Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 7: ca. 1500 f.Kr. og framover — Hinduismen — toleransens religion

«Enhver bør følge sin egen religion.» — Ramakrishna, hinduisk reformator i det 19. århundre

TOLERANSE blir som regel betraktet som en dyd. Det er i hvert fall et ord som passende kan knyttes til den store verdensreligionen som er kjent som hinduismen. I 1985 bekjente 13,5 prosent av verdens befolkning, cirka 650 000 000 mennesker, seg til hinduismen.

Hinduismen er blitt betegnet som «en nasjonalreligion som er satt sammen av mange tråder», eller rett og slett som «en fellesbetegnelse for alle religionene i India». The New Encyclopædia Britannica gjør lite for å klarlegge saken når den innrømmer at «ethvert forsøk på å gi en bestemt definisjon av hinduismen har vist seg å være utilfredsstillende på en eller annen måte, og dette forsterkes av at de dyktigste indiske autoriteter i hinduisme, inklusive hinduer selv, har lagt vekt på forskjellige trekk ved det hele».

Hinduismen er under alle omstendigheter en gammel religion. Den oppstod i dalen rundt elven Indus, som nå hører med til Pakistan. Omkring år 1500 f.Kr. flyttet et indoeuropeisk folk som var kjent som ariere, inn i dette området. Ettersom de betraktet enkelte gjerninger som hellig kunnskap (veda), ble religionen deres kalt vedisk. Den inneholdt enkelte elementer fra den religion som forfedrene til dagens iranere dyrket. Det er også mulig at den ble påvirket av babylonsk religion, slik Encyclopædia of Religion and Ethics forklarer når den snakker om «flere likhetstrekk mellom babylonsk og tidlig hinduisk kultur». De første innvandrernes religion bygde på disse utenlandske elementene, og med årene føyde de til eller utelot trosoppfatninger og skikker etter hvert som de ble påvirket av andre religioner. Hinduismen er dermed et resultat av en stadig tilføyelse av forskjellige elementer fra mange ulike kilder.

Læresetninger og skikker

Arierne var med på å legge grunnlaget for hinduenes kastevesen. De opprinnelige fire kastene ble utvidet, slik at de senere kom til å omfatte flere tusen undergrupper. De fire kastene har angivelig sitt utspring i de forskjellige kroppsdelene til purusa. Dette sanskrit-ordet betyr egentlig «person» eller «en mann», men blir i denne forbindelsen brukt i betydningen menneskenes opprinnelige far.

Brahmanene, som angivelig var født av hans munn, var religiøse ledere; kshatriyaene, som var født av hans armer, var militære og politiske ledere; vaishyaene, som var født av hans lår, var bønder, håndverkere og handelsmenn; og shudraene, som var født av hans føtter, var slaver. De «uberørbare» var de lavest stilte i kastevesenet, hvis plikter eller levemåte innbefattet handlinger som var urene i religiøs henseende. Selv om India og Pakistan erklærte de strengeste formene av det hinduiske kastevesenet for ulovlige for 40 år siden, finnes det fremdeles rester av systemet.

Dyreoffer var i en periode en viktig del av tilbedelsen, noe som krevde at det fantes et presteskap som kunne utføre de nødvendige seremonier. Brahmanene ble så mektige at en gren av religionen ble kjent som brahmanismen. «Prestene ble fryktet og æret mer enn gudene fordi de kunne knuse fiender bare ved å forandre ritualet,» sier T. W. Organ, en autoritet på området. Etter hvert som offerritualene ble mer innviklede, oppstod det en retning som la vekt på askese eller spekelse av kjødet.

Samsara var en grunnleggende lære. Den ble senest framsatt i Upanishadene, en samling hinduiske skrifter som etter all sannsynlighet skriver seg fra den første halvdelen av det første årtusen før Kristus. De lærer at de som dør, etter et midlertidig opphold i himmelen eller i helvete, blir gjenfødt som mennesker eller som dyr på et stadium som enten er høyere eller lavere enn det de stod på i sitt forrige liv, i samsvar med karmas lov. Målet i livet er å oppnå moksha, frigjøring fra den ubarmhjertige syklus av fødsler og gjenfødsler, og bli forent med urgrunnen eller med urmaterien, brahma.

Det var mange guder i den vediske religion. Men ifølge boken Concepts of Indian Philosophy fant dens tilhengere dette utilfredsstillende, så «de beveget seg sakte mot et monoteistisk gudsbegrep. . . . Én prosess gikk ut på å slå sammen alle de tidligere gudene . . . [for å] frembringe et gudsbilde». Brahma ble derfor en upersonlig gud, uten egenskaper og karakter, som var en personifikasjon av mange forskjellige guddommer.

