Holocaust — offer eller martyrer?

HVORFOR skille mellom offer og martyrer? Fordi alle som led som følge av holocaust, var offer, men bare et mindretall var martyrer i ordets egentlige forstand. Hva er forskjellen?

Et offer er en «som er gjenstand for mishandling, utnyttelse ell[er] lign[ende]». De som er offer, har vanligvis ikke noe valg.

En martyr er en «som lider døden for sin kristne tros skyld», eller «som ofrer livet ell[er] underkaster seg lidelser for sin overbevisnings skyld, for en (i hans øyne) god sak». (Norsk Riksmålsordbok) Et offer er altså vanligvis et offer ufrivillig, mens en martyr er martyr frivillig.

Tre slags offer

Under en konferanse om nazistenes ikke-jødiske offer delte dr. Gordon Zahn ved Massachusetts universitet inn nazistenes offer i tre grupper: 1) de som led på grunn av det de var — jøder, slavere, sigøynere; 2) de som led på grunn av det de gjorde — homoseksuelle, politiske aktivister og opposisjonelle; 3) de som led på grunn av det de nektet å gjøre — militærnektere, som bestod av Jehovas vitner og andre.

Millioner av jøder led og døde rett og slett fordi de var jøder i etnisk forstand. Det spilte ingen rolle for Hitlers menn om de var ortodokse eller ateistiske jøder. De ble dømt til den «endelige løsning», utryddelse, som Hitlers metode for å fri Europa for alle jøder ble kalt. Likeledes ble slaverne, som for Hitlers korsfarere stort sett var polakkene, sovjeterne og ukrainerne, fordømt fordi de var slavere, ’en underlegen rase’ i forhold til den «overlegne» ariske slekt.

Men det forholdt seg annerledes med Jehovas vitner. De var av mange nasjonaliteter, men ble misoppfattet som en pasifistisk trussel mot det tyske nasjonalsosialistiske regime på grunn av sitt kristne standpunkt med hensyn til nøytralitet og fordi de nektet å ha noe med en hvilken som helst nasjons krigsbestrebelser å gjøre. Hitler kalte dem en ’berme som skal utslettes’. Hvor stor var denne ’bermen’, og ble den utslettet?

«Liten sekt» — trussel mot nazistene

På den ovennevnte konferansen presenterte dr. Christine King noen fakta om Jehovas vitner i Nazi-Tyskland. Hun sa: ’At denne lille sekten, som bestod av 20 000 blant en befolkning på 65 millioner, hvorav 20 millioner var katolikker og 40 millioner protestanter, vakte myndighetenes oppmerksomhet, virker i første omgang overraskende. Men når en tar i betraktning deres sterke amerikanske forbindelser, deres internasjonale forhåpninger og deres kommunistiske og sionistiske sympatier, blir det straks tydelig at de ikke kunne tolereres.’ Jehovas vitner var naturligvis verken kommunister eller sionister, men var nøytrale i politiske og rasemessige spørsmål. Det forstod imidlertid ikke nazistene.

Nazistenes kampanje mot Jehovas vitner begynte i 1933, da Hitler kom til makten. I 1934, etter at Hitler hadde mottatt protesttelegrammer fra Jehovas vitner over hele verden, kom han med et utbrudd hvor han skrek: «Denne berme skal utslettes i Tyskland!» Forfølgelsen av vitnene ble intensivert.

Helmut Krausnick og Martin Broszat sier i sin bok Anatomy of the SS State: «En ytterligere kategori fanger i sikker forvaring som etter 1935 utgjorde en betydelig gruppe blant de innsatte i konsentrasjonsleirene, kom fra medlemmene av Internationale Vereinigung der Ernsten Bibelforscher [Jehovas vitner]. Organisasjonen var blitt oppløst i Det tredje rike i 1933, og all verving av nye Jehovas vitner eller propaganda for dem var blitt forbudt ved lov fordi organisasjonen først og fremst ble sett på som et redskap for pasifistisk virksomhet.»

