Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 5: ca. 1000—31 f.Kr. — Mytiske guder som ikke har fortjent det ry de har vunnet

«Alle religioner har sin opprinnelse i Asia.» — Japansk ordspråk

JAPANERNE har rett. Religionens røtter kan føres tilbake til Asia. Mer presist uttrykt kan en si at grunnleggende religiøse læresetninger og skikker som vi finner i verdens religioner, skriver seg fra det gamle Babylon, som lå i Asia.

Boken The Religion of Babylonia and Assyria sier bekreftende: «Egypt, Persia og Hellas merket innflytelsen fra den babylonske religion . . . Det sterke islett av semittiske elementer både i tidlig gresk mytologi og i greske kultuser er nå så alminnelig anerkjent av forskerne at det ikke krever ytterligere kommentarer. Disse semittiske elementene er — mer presist uttrykt — i stor utstrekning babylonske.»

De babylonske elementer i gresk mytologi ble lett tatt opp i tidlig gresk religion, som ifølge The Encyclopedia of Religion ikke hadde en «hellig bok hvor sannheten var slått fast en gang for alle . . . For en person som overholdt riter, var det tilstrekkelig å tro på en mengde beretninger som han hadde lært i barndommen. Det fantes mange versjoner av disse beretningene, noe som gav rom for et vidt spekter av fortolkninger».

Typiske eksempler på slike beretninger finner vi i den kjente greske dikteren Homers Iliaden og Odysseen fra det åttende eller det niende århundre før Kristus. Hans verker, som tar for seg forholdet mellom de mytiske gudene på Olympos og mennesker, deriblant halvguder som ble tilbedt som heroer, ble et tilgjengelig kildemateriale som gresk religion kunne øse av. Det er grunnen til at «myte og religion overlapper hverandre,» sier forfatteren G. S. Kirk.

Gresk religion hentet inspirasjon også fra andre kilder. The New Encyclopædia Britannica peker på at «den hellenistiske verden, som var spesielt opptatt av mytiske religioner, innførte Osiris-, Isis- og Horus-kultusene [fra Egypt]». Derfra «ble de spredt utover hele Romerriket». Hvordan gikk det til?

Gresk mytologi tar Roma til fange

Romernes forfedre dyrket en enkel religion og forestilte seg gudene som upersonlige ånder som var knyttet til alle slags materielle former. Det var en overtroens religion som godtok varsler og planters eller dyrs magiske evner. Det ble holdt årlige fester, for eksempel saturnalia i desember, da folk gav hverandre gaver. Boken Imperial Rome omtaler romernes religion som «en formens og ritualenes religion, som la liten vekt på det åndelige. Romerne inngikk en avtale med sine guder — du gjør noe for meg, og jeg vil gjøre noe for deg — og religionen gikk i alt vesentlig ut på å overholde denne avtalen». Det gjorde den til en tom religion i åndelig henseende, noe som fikk romerne til å søke åndelig føde andre steder.

Mer detaljerte religiøse skikker og bruken av templer, statuer og bilder ble senere introdusert av etruskerne.a Den samme boken sier at det også var disse «som gav Roma den første kontakt av betydning med de greske guder og gudinner, og romerne opptok med tiden mange av disse praktisk talt uforandret». Snart kunne det sies at «religionen i Roma hadde mange ansikter og mange navn. Det ser ut til at hvert nytt folkeslag som romerne kom i kontakt med gjennom erobringer eller handel, bidrog til å utvide den romerske gudeverden».

Det ble ikke forlangt av de første romerske prester at de skulle være åndelige eller moralske ledere. For dem var det ifølge Imperial Rome tilstrekkelig å kjenne til «hvordan man skulle påkalle guden, tabuene i forbindelse med tilbedelsen og den innviklede liturgien». Til forskjell fra det jevne folk, som ble kalt plebeiere, og som ble regnet som uskikket til å inneha høye stillinger, kunne framstående prester oppnå imponerende politisk og sosial makt.

I cirka 1000 år, fra Homers tid og framover, hadde gresk mytologi så sterk innflytelse både på gresk og på romersk religion at The New Encyclopædia Britannica sier: «Den greske mytologis betydning for det vestlige menneskes intellektuelle, kunstneriske og følelsesmessige historie kan neppe overvurderes.» Horats, en romersk dikter i det første århundre før Kristus, hadde rett, i alle fall når det er tale om religion, da han sa: «Det fangne Hellas tok Roma til fange.»

En gresk gud på marsj

Alexander III ble født i 356 f.Kr. i Pella i Makedonia. Han vokste opp i kongelige omgivelser og ble undervist av den kjente greske filosofen Aristoteles, som fikk ham til å bli interessert i filosofi, legekunst og vitenskap. I hvilken utstrekning Aristoteles’ filosofiske lære formet Alexanders tenkemåte, er et omstridt spørsmål. Men det er liten tvil om hvilken innvirkning Homer hadde på ham, for Alexander, som var en ivrig leser, hadde en spesiell forkjærlighet for Homers mytologiske skrifter. Det er faktisk blitt påstått at han lærte Iliaden utenat — ingen liten prestasjon, ettersom det innebar å huske 15 693 linjer med poesi.

Alexander var 20 år da han etterfulgte sin far på den makedonske trone, etter at faren var blitt myrdet. Han begav seg straks ut på et erobringstokt, et erobringstokt som til slutt førte til at han ble kalt Alexander den store. Han betraktes vanligvis som en av tidenes største militære menn, og hans storhet gjorde ham til en gud. Han ble tillagt guddommelighet både før og etter sin død.