Ønsket om å oppnå moksha er basert på det historikeren Will Durant kaller «avskyen for livet . . . som formørker all hinduisk tankegang». Denne dystre og pessimistiske holdningen blir illustrert på en god måte i Maitri Upanishad, hvor det spørres: «Hvilken glede er det å tilfredsstille lystene i dette legeme, som lider av begjær, sinne, griskhet, selvbedrag, frykt, fortvilelse, misunnelse, atskillelse fra det ønskelige og forbindelse med det uønskede — sult, tørst, senilitet, død, sykdom, sorg og lignende ting?»

En måte å unngå denne ulykkelige tilstanden på ble skissert i Puranaene, en serie skrifter som sannsynligvis ble nedskrevet i det første århundre av vår tidsregning. «Purana» betyr «gamle beretninger». Disse skriftene var lett tilgjengelige og ble kjent som menigmanns skrifter. Garuda Purana sier: «Sann lykke oppnås ved å fortrenge alle følelser. . . . Der det er følelser, er det lidelser. . . . Fornekt følelsene, og du blir lykkelig.» Denne løsningen virker dessverre nesten like trist som den ulykkelige tilstand det er meningen den skal fjerne.

Før dette foreslo Bhagavadgita, som betyr «Herrens sang», og som av og til blir kalt «den viktigste boken som noen gang er blitt skrevet i India», tre måter å oppnå befrielse på. «Gjerningenes vei» la vekt på å utføre rituelle og sosiale forpliktelser, «kunnskapens vei» omfattet meditasjon og yoga, og «kjærlighetens vei» innebar å nære hengivenhet overfor en personlig gud. Bhagavadgita er blitt sammenlignet med «Det nye testamente». De fleste indere kan noen av versene i den utenat, og mange messer daglig utenatlærte deler av den.

Bhagavadgita utgjør egentlig bare en liten del av det hinduiske eposet Mahabharata, som består av 100 000 vers, og som dermed uten tvil er verdens lengste dikt. Da Bhagavadgita ble innlemmet i Mahabharata (antagelig i det tredje århundre før Kristus), ble hinduismen endelig en religion som var atskilt fra den vediske religion og brahmanismen.

Vedvarende reformasjon

Hinduismen har helt fra begynnelsen av vært preget av en vedvarende reformasjon. De fremste reformatorene i det sjette århundre før Kristus var Siddhartha Gautama og Vardhamana Mahavira, grunnleggerne av henholdsvis buddhismen og jainismen.

Mahavira betraktet seg selv som den 24. i rekken av jinaer (erobrere), hvis liv jainismen bygger på. Denne religionen avviker fra hinduismen ved at den avviser tanken om en skaper og lærer at verden alltid har eksistert. Den legger spesiell vekt på doktrinen om ahimsa. Den ikkevoldelige kurs som den indiske lederen Mahatma Gandhi nå i vårt århundre fulgte i sin kamp for Indias uavhengighet, var egentlig en politisk anvendelse av denne religiøse doktrinen.

Ifølge jainismen fører rett tro, rett kunnskap og rett handlemåte, kombinert med utøvelsen av yoga, til frigjøring. Samtidig hevder den at alt i det store og hele er et spørsmål om synspunkt, og på den måten utviskes absolutte normer for hva som er rett, og hva som er galt. Dette fremhever den tolerante holdning vi finner i hinduismen, som jainismen har sitt utspring i.

Cirka 2000 år senere, i det 15. århundre, stod en annen reformator fram. Han het Nanak og forsøkte å danne en religion som var antagelig både for hinduer og for muslimer. Resultatet var at sikhismen ble grunnlagt. Uttrykket «sikh» er utledet av et ord som på sanskrit betyr «disippel». Nanak var den første av ti guruer, og den tiende guruen grunnla i 1699 et brorskap som ble kalt Khalsa (de rene). For å fjerne kasteskillet og fremheve at de var troens soldater, fikk medlemmene det vanlige etternavnet Singh (løve). De måtte holde de fem k’er: La hår og skjegg vokse langt (kesh), feste håret, som var tildekket med en turban, med en kam (kangha), gå med korte bukser (kachs), kanskje under langbuksene, bære et sverd (kirpan) og gå med et stålarmbånd (kara). Rekken av guruer sluttet med den tiende. Sikhismens hellige bok, Guru Granth Sahib eller Adi Granth, ble kompilert i 1604 og revidert et århundre senere.a

I slutten av det 19. århundre forsøkte presten Ramakrishna fra Calcutta å forene hinduismen og det han betraktet som det beste av vestlig religion. Han hevdet at akkurat som vann har forskjellige navn på forskjellige språk, blir «Sat-chit-ananda, den evigvarende, forstandsmessige lykksalighet påkalt av noen som Gud, av noen som Allah, av noen som Jehova, av noen som Hari og av andre som Brahman». Akkurat «som en kan komme opp på toppen av et hus ved hjelp av en stige eller en bambusstang eller en trapp eller et reip, er de veiene og midlene som en kan bruke for å nærme seg Gud, mangfoldige. . . . Forskjellige trosretninger er bare forskjellige stier som leder til den Allmektige».