«I februar 1936 gikk det ut ordre om at alle tidligere ledere av Internationale Bibelforschervereinigung (IBV) [Jehovas vitner] skulle holdes i sikker forvaring ’i opptil to måneder’. I midten av mai 1937 ble det tatt ytterligere skritt. Gestapo gav denne ordren: Alle som på en hvilken som helst måte fremmer formålene til den illegale IBV eller enheten blant dens tilhengere, vil bli tatt i sikker forvaring og straks ført fram for retten for at det skal bli utstedt rettslig arrestordre.» I de fleste tilfelle førte denne ’sikre forvaringen’ til at de ble overført til en konsentrasjonsleir.

Forfatterne sier også: «I 1937/38 var de aller fleste av de innsatte i Dachau politiske fanger, mens det i Sachsenhausen allerede på den tiden var like mange såkalte antisosiale elementer, homoseksuelle, Jehovas vitner og vaneforbrytere.»

Den annen verdenskrig og nøytralitet

Situasjonen ble verre for Jehovas vitner i 1939, da det brøt ut krig mellom Tyskland og de allierte, Storbritannia og Frankrike. Hva var det som skjedde?

Tjuetre år gamle August Dickmann fra Dinslaken var en av de om lag 600 Jehovas vitner som satt i Sachsenhausen konsentrasjonsleir i 1939.a Da krigen brøt ut i september, så leirkommandanten, Baranowsky, en anledning til å bøye vitnenes vilje. August nektet å gjøre tjeneste i hæren, og Baranowsky bad om tillatelse fra Himmler til å henrette den unge Dickmann for øynene på alle fangene i leiren. Han var overbevist om at mange vitner ville avsverge sin tro hvis de ble øyenvitner til en henrettelse. Dickmann ble skutt bakfra av tre SS-menn og fikk så nådestøtet, et pistolskudd i hodet, av en SS-offiser.

Gustav Auschner, et øyenvitne, fortalte senere: «De skjøt Dickmann og sa at vi alle ville bli skutt hvis vi ikke underskrev en erklæring hvor vi avsverget vår tro. Vi ville bli ført til sandgraven 30—40 om gangen, og de ville skyte oss alle sammen. Dagen etter kom SS med et dokument til hver av oss som vi skulle skrive under på, ellers ville vi bli skutt. Du skulle ha sett hvor lange de ble i ansiktet da de måtte gå igjen uten en eneste underskrift. De hadde håpet å skremme oss med den offentlige henrettelsen. Men vi hadde større frykt for Jehovas mishag enn for deres kuler. De skjøt ingen flere av oss offentlig.»

En lignende situasjon oppstod i Buchenwald den 6. september 1939. Nazioffiseren Rödl sa til vitnene: «Hvis en av dere nekter å kjempe mot Frankrike eller England, må dere dø alle sammen!» Det var en prøvens stund. Det var to fullt bevæpnede SS-kompanier som stod og ventet ved vaktbygningen. Men «ikke et eneste Jehovas vitne ville følge offiserens anmodning om å kjempe for Tyskland. En kort stund var det stille, så kom den plutselige ordren: ’Opp med hendene! Tøm lommene!’» skriver Eugen Kogon i The Theory and Practice of Hell. Ble de skutt? Nei, de ble overfalt og rant av SS-mennene og ble så satt til et forferdelig steinbruddsarbeid. De ble også nektet enhver sykehusbehandling.

Dr. King, som er sitert tidligere, sa: ’Men overraskende nok for nazistene kunne heller ikke Jehovas vitner utslettes. Jo hardere de ble presset, desto mer trengte de seg sammen og ble harde som diamant i sin motstand. Hitler slynget dem inn i et eskatologisk slag [eskatologi: lære om de siste ting], og de bevarte troen. Med sin fiolette trekant (identifikasjonsmerke på armen) dannet de sterke nettverk i leirene; det de erfarte, er verdifullt stoff for alle som studerer hvordan man kan overleve under ekstreme belastninger. For overleve gjorde de.’

Anna Pawełczyńska, som overlevde Auschwitz, skrev i sin bok om verdier og vold i Auschwitz: «I det enorme samfunnet i Auschwitz utgjorde Jehovas vitner bare en liten, uanselig gruppe . . . Ikke desto mindre stakk [den fiolette] fargen på trekantmerket deres seg slik ut i leiren at det lille antallet ikke gjenspeiler denne gruppens egentlige styrke. Denne lille gruppen fanger var en solid ideologisk styrke, og de vant sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten hadde vært en liten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon, og de virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz.» (Values and Violence in Auschwitz) Hun tilføyer: «Alle visste at ingen Jehovas vitner ville adlyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning.»

