Jeg fant en enestående skatt

WOODSTOCK musikkfestival i staten New York i 1969 var noe av det mest fascinerende jeg har opplevd i min musikkarriere. Det var et hav av mennesker så langt øyet rakk. Det var imponerende!

Jeg spilte bassgitar og sang i gruppen Sly and the Family Stone, en av de best kjente gruppene på den tiden. Vi fikk stormende bifall fra en halv million mennesker som forlangte ekstranummer.

Det var virkelig en spennende opplevelse, men nå er den langt fra den mest minneverdige hendelsen i mitt liv. Jeg har nemlig funnet en enestående skatt. Men før jeg beskriver den, skal jeg fortelle om noe av det som formet livet mitt.

Jeg blir musiker

Jeg ble født i 1946 i en musikerfamilie i Beaumont i Texas, og jeg var min mors eneste sønn. Hun var pianist for kirkekoret, og far var jazzgitarist. Ikke lenge etter at jeg ble født, flyttet familien min til Oakland i California, og da jeg var fem år, begynte jeg å lære steppedans. To år senere lærte jeg å spille piano av min bestemor, som passet meg i disse første årene.

Da jeg var 11 år, gav far meg gitaren og forsterkeren sin, og jeg gikk ivrig i gang med å lære meg å spille dette nye instrumentet. Siden lærte jeg å spille trommer, klarinett og saksofon. Da jeg var 13 år, hadde jeg mitt eget profesjonelle rock and roll-band som het The Five Riffs. I en alder av 15 år begynte jeg å spille på nattklubber som en del av Dell Graham Trio, som bestod av min mor på piano, meg på sologitar og en tredje på trommer.

Mor og jeg dannet senere en duo. I mangel av en trommeslager dunket jeg i gitaren og klimpret på basstrengene for å markere rytmen. På den måten utviklet jeg min egen spesielle dunke- og klimprestil for bassgitar. En av stamgjestene var så imponert at hun ringte til en diskjockey, Sly Stone, og oppfordret ham til å høre på meg. Resultatet ble at jeg i 1966 ble tilbudt jobben som bassgitarist i en gruppe som bestod av sju musikere, og som senere ble kjent som Sly and the Family Stone.

Platen «Dance to the Music» ble en internasjonal slager, og vi ble den mest populære svarte gruppen på den tiden. Andre slagere fulgte i rask rekkefølge, for eksempel «Hot Fun in the Summertime», «Everyday People» og «Thank You for Letting Me Be Myself Again». Så kom Woodstock musikkfestival, hvor vi deltok sammen med andre internasjonalt kjente musikere. Senere spilte vi for 300 000 mennesker på Isle of Wight i Storbritannia og for 350 000 ved en musikkfestival i Vest-Tyskland.

I 1971 ble jeg truet på livet. Jeg fikk vite at jeg kom til å bli skutt under en konsert i Los Angeles Coliseum når musikken og tilhørernes bifall nådde et høydepunkt. Jeg var skrekkslagen. Det elektroniske utstyret klikket imidlertid, og konsertarrangøren kom fram og avlyste konserten. Jeg mente at Gud på en eller annen måte hadde grepet inn for å redde livet mitt. Jeg løp i panikk fra stadionet og tilbake til hotellrommet, hvor jeg i all hast pakket kofferten og forlot byen.

Denne skremmende opplevelsen opptok meg sterkt, selv da jeg dannet min egen gruppe, Graham Central Station. På omslaget til mitt andre platealbum med denne gruppen står det: «Produsert av Gud.» Det var ikke for å være blasfemisk, men ordene gjenspeilte det jeg følte, nemlig at Gud hadde reddet meg.

Et vendepunkt i mitt liv

I 1973 traff jeg Tina, som var flyvertinne og fløy på internasjonale ruter. Mens hun ordnet håret mitt før jeg skulle opptre, snakket jeg ofte med henne om min tro på Gud. Omtrent på den tiden begynte Tinas mor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

En dag fant Tina moren oppløst i tårer. Hun gråt fordi ingen av barna hennes ville være til stede når hun skulle la seg døpe på Jehovas vitners områdestevne på Oakland Coliseum. Tina lovte at hvis det betydde så mye for henne at familien var til stede, skulle hun overvære dåpen om fredagen.

Tina ble så imponert over det hun så og hørte den julidagen i 1974, at hun ringte til meg etterpå og forsøkte å overtale meg til å komme og overvære lørdagens program. Men jeg var altfor trett etter en innspilling kvelden før. Søndag ringte Tina igjen og bad meg inntrengende om å komme. Jeg var nysgjerrig etter å se hva det var som hadde imponert Tina, så jeg drog.

En politimann sa at ettersom jeg ikke hadde billett for stevneparkering, fikk jeg ikke kjøre inn på parkeringsplassen. Han tilføyde: «Det er heller ikke noe å høre på!» Jeg ombestemte meg og kjørte min vei igjen. Men så tenkte jeg over saken, snudde og kjørte tilbake. Da jeg kom inn på stadionet, var det bare noen få minutter igjen av den avsluttende talen.