En slik tolerant holdning gir hinduene fritt spillerom i sin tilbedelse. Hinduismen tillater at noen sekter hovedsakelig tilber Brahma (brahmanisme), andre Vishnu (vishnuisme) og andre igjen Shiva (shivaisme). Den tillater at folkehinduismen, shaktismen og tantrismen forkynner hinduisme på hver sin måte. I tantrismen finner vi for eksempel stammeskikker og folkeminner, og den legger vekt på tilbedelsen av en gudinne, noe som framstod tidlig i hinduismens historie. Indere omtaler landet sitt som «mor India», og landet er representert ved en gudinne, Bharat Ma.

Toleranse — positivt eller negativt?

«Hinduismen har gang på gang vist at den er i stand til å assimilere nye læresetninger,» skriver Geoffrey Parrinder, en britisk teolog og lektor i komparativ religion. «Denne synkretisme eller sammensmelting av religioner er kanskje det mest fremtredende trekk ved den hinduiske lære i dag,» sier han videre. Mange støtter tilsynelatende hinduismens tolerante filosofi ved å si ’tjen Gud på den måten som du synes er riktig’.

Parrinder sier imidlertid at hvis man «betrakter alle trosoppfatninger som likestilt», er det en «fare for at man ikke skjelner mellom hva som er positivt, og hva som er negativt». Og blir det ikke stadig tydeligere at religion kan være noe negativt så vel som noe positivt? Hva kan så sies om verdien av å introdusere negative elementer i ens egen religion?

Mange er i dag skuffet over sin religion. Det var også en hindu fra kshatriya-kasten som levde for cirka 2500 år siden. Hinduismen kunne ikke besvare spørsmålene hans. Han søkte opplysning. Den neste artikkelen i denne serien, «Opplysning som lovte frigjøring», vil fortelle oss mer.

[Fotnote]

[Ramme på side 25]

Spørsmål du kanskje har lurt på

Hvordan forklarer hinduer samsara? Bhagavadgita sier: «Likesom en mann avlegger sine gamle klær og tar andre, nye på, således avlegger sjelen sine gamle legemer og forener seg med andre, nye.» Garuda Purana forklarer at «det er dette jegets gjerninger i en tidligere tilværelse som avgjør hvilken beskaffenhet dens organisme får i den neste . . . En mann får et liv slik skjebnen har bestemt at han skal få, og selv en gud kan ikke forandre på det». For å illustrere dette siterer The Markandeya Purana en person som sier: «Jeg ble født som en brahmana, en kshatriya, en vaisya og en shudra og så som et dyr, en mark, en hjort og en fugl.»

Betrakter hinduer kuer som hellige? Både Rigveda og Avesta omtaler kuer som «skapninger som ikke skal drepes». Men dette ser snarere ut til å være basert på tanken om ahimsa enn på troen på reinkarnasjon. Markandeya Purana fremhever likevel hvor alvorlig det er ikke å følge denne loven, ved å si at «en som dreper en ku, kommer til helvete for å bli født tre ganger etter hverandre».

Hvordan ser hinduer på elven Ganges? «Helgener, som blir renset ved å bade i vannet i denne elven, og hvis sinn er hengitt til Kesava [Vishnu], oppnår endelig frigjøring. Dag etter dag renser den hellige elven alle skapninger som hører om den, begjærer den, ser den, rører ved den, bader i den eller lovpriser den. Og de som bor så langt som 100 yoyana [1400 kilometer] fra den og utbryter ’Ganga og Ganga’, blir befridd for de synder som de har begått i løpet av de tre forrige tilværelsene.» — The Vishnu Purana.

Hvem er medlemmene av Hare Krishnabevegelsen? De er medlemmer av The International Society for Krishna Consciousness, en misjonerende form av from hinduisme. Grunnleggeren, den avdøde A. C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada, brakte sitt budskap til Vesten i 1965. Budskapet støtter visse asketiske elementer i hinduismen, setter tilbedelsen av guden Krishna i sentrum og legger vekt på å messe Hare Krishna-mantraet. Bhaktivedanta mente at det var tilstrekkelig bare å framsi Guds navn for å bli frelst.