Et bemerkelsesverdig eksempel i denne forbindelse er familien Kusserow, som bodde i Bad Lippspringe i Tyskland. Franz og Hilda hadde en stor familie på 11 barn, seks gutter og fem jenter. Under naziregimet ble 12 av de 13 i familien dømt til i alt 65 år i fengsler og konsentrasjonsleirer. I 1940 ble 25 år gamle Wilhelm skutt som militærnekter. To år senere ble hans 20 år gamle bror, Wolfgang, halshogd i Brandenburg fengsel av samme grunn. I 1946 døde den 28 år gamle Karl-Heinz av tuberkulose etter at han var blitt brakt syk tilbake fra Dachau. Både foreldrene og søstrene satt i fengsler og konsentrasjonsleirer. (Vakttårnet for 1. september 1985, sidene 10—15, inneholder en detaljert beretning om denne usedvanlige familien av martyrer.)

Eugen Kogon sier i sin bok The Theory and Practice of Hell: «En kan ikke unngå å få det inntrykk at SS psykologisk sett aldri helt klarte den utfordring som Jehovas vitner gav dem.»

Når denne lille gruppen kristne vitner, som på grunnlag av sin bibelske tro kunne trosse Hitler, må en spørre: Hvorfor gjorde ikke de millioner av protestanter og katolikker dette? Hvor var den klare, utvetydige religiøse ledelse og veiledning i kristne prinsipper som ville ha trukket tilbake den støtte som omkring 60 millioner tyskere gav nazismen? (Se rammen på side 13.)

Hva var det som holdt dem oppe?

Primo Levi sier i sin bok The Drowned and the Saved: «Oppi det daglige slit og strev [i konsentrasjonsleirene] hadde de [religiøse og politiske] troende en bedre tilværelse . . . de hadde alle sin tros frelsende kraft.»

Han tilføyer: «Deres verden var større enn vår, mer utstrakt i tid og rom, og framfor alt mer begripelig: De hadde en . . . tusenårig framtid . . . et sted i himmelen eller på jorden hvor rettferdigheten og medfølelsen hadde vunnet eller ville vinne i kanskje en fjern, men sikker framtid.»

Jehovas vitners urokkelige tro på et framtidig tusenårsrike blir best illustrert av følgende brev fra tyske Jehovas vitner som var dømt til døden:

«Kjære bror, svigerinne, foreldre og alle andre brødre!

Jeg må skrive den sørgelige nyhet at når dere får dette brevet, lever jeg ikke lenger. Vær ikke altfor lei for det. Husk at det er en enkel sak for den allmektige Gud å reise meg opp fra de døde. . . . Vit at jeg forsøkte å tjene ham i min svakhet. Jeg er helt overbevist om at han har vært med meg helt til det siste. Jeg overlater meg selv i hans varetekt. . . . Og nå, kjære mor og far, vil jeg takke dere begge to for alt dere har gjort for meg. . . . Måtte Jehova gi dere igjen for alt dere har gjort.

(Undertegnet) Ludwig Cyranek»

Ludwig Cyranek ble henrettet i Dresden fordi han var et av Jehovas vitner.

Johannes Harms fikk, etter at han var blitt dømt til døden ved halshogging, sju anledninger til å avsverge sin tro som et av Jehovas vitner. Like før han ble henrettet, i 1940, sendte han dette brevet til sin far, Martin, som også var fengslet fordi han var et vitne.

«Kjære far!

Det er ennå tre uker til den 3. desember, den dagen for to år siden da vi så hverandre for siste gang. Jeg kan fortsatt se for meg hvor godt du smilte da du arbeidet i fengselskjelleren og jeg var ute og gikk på gårdsplassen utenfor.

Jeg har tenkt på deg med stolthet i denne tiden og også med forundring over hvordan du har båret din byrde i trofasthet mot Herren. Og nå har også jeg fått anledning til å bevise min trofasthet mot Herren inntil døden, ja, ikke bare inntil døden, men også i døden.