Ettersom jeg har opptrådt det meste av mitt liv, har jeg en viss føling med store folkemengder. Jeg hadde vært i Oakland Coliseum mange ganger ved andre arrangementer, men dette kunne ikke sammenlignes med noe av det jeg hadde opplevd før — 60 000 mennesker av forskjellige raser og med forskjellig sosial bakgrunn blandet seg med hverandre i fred. Bare den atmosfæren som hersket i folkemengden, overbeviste meg om at dette var noe betydningsfullt, ja, noe helt uvanlig.

En ung tenåringsjente, som på grunn av mitt utseende med en gang så at jeg ikke var et av Jehovas vitner, kom bort til meg da jeg gikk ut av stadionet. Hun gav meg et eksemplar av boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Det var akkurat det jeg trengte! Da jeg kom bort til bilen, åpnet jeg boken på side 24 og så en illustrasjon som viste to svaner, en skilpadde, et tre og noen mennesker. Boken påpekte at en svane kan leve i 80 år, en skilpadde i 150 år, et tre i tusener av år, og stilte så spørsmålet: «Hvorfor er menneskets levetid så kort?» Det budskap denne illustrasjonen overbrakte, gjorde straks inntrykk på meg.

Senere stilte jeg Tina mange spørsmål, men hun visste ikke mer om Bibelen enn jeg gjorde. Vi bestemte oss derfor for å oppsøke den kvinnen som hadde studert med Tinas mor. Da vi drog derfra, sa jeg til Tina: «Hun er en bløffmaker! Det er ingen som kan være så hyggelig. Bare vent, i neste uke er hun helt annerledes!» Men uke etter uke var hun akkurat den samme; hun besvarte alle spørsmålene våre ved rolig å henvise til Bibelen.

Tina og jeg begynte å studere Bibelen regelmessig ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Men kort tid etter skulle jeg på turné med gruppen min. Jeg ble oppmuntret til å ringe til den lokale menighet i hver av de byene jeg skulle til i USA, og spørre om noen kunne studere et nytt kapittel i Den sannhet som fører til evig liv med meg.

Jeg kontaktet menigheter hele veien fra vestkysten til østkysten og fra nord og sørover gjennom Midtvesten til Texas og sørstatene. De som ledet bibelstudium med meg, tilhørte mange forskjellige raser og hadde forskjellig sosial bakgrunn. Men overalt hvor jeg kom, var budskapet det samme. Det gjorde sterkt inntrykk på meg at jeg ikke bare hadde funnet et lokalt fenomen i Oakland Bay, men en landsomfattende organisasjon som virkelig var forent i åndelig henseende.

En total forandring

Da jeg etter å ha fullført turneen i USA reiste rundt i Europa, fortsatte jeg studiene mine med vitnene der. Da jeg kom til Paris, ringte jeg til Tina og spurte om hun ville gifte seg med meg. Noen uker senere, i februar 1975, giftet vi oss i Nevada. Bare fem dager etter bryllupet la jeg ut på enda en turné i USA, men denne gangen var Tina med.

Vi besøkte Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. Vi var ganske spesielt kledd i vårt svarte, matchende utstyr med glitrende røde og sølvfargede drager på buksebena og bak på jakkene. Når vi tenker på hvordan vi var kledd, føler vi oss fremdeles ille berørt. Men vi ble behandlet på en vennlig måte, og det var ikke noen som bemerket klærne våre.

Tina og jeg ble døpt ved områdestevnet i Oakland i juli 1975, akkurat et år etter at vi hadde overvært vårt første stevne på det samme stedet. Det som gjorde denne begivenheten enda mer glederik, var at Tinas to søstre, Denise og Shelia, og min egen mor, som alle hadde begynt å studere like etter at vi begynte, ble døpt samtidig. Og noen år senere ble min bestemor, i en alder av 82 år, også døpt.

Det jeg lærte, kom tydelig til uttrykk på omslaget til noen av de albumene som gruppen min produserte. På omslaget til albumet med tittelen «Mirror», som kom ut i 1976, var det bilder av meg og andre medlemmer av bandet. På den ene siden var vi avbildet med langt hår, solbriller og falmede klær, mens vi på den andre siden framstod i et speilbilde hvor vi var rene og velstelte, hadde kortere hår og var pent kledd.

Blant sangene var det en som het «Forever». Den var tilegnet min far, som jeg håper å få se igjen i oppstandelsen, da vi vil ha evig liv foran oss. Teksten i en annen sang gjenspeilte mine følelser som et nylig døpt vitne.

Jeg hjelper andre

Vi har hatt mange anledninger til å forkynne om vår tro. En organist og en trommeslager reagerte positivt og innviet sitt liv til Jehova. Trommeslageren er nå eldste og alminnelig pioner i West Hollywood menighet.