Alexander drev perserne ut av Egypt, hvor han ble hyllet som en befrier. Boken Man, Myth & Magic sier: «Han ble tatt imot som en farao, og da han besøkte guden Ammons orakel . . . ble han formelt hyllet av presten som ’Ammons sønn’.» Denne hendelsen forklarer tydeligvis beretningen om at han var sønn av Zevs, den høyeste gud i den greske gudeverden.

Alexander rykket østover, og til slutt nådde han deler av India. På veien erobret han Babylon, som var arnestedet for mange av ideene i mytologien og religionen i hans hjemland. Det var derfor passende at han planla å gjøre denne byen til rikets hovedstad. Men den 13. juni 323 f.Kr., etter å ha hersket i litt over 12 år, døde den store greske guden i en alder av 32 år.

En ærverdig romersk gud

Byen Roma ble grunnlagt på halvøya Italia i midten av det åttende århundre før Kristus, flere århundrer før Hellas erobret verdensherredømmet under Alexander. Etter Alexanders død gikk verdensherredømmet gradvis over til Roma. Feltherren Julius Cæsar, overhodet for den romerske stat, ble myrdet i år 44 f.Kr., og etter cirka 13 år med uro bekjempet hans adoptivsønn Octavian sine rivaler og gikk i år 31 f.Kr. igang med å opprette Romerriket.

Imperial Rome kaller Octavian den «største av Romas mange keisere» og sier at «romerne kalte ham Augustus, som betyr ’den ærverdige’, og provinsboerne hyllet ham som en gud». Som om Augustus ønsket å bekrefte disse oppfatningene, fikk han laget signetringer som viste likheten mellom ham og hans forgjenger, Alexander. Augustus ble senere opphøyd til gud av det romerske senat, og det ble bygd helligdommer til hans ære i hele riket.

Har de fortjent det ry de har vunnet?

I dag ville ingen sette sitt håp om fred og sikkerhet i verden til romerske eller greske guder — verken til de mytiske gudene som hersket fra Olympos, eller til de menneskelige gudene som hersket fra politiske troner. Og likevel har falske religioner, helt fra sin asiatiske opprinnelse og til i dag, fortsatt å villede folk og fått dem til å sette sin lit til mytiske guder som har et ry, men som ikke har gjort seg fortjent til det. Alexanders kjære Homer skrev treffende i Iliaden: «Feig, som du er, har du ikke fortjent det ry du har vunnet.»

Det er blitt sagt at de gamle grekere betraktet Iliaden «som en kilde til moralsk og også praktisk veiledning». I dag finnes det mange andre skrifter som blir betraktet på lignende måte. I nummeret for 22. mars vil vi drøfte hvordan man skal vurdere slike religiøse bestsellere på rette måte.

[Fotnote]

[Ramme på side 23]

Utbredt gresk fromhet

De gamle grekere hadde ikke noe eget ord for religion. De brukte uttrykket eu·seʹbei·a, som kan oversettes med «fromhet», «rett handlemåte overfor gudene», «ærbødighet» og «gudhengivenhet».b

The New Encyclopædia Britannica sier: «Gresk religion i sin utviklede form holdt seg i ro i over 1000 år, fra Homers tid (antagelig det niende eller det åttende århundre før Kristus) til keiser Julians styre (det fjerde århundre etter Kristus), men dens opprinnelse kan spores tilbake til de fjerneste tider. I denne perioden spredte dens innflytelse seg så langt som til Spania i vest, til Indus-elven i øst og utover hele middelhavsområdet. Den hadde størst innvirkning på romerne, som identifiserte sine guder med de greske gudene. Under kristendommen overlevde greske heroer og også greske guder som helgener, mens de rivaliserende madonnaene i søreuropeiske samfunn gjenspeilte de lokale kultusers uavhengighet.»

De første kristne ble stilt overfor tilbedere av falske greske og romerske guder. Beretningen i Bibelen forteller: «Folkemassen så hva Paulus hadde gjort, og satte i å rope på lykaonisk: ’Gudene er blitt som mennesker og er kommet ned til oss.’ Og de kalte Barnabas for Zevs [den høyeste gud i den greske gudeverden] og Paulus for Hermes [en gud som tjente som sendebud for andre guder], siden det var han som førte ordet. Presten ved Zevs-templet like utenfor byen kom til byporten med okser og blomsterkranser og ville ofre sammen med folkemengden. Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: ’Hva er det dere finner på, folk? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Og vi forkynner at dere må vende om fra disse avgudene som ingen ting duger, til den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem.’» — Apostlenes gjerninger 14: 11—15.

[Fotnote]

[Oversikt/bilder på side 24]

Greske og romerske guddommer

Mange guder og gudinner i gresk mytologi hadde den samme posisjon i romersk mytologi. Oversikten nedenfor viser noen viktige greske og romerske guder og gudinner.

Greske Romerske Posisjon

Afrodite Venus Kjærlighetens gudinne

Apollon Apollon Gud for lys, legekunst og poesi

Ares Mars Krigsgud

Artemis Diana Gudinne for jakt og barnefødsel

Asklepios Aesculapius Legekunstens gud

Demeter Ceres Gudinne for kornavl og åkerbruk

Dionysos Bacchus Vingud og fruktbarhetsgud

Eros Cupido Kjærlighetens gud

Hestia Vesta Arnens gudinne

Hypnos Somnus Søvnens gud

Rhea Ops Kronos’ hustru og søster

Zevs Jupiter Gudenes hersker

Kilde: «The World Book Encyclopedia», 1987-utgaven, bind 13, side 820

[Bilder]

Hermes

Diana

Asklepios

Jupiter

[Rettigheter]

Billedkilder: Hermes, Diana og Jupiter — Med velvillig tillatelse av British Museum, London

Asklepios — National Archaeological Museum, Aten

[Bilde på side 20]

Statue av Atene, gudinne for kamp og visdom, ved byporten i Wesel i Vest-Tyskland