De unge spør . . .

Kan jeg sladre på en god venn?

«JEG trodde ikke mine egne øyne,» sier Lee, som var ute og syklet sammen med sin fetter da han til sin store forbauselse så at bestevennen, Chris, stod sammen med en ungdomsgjeng.

Chris røykte en sigarett.

Lee var sjokkert, for dette var helt i strid med Chris’ kristne tro — for ikke å snakke om foreldrenes ønsker. (2. Korinter 7: 1) Chris slapp sigaretten diskret og stumpet den med foten, men Lee lot seg ikke lure. Han fikk så vite at røykingen, som skyldtes dårlig omgang, bare var begynnelsen til Chris’ problemer. Lee var klar over at vennen trengte hjelp, og at han selv ikke kunne gi ham den. Men samtidig kvidde han seg for å snakke med andre om problemet. Lee sier: «Han var min venn, og jeg hadde ikke lyst til å sladre på ham.»

Kanskje du har vært i en lignende situasjon — at du plutselig er blitt klar over at en venn bruker narkotika fra tid til annen, eksperimenterer med sex, fusker eller stjeler. Et populært ungdomsblad sier: «Angiver. Tyster. Sladrehank. Det er det noen tenåringer er redde for å bli betraktet som, hvis de forteller noe galt en kamerat har gjort.»

Den uskrevne lov om å «holde tett»

Misforstått lojalitet ser ut til å være hovedgrunnen til at mange ungdommer unnlater å melde fra når en venn gjør noe galt. De ser på tukt som noe skadelig og negativt, og de tror de gjør sin venn en tjeneste ved å skjule problemene hans. Fjernsyns- og filmindustrien har bestyrket dette synet ved å gi inntrykk av at det bare er tystere og politispioner som avslører sine kamerater. Derfor er det ganske vanlig at ungdommer følger en uskreven lov om å «holde tett». En ung mann som heter Carl, sier: «Tingen er å dekke kompisene sine. Hvis det skulle bli aktuelt å sladre på noen, gjør du det bare ikke!»

Hvis en bryter den uskrevne lov om å holde tett, kan en bli latterliggjort av de andre i gjengen og kanskje miste venner. En artikkel i bladet ’Teen forteller for eksempel at en jente som heter Debbie, fikk rede på at Karen, venninnen hennes, var butikktyv. Debbie ville hjelpe henne og bestemte seg for å fortelle det til Karens foreldre. Karen sluttet å snakke med Debbie. Ikke nok med det, men Debbies venner unngikk henne og gjorde narr av henne ved å kalle henne en angiver. «Det var en kjedelig opplevelse, ja, det var sårende,» sier Debbie.

Bør du unnlate å holde tett?

Lee bestemte seg også for å gjøre noe og tok sjansen på å få høre sårende bemerkninger og komme i vanskeligheter. Han sier: «Samvittigheten plaget meg fordi jeg visste at jeg burde fortelle det til noen!» Dette minner oss om noe som er gjengitt i 1. Mosebok 37: 2: «Da Josef var sytten år, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. . . . Alt det onde han hørte om dem, gikk han til faren med.» Det brødrene til Josef gjorde, var sannsynligvis alvorlig. De satte kanskje familiens økonomiske interesser på spill. Hva det nå enn var, så visste Josef at han satte brødrenes åndelighet i fare hvis han unnlot å si noe.

Det å se gjennom fingrene med uriktige handlinger eller en ubibelsk tankegang er blitt sammenlignet med å prøve å ignorere tannpine. Du kan smile og le så mye du vil, men hullet i tannen forsvinner ikke. Du lar bare tannråten få spre seg. Synd er på lignende måte en nedbrytende, fordervende kraft. Fordervelse avler naturligvis ytterligere fordervelse hvis det ikke blir satt en stopper for den. (Galaterne 6: 8, EN) Med mindre en venn som er kommet på avveier, får hjelp — kanskje tukt i form av bibelsk veiledning — vil han eller hun med andre ord synke enda dypere ned i ondskap. — Forkynneren 8: 11.

Å dekke over noe galt som en venn gjør, er til liten nytte og kan gjøre uopprettelig skade. Det er derfor ikke så rart at Josef følte seg tvunget til å fortelle om sine brødres forseelser. Men hva med de kristne i dag? Bibelen sier: «Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet.» (Galaterne 6: 1) Du føler kanskje at du ikke har de åndelige kvalifikasjoner som trengs for å vise til rette en venn som er kommet på avveier. Men ville det ikke være fornuftig å sørge for at saken blir lagt fram for noen som er kvalifisert til å hjelpe? Og hvis du unnlater å gjøre det, kan du bli ’medskyldig i hans synder’. (1. Timoteus 5: 22; jevnfør 3. Mosebok 5: 1.) Det kunne sette spørsmålstegn ved din egen lojalitet overfor Gud og hans rettferdige normer. — Salme 18: 26, NW.