Under en turné i 1975 ble organisten vår for første gang med meg ut i forkynnelsesarbeidet i et distrikt i Atlanta i Georgia, hvor det bodde bare velstående hvite. Da vi gikk fra hus til hus, kom noen politibiler kjørende og bråstoppet, og ut sprang flere politimenn som ville vite hva vi gjorde der. Samtidig dukket det opp et politihelikopter som kretset noen få meter rett over hodet på oss. Politiet hadde tydeligvis fått melding om at det var noen «mistenkelige personer» i nabolaget, men da vi fortalte om vår oppgave som Jehovas vitner, lot politiet oss være i fred. Det var litt av en start i forkynnelsesarbeidet for organisten vår!

På denne turneen, som vi drog på etter at vi var blitt døpt, gjorde vi bruk av audiovisuell fremvisning på fire og en halv meter store billedskjermer. Dette var showets attraksjon. Det krevde at vi måtte ta i bruk to store semitrailere og to turbusser. I det audiovisuelle showet viste vi bilder som gjenspeilte de forferdelige verdensforholdene, og bilder som pekte på løsningen gjennom Guds rike. Lysbildene innbefattet fotografier av stevnet på Oakland Coliseum og av vår egen dåp. Det var satt musikk til dette, og jeg kommenterte bildene mellom sangene.

Under en annen turné var jeg ute i forkynnelsesarbeidet i Hollywood i Florida. Vi fikk tildelt et distrikt som vi skulle gjennomarbeide fra hus til hus. Plutselig hørte jeg en av platene mine bli spilt i et hus i nærheten. Jeg banket på døren, og de tre unge mennene der, som var i ferd med å bli «høye» av narkotika, ble helt målløse da de plutselig så den sangeren som sang på den platen de lyttet til, stå utenfor døren deres. Jeg har siden hørt at to av dem er blitt Jehovas vitner.

I 1979 flyttet vi til Los Angeles og inn i et stort hus med svømmebasseng, anlagte hager og utsikt over byen. Jeg bygde mitt eget 24-spors innspillingsstudio like ved siden av. Den første platen som ble innspilt der, het «One in a Million You», som det ble solgt over en million eksemplarer av. Kort tid etter fikk jeg det privilegium å tjene som menighetstjener, og i 1982, bare en uke før vår datter, Latia, ble født, ble jeg utnevnt til eldste.

En søndag da jeg ledet Vakttårn-studiet, kom en ung mann fra Hawaii inn i Rikets sal og stirret forbauset på meg. Han hadde sett meg på Hawaii i 1975, da jeg var en langhåret popsanger, så han var sjokkert over at jeg nå var pent kledd og ledet Vakttårn-studiet. Han hadde flyttet til Los Angeles for å gjøre det stort innen musikken, men han gikk med på å studere Bibelen sammen med meg. Han tjener nå som alminnelig pioner i vår menighet.

Vi legger om til en enklere livsstil

Tina og jeg kan oppriktig si at den lykkeligste tiden har vi hatt etter at vi begynte i heltidstjenesten som pionerforkynnere i 1982. Vi la om til en enklere livsstil, noe som har bidratt til at vi har gjort ytterligere fremskritt i åndelig henseende. I 90 prosent av den tiden vi var hjemme, oppholdt vi oss bare i to av rommene i det store huset, som krevde at vi måtte ha hjelp av gartnere og hushjelper for å kunne holde det i orden. Vi fikk ikke brukt alle kjøretøyene våre — en Lincoln Town, en Thunderbird 1955, en Cord, en Mercedes-Benz, en 7,6 meter lang campingvogn, en varebil og flere motorsykler. Etter områdestevnet i 1985 solgte vi derfor huset og de fleste av kjøretøyene.

Nå bor vi i et beskjedent hus, som Tina synes er enklere å holde når hun er pioner. Jeg arbeider ennå som musiker, men i begrenset utstrekning. Det som nå gir meg sann lykke, er å tjene som pionerforkynner og se vår lille datter gjøre fremskritt i åndelig henseende. Til tross for sin unge alder har hun satt seg bestemte mål og snakker stadig om den dagen da hun kan symbolisere sin innvielse til Jehova.

Jeg ser også fram til å få se mor igjen i oppstandelsen og fortelle henne om det som har hendt etter at hun døde i trofasthet som alminnelig pionerforkynner i april 1987. Ja, i stedet for begeistringen og spenningen ved å underholde hundretusener av musikkfans oppnår jeg nå full tilfredshet ved å gjøre mitt beste for å adlyde salmistens ord: «Pris Jah, dere folk! Syng en ny sang for Jehova, hans pris i menigheten av de lojale.» (Salme 149: 1, NW) — Fortalt av Larry Graham.

[Bilde på side 13]

Her på festivalen i Woodstock spilte jeg for en halv million mennesker

[Rettigheter]

John Dominis, LIFE MAGAZINE © Time Inc.

[Bilde på side 15]

Min kone, datteren vår og jeg