En gruppe materialister på den tiden som ble kalt charvakene, hadde allerede banet vei for den. De forkastet hellige hinduiske skrifter, avviste tanken om en Gud og tok avstand fra religion i sin alminnelighet. De øvde en betydelig innflytelse og var med på å skape det Durant kaller «et vakuum som nesten framtvang utviklingen av en ny religion». Dette vakuum bidrog sammen med «den gamle religions forstandsmessige forfall» til oppkomsten av de to store reformbevegelsene på den tiden, buddhismen og jainismen.

I midten av det tredje århundre før Kristus gjorde kong Ashoka, hvis herredømme omfattet det meste av det indiske kontinent, mye for å gjøre buddhismen populær. Han styrket dens misjonsvirksomhet ved å sende misjonærer til Ceylon (Sri Lanka) og muligens også til andre land. I løpet av de første århundrer av vår tidsregning spredte buddhismen seg ut over hele Kina. Derfra spredte den seg til Japan via Korea. I det sjette og sjuende århundre etter Kristus kunne en finne buddhismen i alle østlige og sørøstlige deler av Asia. I dag finnes det over 300 millioner buddhister over hele verden.

Buddhismen var blitt spredt til andre land også før kong Ashokas tid. «I slutten av det fjerde århundre etter Kristus fantes det buddhistiske misjonærer i Aten,» skriver E. M. Layman. Han sier videre at etter at kristendommen var blitt grunnlagt, støtte dens første misjonærer på buddhistiske læresetninger overalt hvor de kom. Da katolske misjonærer for første gang kom til Japan, ble de faktisk feilaktig tatt for å tilhøre en ny buddhistisk sekt. Hvordan kunne det ha seg?

De to religionene hadde tydeligvis mye til felles. Ifølge historikeren Durant var dette slike ting som «det å vise relikvier ærbødighet, bruken av hellig vann, lys, røkelse, rosenkransen, prestedrakter, et liturgisk, dødt språk, munker og nonner, kronraking og sølibat blant munkene, skriftemål, faste, kanonisering av helgener, skjærsilden og messer for de døde». Han legger til at disse tingene «ser ut til å ha forekommet i buddhismen først». Det sies faktisk at buddhismen var «fem århundrer forut for den romersk-katolske kirke når det gjaldt utformingen og bruken av alle de seremonier og formularer som de to religionene har felles».

Forfatteren Layman forklarer hvordan disse likhetene oppstod, ved å peke på en felles opprinnelse. Han skriver: «Ved den kristne tidsalders begynnelse . . . hadde hedensk innflytelse gjort seg gjeldende i buddhistiske former for tilbedelse. . . . Hedensk innflytelse var sannsynligvis [også] ansvarlig for noen av de skikkene som utviklet seg i den kristne kirke.»

Trass i buddhismens innflytelse på verdensbasis led den et alvorlig nederlag i hjemlandet. I dag er mindre enn én prosent av Indias befolkning buddhister; 83 prosent er hinduer. Årsaken til dette er uklar. Kanskje var buddhismen så tolerant at den ganske enkelt ble gjenopptatt i tradisjonell hinduisme. Eller kanskje buddhistmunkene ble slappe med hensyn til å lede lekfolket. Det at islam vant innpass i India, var i alle fall en avgjørende faktor. Dette førte til et muslimsk herredømme der mange, særlig nord i landet, gikk over til islam. På slutten av det 13. århundre var faktisk en fjerdedel av befolkningen muslimer. I mellomtiden vendte mange buddhister tilbake til hinduismen, der de tilsynelatende mente at de var bedre rustet til å stå imot muslimenes voldsomme angrep. Hinduismen viste seg virkelig å være toleransens religion da den ønsket dem varmt velkommen tilbake. Den gjorde det dessuten lettere for dem å vende tilbake ved å utrope Buddha til en gud, en inkarnasjon av Vishnu.

Buddhas mange ansikter

«De første Buddha-bildene ble laget av grekerne,» skriver E. M. Layman. Buddhistene hevder at disse statuene ikke blir tilbedt, men bare er hjelpemidler som er laget for å vise den store Lærer hengivenhet og respekt. Noen ganger fremstilles Buddha stående, men som oftest sitter han med bena i kors og med fotsålene pekende oppover. Når han holder den ene hånden oppå den andre, mediterer han, når han har høyre hånd løftet opp mot haken, velsigner han, og når tommelen på høyre hånd berører pekefingeren, eller når han holder hendene sammen foran brystet, underviser han. En tilbakelent stilling viser ham i det øyeblikk han går inn i nirvana.

Akkurat som han fremstilles i forskjellige stillinger, finnes det forskjellige oppfatninger av hans læresetninger. Det sies at innen 200 år etter hans død fantes det allerede 18 forskjellige versjoner av buddhismen. I dag, 2500 år etter Gautamas «opplysning», finnes det mange buddhistiske forklaringer på hvordan man oppnår nirvana.

Erik Zürcher ved Leiden universitet i Nederland forklarer at det er «tre grunnleggende retninger innen buddhismen som alle har sine læresetninger, kultiske skikker, hellige skrifter og ikonografiske tradisjoner». Disse bevegelsene kalles vogner eller fartøyer i den buddhistiske terminologi, ettersom de i likhet med ferjer bringer en person over livets elv til han til slutt kommer til frigjøringens elvebredd. Der kan man trygt forlate vognen eller fartøyet. En buddhist vil si at måten en reiser på — den type vogn man benytter — er uvesentlig. Det eneste som teller, er å komme fram.