Min dødsdom er allerede blitt kunngjort, og jeg er lenket både dag og natt — merkene (på papiret) er fra håndjernene — men jeg har fremdeles ikke seiret fullt ut. . . . Jeg har fortsatt mulighet til å redde mitt jordiske liv, men da ville jeg bare miste det virkelige liv.

Når du, kjære far, kommer hjem igjen, så ta deg spesielt av min kjære Lieschen [hans kone], for det blir spesielt vanskelig for henne, siden hun vet at hennes kjære ikke kommer tilbake. Jeg vet at du vil gjøre dette, og jeg takker deg på forhånd. Kjære far, i ånden ber jeg deg om å være trofast, slik jeg har prøvd å være trofast, så vil vi treffe hverandre igjen. Jeg skal tenke på deg helt fram til det siste.

Din sønn Johannes»

Dette er bare to av de flere hundre martyrer, Jehovas vitner, som døde fordi de av samvittighetsgrunner torde å nekte å gjøre det de ble bedt om, under et ondt regime. Hele beretningen om alle disse martyrene ville fylle mange bøker.b

[Fotnoter]

[Ramme på side 13]

Jehovas vitner var Hitlers offer

Fra «The New York Times», 14. mai 1985

Til redaktøren

Min kone og jeg, som begge er tyskere, satt til sammen 17 år i nazistiske konsentrasjonsleirer. Jeg var i Dachau og Mauthausen, og min kone, Gertrud, var i Ravensbrück. Vi var blant de tusener av ikke-jødiske tyskere som led fordi vi gjorde det som naziforbryterne unnlot å gjøre — av samvittighetsgrunner nektet vi å støtte Hitlers tvungne avgudsdyrkelse og militarisme. Flere tusen av oss overlevde leirene, men det var også mange som ikke gjorde det.

Deres brev som nylig fortalte om vanlige tyskere som led under Hitlers naziregime (av Sabina Lietzmann, 25. april, og Anna E. Reisgies, 30. april), gjør at jeg gjerne vil nevne én minoritetsgruppe, som vanligvis blir ignorert, som ble brutalt forfulgt av Gestapo. De var kjent som Ernste Bibelforscher (oppriktige bibelforskere) eller Jehovas Zeugen (Jehovas vitner).

Så snart Hitler kom til makten i 1933, begynte han en systematisk forfølgelse av Jehovas vitner på grunn av deres nøytrale standpunkt når det gjaldt politikk og krig. Som følge av det ble tusenvis av tyske Jehovas vitner, deriblant mange av mine venner, ikke bare offer for holocaust, men også martyrer. Hvorfor denne hårfine forskjellen? Fordi vi kunne ha kommet ut av konsentrasjonsleirene når som helst hvis vi hadde vært villige til å underskrive et dokument hvor vi avsverget vår religiøse tro.

To eksempler som jeg kort vil nevne, viser hva slags ånd som brant i brystet på noen tyskere som stod imot Hitlers ideologi. Wilhelm Kusserow fra Bad Lippspringe ble skutt den 27. april 1940, 25 år gammel, fordi han nektet å tjenstgjøre i Hitlers hær.

To år senere ble Wilhelms bror Wolfgang halshogd i fengslet i Brandenburg av samme grunn. Å bli skutt var da etter Hitlers skjønn blitt en for verdig måte å dø på for militærnektere. Wolfgang var 20 år gammel.

Jeg kunne fortelle om hundrevis av tyske menn og kvinner som led en lignende skjebne fordi de i Guds navn torde å motstå tyranniet. Hvorfor det ikke var millioner av prinsippfaste tyskere som gjorde det samme, istedenfor bare tusener, er kanskje et spørsmål som andre må besvare.

Martin Pötzinger

Brooklyn, 1. mai 1985

[Bilde på side 15]

Familien Kusserow — Wilhelm (nummer to fra høyre) ble skutt, Wolfgang (nummer tre fra venstre) ble halshogd, og Karl-Heinz (nummer to fra venstre) døde av tuberkulose etter at han ble løslatt fra Dachau

[Bilde på side 16]

Martin Pötzinger (døde i 1988) og hans kone, Gertrud, satt i nazistiske konsentrasjonsleirer i cirka ni år