Gå til din venn

Derfor er det nødvendig at du går til din venn og gjør ham oppmerksom på at han har gjort noe galt. (Jevnfør Matteus 18: 15, NW.) Det vil kreve mot og styrke fra din side. Bli ikke overrasket hvis du blir møtt med motstand, for det er en menneskelig svakhet å prøve å unnskylde det gale en har gjort. Vær bestemt, gi ham overbevisende vitnesbyrd om hans synd og fortell nøyaktig hva du vet, og hvordan du fikk vite det. (Jevnfør Johannes 16: 8, NW.) Lov ikke at du ’ikke skal si det til noen’, for et slikt løfte er ugyldig for Gud, som fordømmer det å skjule synder. — Ordspråkene 28: 13.

Men Ordspråkene 18: 13 sier: «At noen svarer før han har hørt, er dumt og til skam for ham.» Kanskje det har oppstått en misforståelse. Din venn kan på den annen side føle seg lettet over å få snakke om problemet sitt med en som han har tiltro til. Vær derfor en god tilhører. (Jakob 1: 19) Når han gir uttrykk for sine følelser, må du ikke få ham til å lukke seg inne i seg selv igjen ved å bruke fordømmende uttrykk som: «Det skulle du ikke ha gjort . . .», eller: «Hvis jeg var deg, så . . .» Da vil han bare føle seg enda mer skyldbetynget og hjelpeløs. Uttrykk som vitner om at du er sjokkert, for eksempel: «Hvordan kunne du gjøre det?», gjør også situasjonen verre.

Tenk på den bibelske beretningen om Jobs tre «venner», som ikke gjorde annet enn å fordømme Job. Etter at Job var blitt utsatt for deres ydmykende beskyldninger, sa han: «Plagsomme trøstere er dere alle. Blir det aldri slutt på tomme ord? . . . hvis dere hadde vært i mitt sted . . . , [ville] jeg ha styrket dere med min tale og ikke spart på milde ord.» (Job 16: 1—5) Forsøk derfor å vise medfølelse og forstå hvordan din venn føler det. (1. Peter 3: 8) Det kan mildne både det du sier, og måten du sier det på.

Men selv om du gjør alt du kan for å oppmuntre din venn, vil han som regel ha behov for mer hjelp enn du er i stand til å yte. Derfor må du insistere på at han forteller det gale han har gjort, til sine foreldre eller til andre ansvarlige voksne. Men hva om din venn nekter å gjøre det? La ham da få vite at hvis han ikke har ordnet opp i saken innen en viss tid, er du som hans sanne venn nødt til å gjøre det på hans vegne.

Vær «en sann venn»

Ordspråkene 17: 17 (NW) sier: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på trengselen.» Til å begynne med vil din venn sikkert ikke forstå hvorfor du gikk til handling, og heller ikke sette pris på at du gjorde det. Han blir kanskje opprørt og treffer den overilte beslutning at han ikke vil ha deg som venn lenger. Men få ikke panikk. Gi ham tid til å få orden på sine følelser og til å bli klar over at du gjorde det fordi du var interessert i hans varige ve og vel.

La oss nå gå tilbake til eksemplene med Lee og Debbie. Lee sier: «Jeg vet at det var rett av meg å fortelle det til noen. Ettersom Chris fikk den hjelp han trengte, hadde jeg mye bedre samvittighet. Senere kom han og fortalte meg at han ikke var sint på meg for det jeg hadde gjort, noe som også gjorde meg lettet.» Alle vil riktignok ikke reagere positivt. Debbie sier: «Jeg visste bare at jeg ikke kunne la Karen fortsette. Hun kunne kanskje ha havnet i fengsel og fått ødelagt sitt omdømme.» Etter hvert gav Karens venner seg med sine vemmelige bemerkninger. Hun sier: «Jeg fikk meg nye venner. Jeg har overlevd og lært en hel del.»

Hvis en av dine venner ergrer seg over dine modige handlinger, har han eller hun tydeligvis aldri vært en sann venn. Men sanne kristne vil beundre dine høye prinsipper, og noen av dem vil kanskje til og med søke ditt selskap som et resultat av at du lever etter dem. Og sist, men ikke minst vil det være en tilfredsstillelse for deg å vite at du har vært lojal mot Gud og vist deg å være en sann venn.

[Uthevet tekst på side 19]

Hvis din venn ikke er villig til å søke hjelp selv, kan det bli nødvendig for deg å gjøre det på hans vegne

[Bilde på side 21]

Hva bør du gjøre hvis du forstår at en venn vil komme i alvorlige vanskeligheter?