«Religionen er implisert i det store moralske sammenbrudd i vår tid»

DENNE overskriften, som stod i avisen El Heraldo i Barranquilla i Colombia, var oppsiktsvekkende i seg selv. Men det at uttalelsen kom fra den katolske jesuittpresten Alberto Múnera, doktor i teologi ved det gregorianske universitet i Roma, gjorde den enda mer bemerkelsesverdig. Han uttalte seg om det moralske sammenbrudd i Colombia.

Han sa: «Alle i Colombia er katolikker. Vi kan ikke overse det faktum at religionen er implisert i det store moralske sammenbrudd i vår tid. Som teolog spør en seg selv: Hva er galt med vår katolske religion når det ser ut til at den ikke er i stand til å opprettholde moralen hos en gruppe [mennesker] eller til å møte en forandring i tiden på en anstendig måte, å gå fra en tidligere situasjon til en ny uten at hele samfunnsstrukturen bryter sammen?»

Etter at han hadde gitt en inngående fremstilling av det politiske og moralske sammenbrudd, som også omfatter narkotikahandel, politiske mord og væpnet vold, spurte han: «Hvem er det som gjør disse tingene? Er det mennesker som tilhører islam eller buddhismen . . . eller mennesker som ikke tilhører noen religion? Eller er det mennesker du har sett i forbindelse med religiøse seremonier, mennesker som deltar i nattverden, og som ber til vår Herre om hjelp til å ha fremgang i sitt arbeid?»

Jesus understreket at det er ved sin kristne handlemåte, ikke ved å delta i ritualer, at hans disipler viser at de utøver sann kristendom. Han sa: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 35) Har en katolikk kjærlighet når han dreper eller hater et medmenneske, eller raner, voldtar, lyver eller stjeler eller selger narkotika? Og er det kristen kjærlighet når kirken ikke tar de nødvendige skritt for å holde seg ren for slike grovt umoralske elementer? Rike forbrytere blir faktisk ofte hedret med storslåtte begravelser og andre religiøse seremonier.

I motsetning til dette tuktet den første kristne menighet syndere som ikke angret når de hadde gjort seg skyldige i en alvorlig overtredelse. Apostelen Paulus skrev: «Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» Det er likevel sjelden en hører om ekskommunikasjon eller utstøtelse, bortsett fra hvis noen har ateistiske politiske meninger eller farer med vranglære. — 1. Korinter 5: 9—11; 6: 9—11.

I århundrenes løp har den katolske kirke ikke lagt tilbørlig vekt på den bibelske undervisning og den kristne nye personlighet, men har isteden nøyd seg med framsigelse av bønner ved hjelp av en rosenkrans, deltagelse i messen og skriftemålet. (Efeserne 4: 17—24) Resultatet av dette ser vi i dag i form av det moralske sammenbrudd og den avtagende oppslutningen om kirken. Jesuitten Múnera sa om den katolske kirkes tilstand i Colombia: «Med en slik religion klarer vi tydeligvis ikke å takle de forhold vi har i dag. En av de grunnleggende årsaker til at vår kristendom virker så ødelagt . . . er at [katolikker] ikke i noen henseender synes å være kristne i dag.»

Det moralske sammenbrudd i vår tid berører naturligvis mennesker fra alle religionssamfunn. Mange som venter å nyte godt av slike kirkelige tjenester som dåp, bryllup og begravelse, fortsetter å lyve, stjele, drive utukt og bedra uten at noen reagerer noe særlig. Selv mange dømte forbrytere har en eller annen religiøs tilknytning — katolsk, protestantisk, jødisk og så videre. Deres handlinger viser likevel at deres religion ikke har klart å skape en ny personlighet i dem. Skylden for det kan ligge hos den kriminelle selv og/eller hos det religionssamfunnet som han er tilsluttet, og som ikke har klart å påvirke hans tankegang og handlemåte. Når kvantitet betyr mer enn kvalitet, må også religionen betale prisen.

Det er akkurat som Paulus profeterte om de «siste dager»: «I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk!» — 2. Timoteus 3: 1—5.

Religionen etter vannflommen

Edmond og Jules de Goncourt, to franske forfattere som skrev i fellesskap i det 19. århundre, sa: «Hvis det finnes en Gud, må ateisme være en mindre hån mot Ham enn det religionen er.» Og falsk religion er i sannhet en hån mot menneskehetens Skaper. Da Skaperen utslettet menneskeheten i vannflommen i år 2370 f.Kr., viste han imidlertid at han ikke vil la seg spotte for alltid.

Denne grunnleggende sannhet har aldri forandret seg, selv om falsk religion oppstod på nytt. Etter vannflommen skulle den komme til å anta faste former og bre seg utover i århundrenes løp, slik at den kom til å omfatte hele jorden. Den skulle bre seg utover og komme til å berøre også deg! I neste nummer av Våkn opp! vil artikkelen «En jeger, et tårn og du!» forklare hvordan.

[Bilde på side 9]

Religionen stikker ofte ikke særlig dypt. Den forhindrer ikke rasehat, kriminalitet og umoral