Blant disse vognene finner vi theravada-buddhismen, som tydeligvis holder seg ganske nær til det Buddha lærte, og som står spesielt sterkt i Burma, Sri Lanka, Laos, Thailand og Kampuchea. Mahayana-buddhismen, som står spesielt sterkt i Kina, Korea, Japan, Tibet og Mongolia, er mer liberal, ettersom den har bearbeidet læren for å nå flere mennesker. Den kalles derfor Den Store Vogn, i motsetning til theravada, Den Lille Vogn. Vajrayana, Diamantvognen, som er alminnelig kjent som tantrisme eller esoterisk buddhisme, kombinerer ritualer med yoga, noe som angivelig skal framskynde ens vei mot nirvana.

Disse tre bevegelsene er delt inn i mange skoler. Disse tolker enkelte grunnleggende elementer på hver sin måte, ofte fordi de legger spesiell vekt på bestemte deler av buddhistiske skrifter. Og siden «ble buddhismen i varierende grad påvirket av lokale trosoppfatninger og skikker» uansett hvor den bredte seg, sier Zürcher. Dette førte til at disse skolene snart ble opphav til en mengde lokale sekter. Vi kan si at Buddha, i likhet med kristenheten med sine tusenvis av forvirrende sekter og undergrupper, billedlig talt har mange ansikter.

Buddhisme og politikk

I likhet med jødene og de såkalte kristne har buddhistene ikke bare engasjert seg i religiøs virksomhet, men har også vært med på å utforme politiske tanker og holdninger. «Den første sammenslutningen av buddhisme og politisk aktivitet fant sted under [kong] Ashokas styre,» sier forfatteren Jerrold Schecter. Buddhismens politiske virksomhet har fortsatt helt fram til vår tid. I slutten av 1987 ble 27 tibetanske buddhistmunker arrestert i Lhasa for å ha deltatt i antikinesiske demonstrasjoner. Og buddhismens innblanding i krigen i Vietnam i 1960-årene fikk Schecter til å si: «Den fredelige middelveien er blitt fordreid til en ny voldsbølge med gatedemonstrasjoner. . . . Buddhismen i Asia er en trosretning i flammer.»

Fordi enkelte er misfornøyd med den vestlige verdens beklagelige politiske, økonomiske, sosiale og moralske tilstand, vender de seg til Østens religioner, deriblant buddhismen, for å finne de forklaringer de søker. Men kan en «trosretning i flammer» gi svar på deres spørsmål? Hvis du anvender Emersons kriterium — «måten å prøve en religion . . . på er å finne ut hvor mange ting den kan forklare» — hvordan bedømmer du da Gautamas opplysning? Ville noen av de andre asiatiske religionene gjøre det bedre? Svaret på det spørsmålet vil du finne i den neste artikkelen i denne serien, «De orientalske religioner på leting etter den rette vei».

[Ramme på side 18]

Noen av buddhismens folk, steder og ting

Adam’s Peak, et fjell på Sri Lanka som blir betraktet som hellig. Buddhistene sier at en fordypning i fjellet er Buddhas fotavtrykk, muslimene sier det er Adams fotavtrykk, og hinduene sier det er Shivas fotavtrykk.

Bodhitreet, fikentreet som Gautama satt under da han ble Buddha. «Bodhi» betyr «opplysning» eller «oppvåkning». En sidegren av treet som sies å ha overlevd, blir vist ærbødighet i Anuradhapura på Sri Lanka.

Buddhistmunker, gjenkjennes ved sine spesielle drakter. De utgjør et grunnleggende element i buddhismen. De lover å være sannferdige, vise medlidenhet mot mennesker og dyr, tigge til livets opphold, sky fornøyelser og leve i sølibat.

Dalai Lama, tibetansk verdslig og religiøs leder som buddhistene betrakter som en inkarnasjon av Buddha, og som i 1959 ble drevet i landflyktighet. «Dalai», av det mongolske ordet for «osean», betyr bred kunnskap. «Lama» henviser til en åndelig lærer (i likhet med «guru» på sanskrit). Ifølge nyhetsreportasjer velsignet Dalai Lama «sivil ulydighet, men fordømte vold» under de tibetanske demonstrasjonene i 1987. Dermed fikk han India, sitt vertsland, til å minne ham om at politiske uttalelser kan bringe hans opphold der i fare.

Tanntemplet, et buddhistisk tempel i Kandy på Sri Lanka hvor en av Buddhas tenner etter sigende oppbevares som en hellig relikvie.

[Ramme på side 19]

Te og buddhistiske «bønner»

Selv om det er likhetstrekk mellom buddhistiske bønner og det en vanligvis forbinder med begrepet «bønn», vil «meditasjon» her være en mer korrekt betegnelse. En form for buddhisme som legger spesiell vekt på selvdisiplin og dyp meditasjon, er zenbuddhismen. Den kom til Japan i det 12. århundre etter Kristus og er basert på en kinesisk form for buddhisme som er kjent som ch’an, som kan spores tilbake til en indisk munk som het Bodhidarma. Han drog til Kina i det sjette århundre etter Kristus og lånte svært mye av kinesisk taoisme da han grunnla ch’an. Det sies at han en gang kuttet av seg øyelokkene i sinne fordi han hadde sovnet mens han mediterte. De falt ned på bakken, slo rot og frembrakte den første teplanten. Denne legenden er det tradisjonelle grunnlaget for at zenmunkene drikker te for å holde seg våkne mens de mediterer.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Buddhistiske templer, slike som Marmortemplet i Bangkok i Thailand, er svært imponerende

[Bilde på side 17]

Vi ser også en statue av en buddhistisk demon som holder vakt ved et tempel, og under ser vi en statue av en buddha. Dette er et svært vanlig syn i buddhistiske land